Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.


SE OGSÅ:

Den russiske krigskirkegården
(Russergravene)

Aksjonen
«RYDD ET KULTURMINNE» kommer i gang
igjen i 2009
Les mer på
www.pilegrim.info
og på
www.kulturarv.no



Utskriftsvennlig versjon.

LAGT UT PÅ NETT:
27.04.07

REVIDERT VERSJON:
30.03.2012

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Bautaer og minnesmerker langs gamle ferdselsleier
Av Svein Guddingsmo

I Verdal Historielags Årbok for 1985 side 146 har Bjørn Årstadvold en artikkel - «Minnesmerker langs riksveg 72» - der han tar for seg hver enkelt bauta eller merke langs denne vegen. Vegen er i senere tid blitt fylkesveg og har fått betegnelsen Fv. 72. Jamtlandsvegen - som er det riktige navnet på denne vegstrekning fra E 6 ved Stamphusmyra til svenskegrensa, er rikt «prydet» med minnesmerker over forskjellige hendelser både i krig og i fred. Det store antall av bautaer og steiner som er oppsatt viser den store betydning denne vegstrekning mellom landa, har hatt gjennom alle tider.

Vi skal her bare nevne hver enkelt bautastein/minnesmerke med noen kommentarer og tilleggsopplysninger som kan være av interesse.

Svein Guddingsmo
Svein Guddingsmo

MULE
Når en i dag sier at Jamtlandsvegen går fra Stamphusmyra til svenskegrensa så er vel dette en «sannhet med modifikasjoner», som det heter. Da denne vegen ble anlagt - i 1860-åra - strakte hele anlegget seg fra Levanger til Melen ved Anjan i Sverige. Videre ferdsel inn gjennom Sverige skulle jo foregå med dampskip på Anjan og Kallsjøen.

Den første bautaen en da må nevne er den som tidligere sto på toppen av Mullia, men som for mange år siden ble flyttet og oppsatt på Brusve i Levanger. Der sto den til sommeren 2002 da den ble flyttet til Stiklestad Museum og lagt på lager der.

Høsten 2005 ble steinen oppsatt på noenlunde samme sted som den før hadde stått, med avduking 27. Oktober - på dagen 140 år etter at vegen ble åpnet for trafikk.



..

LYSTHAUGEN
Den første bautaen en treffer på når en kommer opp gjennom Verdalen, er minnebautaen på Lysthaugen. Den er plassert på gravstedet til de 33 omkomne etter Verdalsraset - som ble hentet i land på denne sida av elva. Da det var uråd å komme til noen kirkegård med dem, ble det i all hast ordnet med en gravplass her. Bautaen kom på plass året etter og gravplassen ble vigd 19. mai 1894, på dagen ett år etter at raset gikk.

På Lysthaugen finnes også en annen severdighet som må nevnes, og som er en god del eldre enn denne minne- steinen. Mellom gravstedet og den tidligere butikken er det en rund haug, flat på toppen der det er plassert en steinsetting, i form av en hestesko. Det første jeg fikk fortalt om dette arrangementet var av min farfar (1853-1942) en gang jeg var med på handel her (det ble startet landhandel her i alle fall så tidlig som i 1897 og har pågått kontinuerlig til 17. november 2001 da butikken ble nedlagt).

Farfar tok meg med til denne «Rundhaugen» som den blir kalt - og viste meg denne steinsettingen og sa: «Hen sto'n han som åpna vei'n i 1865». Dette husker jeg meget godt, jeg var vel den gang ca. 6-7 år. En skulle tro at også han husket åpninga av vegen godt, han var 12 år gammel da dette skjedde og bodde bare ca. en kilometer fra stedet.

En ting jeg også synes huske han sa - men som jeg er mer usikker på, var at det var Sveriges og Norges kronprins, som senere ble kong Oskar II - som sto for åpninga av vegen.

Det er også en annen versjon om opphavet til denne Rundhaugen og hesteskoen. Noen vil ha det til at dette ble ordnet til Oskar IIs kroningsferd til Trondheim i 1873, men vegvesenet v/Mads Almaas mener den første versjonen er den riktige, og da særlig det med hesteskoen som et symbol på trafikken den gang.

Det er meningen at det skal komme på plass et opplysningsskilt også ved denne severdighet.

LEVRING
Minnebautaen her er jo som kjent oppsatt over Dragonen på Levring, som det står å lese. Det menes her på Ingvald Pedersen fra Landfallnesset, eller Stor-Ingvald som han er blitt kalt - og som falt her i trefningen med Armfeldts Karoliner i 1718, da de omgikk Stene Skanse. Det skulle kanskje heller ha stått Dragonene på Levring, da det i følge kirkeboka var ni verdalinger som falt, pluss et ukjent antall soldater fra Gauldalske Kompani. Datoen - 1. september - som det står, er etter den julianske kalender, som var i bruk i Sverige enda i 1718. Norge/Danmark hadde, fra år 1700, gått over til gregoriansk kalender, som vi fortsatt bruker. I følge denne kalender var trefningen den 12. september 1718.

Sagnet som fortelles om Stor-Ingvald må en vel ta med en klype salt. Sikkert nok gjorde han seg spesielt bemerket i slaget, men det som fortelles i sagnet er jo en umulighet. Det sies også at der bautaen er reist stod det tidligere et trekors. Kanskje var det her de Gauldalske dragoner var blitt gravlagt? Verdalingene som falt ble også først begravd ved Levringan, men etterpå flyttet til Vuku kirkegård, etter det kirkeboka forteller.

VISBORGSTØTTA
Denne bauta står ved Steinsgropa der vegen tar av til Vuku. Den er plassert nærmest midt i det forsvarsverk som tilhørte Stene Skanse, der major Eilerik Visborg gjorde seg bemerket ved frigjøringen av Trøndelag, høsten 1658. En begivenhet som kanskje er viet for liten oppmerksomhet. Svenskene hadde delt landet i to med bare sjøveis forbindelse mellom Sør- og Nord-Norge. Hva hadde skjedd videre fram i tid, dersom major Visborg og hans hjelpesmenn ikke hadde lyktes med å jage ut inntrengerne? At navnet Visborg i senere tid er brukt som navn på et bilfirma er det delte meninger om.


Visborgstøtta. I historielagets Årbok 1999 har Solveig Ness skrevet en artikkel om denne bautaen.


Utsnitt av Informasjonsskilt ved Visborgstøtta

OLE SKAVHOGGS MINNEBAUTA
Denne bautaen er plassert ved vegen som tar av til Skavhogg-gårdene, på tomta der husa på Garnes sto før i tida. I 1806 foregikk et rovmord på gården - det såkalte Garnesmordet. To svenske ugjerningsmenn drepte fire mennesker og ranet med seg en god del verdigjenstander fra gården. Den mye omtalte Ole Skavhogg innhentet morderne i Sverige og de fikk sin fortjente straff på Ilevollen i Trondheim.

Fire år etter denne hendelse brann gården ned, og også denne gang mistet fire mennesker livet.
De tre sistnevnte bautaer er alle reist av Inndal Ungdomslag.

TAKKSAMHET-STEINEN
Ved Vaterholmen står neste stein vi skal omtale. En stein med inskripsjonen: TACKSAMHET 1825. Dette er vel den eldste av bautaene langs Jamtlandsvegen. Hvilket år den er reist forteller den selv, og det er vel ikke mye tvil om bakgrunnen for at den står der. Det må jo være den militære «sjarmoffensiv» i 1825, da en avdeling av svenske soldater besøkte Trøndelag. Steinen ble oppsatt i takknemlighet over at de kunne komme hit i et fredelig ærende. Jeg viser til en artikkel skrevet i Verdal Historielags Årbok 1977, av Johan Weisæth, der han skriver om denne begivenhet. Artikkelen har tittelen «Et uvanlig besøk».

I Nord-Trøndelag Historielags Årbok for 1992, har Leif Alstadhaug en artikkel med tittel «At træde med Spil i den skinnende Rad». Artikkelen omhandler også den samme begivenhet uten at han nevner denne bautaen.

Det er også en annen versjon om opprinnelsen til denne bauta. Noen vil ha det til at den er oppsatt - av svensker - i takknemlighet for at det i 1825 ble bygget bru her. Nå viser det seg av et gammelt kart utgitt 1807, at det allerede da var bru på stedet, så den forklaringa er lite trolig.


TACKSAMHET-STEINEN fra 1825ved Vaterholmen er vel den eldste av bautaene langs Jamtlandsvegen.

KLEIVDALEN OG RISBEKKEN/STORMOEN
Her har vi to bautasteiner med delvis felles historie. Det har gjennom åra vært mye spekulering på hvorfor det har stått to for så vidt like steiner her. Steinen som sto i Kleivdalen ble i 1996 erstattet med en ny, da den gamle hadde mistet sin inskripsjon. I følge nedtegnelser fra året 1835, vet vi jo at det var bare en stein som ble avduket ved kong Carl Johans åpning av denne vegen. Det er vel få i dag som tviler på den opprinnelige plasseringa av denne steinen. Ved å studere Joakim Calmeyers tegning som er laget ved denne vegåpninga og sammenligne denne med terrenget i Kleivdalen, er det ikke tvil om plasseringa. Bautaen har fra først av stått på en bergknaus 4-5 meter over vegen, på toppen av det bratteste stykke av dalen - oppå selve kleiva. Når en samtidig finner antydning til innrissing i berget som samsvarer med Calmeyers tegning - på denne plassen blir en temmelig sikker. Det er ca. 300 meter fra Jamtlandsvegen og opp til den nevnte bergknausen.

I 1865 da nåværende Jamtlandsveg ble åpnet og trafikken kunne gå gjennom Sogna, ble Carl Johans veg over Kleivmyrin nedlagt. Folk var fri den forferdelige tunge Kleivdalen, men bautaen med kongens monogram og det hele, ble da stående nærmest i ville skogen. Den ble da flyttet så den kunne sees fra den nye vegen, men hvor havnet den? Jeg mener den ble flyttet og plassert ved Stormoen eller rettere sagt ved Risbekken. Vi vet jo at denne steinen var laget ferdig til vegåpninga 1835. Det var sikkert også den såkalte Høgfjells-støtta i Merraskaret. Disse to steiner er laget av presis samme solide materiale - skikkelig hard, tykk skifer, kanskje fra skiferbruddet ved Gråsjøen i Kall. Alle som vil kan sammenligne de to steiner. Jeg mener dette er bevis godt nok på at den opprinnelige «Kongebautaen» fra Kleivdalen i dag står ved Risbekken.

Steinen som stod nederst i Kleivdalen og som ble utskiftet i 1996, ble kanskje oppsatt der da den «ekte» steinen ble flyttet til Risbekken. Steinen som ble utskiftet er nå plassert på vegmuseet på Stiklestad, og en kan ved selvsyn se at den er laget av dårlig leirskifer. Det var også på denne bautaen samme inskripsjon - Carl Johans Klev, - men den er som før nevnt - flasset av på grunn av det dårlige materialet.



Steinen som ble utskiftet er nå plassert på vegmuseet på Stiklestad.
...

LILLEMOEN
Når vi nærmer oss Lillemoen (Litjmo'n) vestfra, står det på høyre side av vegen en «halvmilstein». Den er fra den eldste avstandsmerking som ble gjort langs Carl Johans veg. Denne avstandsmerking ble antagelig fullført i 1853 (se under Avstandsmerking).

Ved selve Lillemoen har vi minnebautaen over en del karolinere som det menes var blitt gravlagt her i 1718 eller kanskje på nyåret 1719. En grav som i lange tider delvis har vært glemt, men som i 1980 ble skikkelig oppordnet og steinen ble da restaurert.



Bautaen over karolinere som muligens ble gravlagt her i 1718 eller kanskje på nyåret 1719

...

OLAVSSKJELDA
Neste bauta står litt til side for Jamtlandsvegen - ved vegen som går til Kalgarden. Bakgrunnen for denne er Olav Digres ferd fra Jamtland, og som endte på Stiklestad 29. juli 1030. Historien bak dette arrangementet er et av de eldste dokument som viser at trafikken mellom landa har gått forbi her i uminnelige tider. Hovedleia for ferdselen i gammel tid passerte nok Olskjelda og gikk oppi fjellet nord for Sogna, men mye tyder på at det også var en ferdselslei etter dalen allerede da.

FROKOSTSTEINEN
Denne steinen er oppsatt i 1873 og er en markering av kroningsferden til kong Oscar II, som foregikk dette året. Steinen, som står ca. 200 meter vest for rasteplassen ved St. Olavs bru - ved den gamle vegtraseen, er i senere tid kommet noe utenfor allfarveg. Dette på grunn av modernisering av vegnettet og omlegging av vegen. Det er nå stor sjanse for at det gamle vegstykket forbi denne steinen blir gjort kjørbart så den blir mer synbar for farende folk.

ST. OLAVS BRU
Kongesteinen som står ved den nye Olavsbrua ble oppsatt da kong Olav V besøkte stedet i 1980, og den gangen plassert ved søndre ende av den gamle brua, der ferdselen hadde gått siden 1865. Da den nye brua ble ferdig 1986 ble steinen flyttet til rasteplassen vest for nybrua.


Kongesteinen står ved den nye Olavsbrua og ble oppsatt ved kong Olavs V besøk i 1980

VED GRENSA
Vegen fra Sandvika til Melen i Sverige blir i dag gjerne kalt for Åbovegen, men er jo en bit av den opprinnelige Jamtlandsvegen. Der denne krysser grensa står det også et minnesmerke. Vi startet denne «reisa» med minne- steinen på Mule som markerer åpninga av vegen i 1865.

Vi avslutter med minnesmerket her ved svenskegrensa, et minnesmerke som består av en støpt jernplate og som også markerer åpning av den samme vegen, men har et annet årstall, nemlig 1862. Veganlegget var nemlig delt i to, med strekningen Levanger Ådalsvollen som ble betegnet som opprusting/utbedring av den gamle Carl Johans veg, mens den resterende biten, fra Ådalsvollen til Melen hadde betegnelsen nyanlegg.

Denne siste biten ble åpna med en seremoni i 1863 - altså to år før den egentlige åpninga foregikk. Denne jernplata har i tillegg til årstallet 1862, inskripsjonen CXV RIKSGRÆNDSEN. At årstallet 1862 står, og åpninga foregikk i 1863, mener man beror på at det var litt for stor optimisme da plata ble laget, og at åpninga ble utsatt et år, mot det som opprinnelig var tenkt.

Begge de to minnesmerkene som markerer åpninga av vegen ble i sin tid kassert, og bare kasta i terrenget. Den på Mule ble igjenfunnet av Mads Almaas og tatt vare på. Jernplata ved grensa, fant Magnus Eriksson i Sandvika igjen. Den var bare hivd i myra i nærheten av der den opprinnelig hadde stått. Den kom på plass igjen som topp-plate på grendsrøys nr. 167 A i 1985 (Se artikkel av Mads Almaas i Verda historielags Årbok for 1985 side 29).


MINNESMERKER OPPSATT I SENERE ÅR

GRÅRYGG SKANSE
I 2005 - ved 100-årsminne for unionsoppløsningen 1905 ble det oppsatt en minnestein på høyden, vest for gamle St. Olavs bru. Her lå den lengst framskutte forsvarsstilling - som forsvar på brua, i tilfelle angrep fra svenskene. Mannskapet hadde også som oppdrag å sprenge brua, om nødvendig. Plassen fikk den gang navnet »Grårygg skanse».

GRENSELOSER
Ved rasteplassen vest for nybrua ble det i 2007 plassert en minnestein over våre grenseloser under siste krig - som takk for deres innsats. Året før - 2006 ble det oppsatt en lignende stein ved Skjækerfossen i Helgådalen, der det meste av flyktningetrafikken gikk.

De tre sistnevnte steiner er det Verdal historielag som har hatt ansvaret for.


Ved rasteplassen vest for nybrua ble det i 2007 plassert en minnestein over våre grenseloser.


I 2006 ble denne steinen satt opp ved Skjækerfossen i Helgådalen, der det meste av flyktningetrafikken gikk.

AVSTANDSMERKING

MILSTOLPHAUGEN
Vi nevnte i forbifarten den steinen som står vest for Lillemoen i Sul. Det er en såkalt halvmilstolpe fra den tid Karl Johans Veg var i bruk. Langs denne vegen var det oppsatt slike hel- og halvmilstolper som avstandsmerking. Utgangspunktet var Trondheim. Avstander var da angitt i gammel norsk mil. Den gamle mila var på 18.000 alen eller omtrent 11,3 kilometer.


I Ådalsliin - ved den gamle Karl Johans veg - står en milstein som har inskripsjon «11 MIL FRA TRONDHJEM», og øverst i Kvil-liin en halvmilstein - før vi treffer på den såkalte Høgfjellsstøtta - «2000 FOOD OVER HAVET»- nærmere Hansmyra. Alle disse bautaer har Carl Johans monogram øverst.


Denne bautaen kalles også for «Høgfjellstøtta».

I en artikkel i Innherreds Folkeblad 31. august 1928 skriver lærer Ole S. Haugdahl om Karl Johans veg. Der nevner han bl. a. Tacksamhets-steinen og Høgfjells-støtta og skriver videre: Og like ved grensen står også en steinstøtte hvorpå er innhugget:

11 ¾ MIL FRA TRONDHJEM

1853

16 ½ MIL FRÅN ØSTERSUND

I den svenske boka «Te by'n å Levong» av L. Larsson finner vi under avsnittet «Øfver fjellet» akkurat samme opplysning om denne bautaen. Steinen finnes ikke lenger, og vi tror den ble fjernet ved grenseoppgangen i 1929 da grensa ble flyttet noe vestover (se under Grenserøyser).

Fram til ca. midt på 1930-tallet, fantes også steinen som anga avstanden «10 MIIL FRA TRONDHJEM». Hvor den opprinnelig sto, er jeg ikke sikker på, men den ble i sin tid flyttet, og sto i noen år ca. 100 meter oppom Lysthaugen filial, der det etter nyere oppmåling - da med kilometer som enhet - var 10 mil fra Trondheim. Den er etter omlegging av vegen forbi stedet blitt borte.

KILOMETERSTOLPER
Først på 1930-tallet ble vegen oppmålt og kilometerstolper oppsatt. På hver stolpe (stein) var innhogget tall som anga antall kilometer fra Trondheim. Jeg husker godt da denne oppmålinga ble utført, og steinene oppsatt. I alle fall en av disse ble tatt vare på, og sto på sin opprinnelige plass ved Vaterholmen i mange år - til ca. 2008 da den ble stjålet. Den hadde tallet 115.

Disse merkesteiner er i senere tid erstattet av den nåværende avstandsmerking.


Kilometerstolpe ved Vaterholmen - med angivelse av kilometeravstand til Trondheim.

GRENSERØYSER

Når det gjelder trafikken mellom landa - gjennom tidene - har vi her i Verdal hele fem forskjellige steder vi kan med sikkerhet si at det har vært en markert ferdselslei med grenseovergang. På alle disse overganger er det plassert grenserøys.

STORSJØSUNDET
For å begynne fra sør, har vi ved den eldgamle ferdselsleia fra Sul, forbi Kråksjøen, Kokksteinen og Storsjøen - grenserøys nr. 165 ved Storsjøsundet. Den har navnet Storsjøsundröset på svenske kart. Første gang jeg var på denne plassen (ca. 1950) sto den gamle røysa som var oppsatt rundt 1750-tallet. Den var oppsatt etter den første skikkelige grenseoppgangen mellom landa - Schnitlers grenseeksaminasjonen i 1742. Den gamle røysa sto til 1960 da det var grenseoppgang og rydding av grensegata.

Røysa som da hadde stått der i 200 år, ble fjernet og den nåværende ble oppmurt - uvisst av hvilken grunn. Min personlige mening er at det som foregikk her var ren vandalisme. Topp-plata som tilhørte den gamle røysa, med årstall og kongemonogrammene - sto i mange år etterpå reist opp til den nye røysa, men har i den senere tid også kommet bort.

Som merkestein må en her og ta med den såkalte Kokksteinen, som vi nevnte. Den er riktig nok en stein som har ligget der fra istiden, men er likevel en meget godt kjent plass på den eldgamle ferdselsveg fra Sul, over Kråksjøen og Storsjøen. Det er vel også den eldste omtalte/omskrevne punktet på en ferdselslei mellom Verdal og Jämtland. Under grenseoppgangen i 1742 ville forresten svenskene ha dette som grensemerke mellom landa, men den svenske grensekommisjonen streiket og uteble da grensen skulle fastlegges, og nordmennene fikk det som de ville. Kokksteinen er forresten omtalt i Verdal historielags Årbok for 1951 - av lensmann Jon Sul.

En må nesten ta med her at namnet Kokksteinen er feilplassert på en del kart. Navnet er der satt på Kokksteins-klompen. Selve Kokksteinen ligger i Kokksteinslia, mellom Kråksjøen og Kokksteins-klompen.


Svein Guddingsmo ved Kokksteinen. Den ligger i Kokksteinslia, mellom Kråksjøen og Kokksteins-klompen.

MÆRRASKARET
VVed gamle Carl Johans veg i Merraskaret står grenserøys nr.165 B. Denne er jo blitt kjent og omtalt en del i de siste åra, da den av noen personer - delvis er prøvd flyttet lenger inn i nabolandet, for om mulig å ta igjen litt av Jemtland. Dette har nok ikke lyktes enda.

Et par hundre meter lenger øst - på svensk side av grensa står en bauta med årstallet 1834 innhugget. Karl Johans veg ble jo åpnet 1835, så hvorfor det her er innhugget 1834, vites ikke. Dette er plassen der den gamle grense- røysa sto fram til 1929, da det var grenseoppgang, og det ble foretatt en god del justering og oppretting av grensegata.


Vi må også nevne en merkestein som vi bare hadde et bilde av - tatt av Morten Veimo. Steinen ble til slutt funnet igjen i vegkanten, ca. 200 meter øst for Høgfjellsstøtta. Den har innhugget årstallet 1847. Hvilken anledning dette gjelder, er ukjent.


Roald Veimo, og Olav Petter Nyberg bildet på befaring. Hvilken anledning denne steinen gjelder, er ukjent.

SANDVIKA
Her har vi grenserøys nr. 166 A der Jamtlandsvegen passerer grensa. Dette er vel den «yngste» av våre grense- overganger, og ble til da vegen over Skalstufjellet ble åpnet i 1917. Jeg synes huske jeg har sett skrevet en plass at vi her hadde landets korteste riksveg - R 756 som går fra krysset ved Sandvika (R 72) og til svenskegrensa - noen få hundre meter. Vegen har nå betegnelsen Fv 756.

Toppsteinen på denne røysa er i det siste blitt kappet av, og toppen med inskripsjon er borte. For folk som ikke vet forskjell på mitt og ditt, er dette, i likhet med den bortkomne kilometerstolpen ved Vaterholmen, sikkert et klenodium.

ÅBOFJELLET
Ved grenseovergangen til fylkesveg 72 - Jamtlandsvegen - som ble offisielt åpnet i 1865 og som da hadde sitt endepunkt på Melen ved Anjan i Sverige står Grenserøys nr. 167 A. Denne har vi omtalt tidligere.

ESINGEN
En grenseovergang fra Sør-Vera til Esingen i Sverige, som er benyttet en god del, går forbi grenserøys nr. 169 a. Her går det nærmest bare en gangsti over grensa. Den var mye benyttet før i tida da det i lange tider var vegløst over fjellet fra Vera til Helgådalen. Grenseovergangen ble jo spesielt aktuell sommeren 1999 i forbindelse med 100-årsjubileumet til Vera Kirke, med besøk av kong Harald V, og dertil bispevandring fra Esingen til Vera - nettopp etter denne vegen.

OLAVSSTEINAN
Som minnesmerker må vi også ta med de såkalte Olavssteinan i Vakkeråsen i Inndalen. De skal bare nevnes her, da også de er omtalt tidligere - i Verdal historielags Årbok for 1979. Disse steinene ligger ved den aller eldste ferdselsvei mellom Norge og Sverige. Her skal Olav Digre ha tatt seg fram med hæren i 1030. Eller skal vi si deler av hæren. Den Islandske Flatøyboka forteller at da kong Olav brøt opp fra Sul ga han Dag Ringssøn ordre om «å fara hit nedra fram etter dalum» mens han selv skulle fara «tjodlei» (hovedleia). Var det kanskje dette vegvalget til Dag Ringssøn som forårsaket at han kom for sent til slaget på Stiklestad?

De nevnte Olavssteinan er to steiner der det er innhogget en hel del bumerker og noen årstall - det eldste er årstallet 1653.

Flere av de her omtalte minnesmerker, markerer de mange feider vi har hatt med vårt naboland Sverige. I denne forbindelse skal vi til slutt ta med litt om en bauta som er å finne et godt stykke aust for grensa. I Blekåsen i Mørsil står det en stein til minne om fredsslutningen høsten 1809, etter den aller siste trefning vi her i Trøndelag hadde med nabolandets krigsmakt. Det var de norske styrker som den gangen var på raid inn til Jerpen Skanse. Det kom til en trefning der, uten at det ble det helt store av det, og de stridende parter ble enige om å slutte fred 9. september 1809.

I senere år har det kommet på plass enda en minnestein som gjelder samme trefning. Det er nok litt strid mellom to bygdelag, om hvor denne fredsslutningen skjedde.


I Blekåsen i Mørsil står det en stein til minne om fredsslutningen mellom Norge og Sverige høsten 1809.


Og til slutt: Artikkelforfatter Svein Guddingsmo ute på oppdrag for Verdal Historielag!