|
MULE
Når en i dag sier at Jamtlandsvegen går fra
Stamphusmyra til svenskegrensa så er vel dette en
«sannhet med modifikasjoner», som det heter.
Da denne vegen ble anlagt - i 1860-åra - strakte hele
anlegget seg fra Levanger til Melen ved Anjan i Sverige.
Videre ferdsel inn gjennom Sverige skulle jo foregå
med dampskip på Anjan og Kallsjøen.
Den første
bautaen en da må nevne er den som tidligere sto på
toppen av Mullia, men som for mange år siden ble flyttet
og oppsatt på Brusve i Levanger. Der sto den til sommeren
2002 da den ble flyttet til Stiklestad Museum og lagt på
lager der.
Høsten
2005 ble steinen oppsatt på noenlunde samme sted som
den før hadde stått, med avduking 27. Oktober
- på dagen 140 år etter at vegen ble åpnet
for trafikk.
.. |
LYSTHAUGEN
Den første bautaen en treffer på når
en kommer opp gjennom Verdalen, er minnebautaen på
Lysthaugen. Den er plassert på gravstedet til de 33
omkomne etter Verdalsraset - som ble hentet i land på
denne sida av elva. Da det var uråd å komme
til noen kirkegård med dem, ble det i all hast ordnet
med en gravplass her. Bautaen kom på plass året
etter og gravplassen ble vigd 19. mai 1894, på dagen
ett år etter at raset gikk.
På
Lysthaugen finnes også en annen severdighet som må
nevnes, og som er en god del eldre enn denne minne- steinen.
Mellom gravstedet og den tidligere butikken er det en rund
haug, flat på toppen der det er plassert en steinsetting,
i form av en hestesko. Det første jeg fikk fortalt
om dette arrangementet var av min farfar (1853-1942) en
gang jeg var med på handel her (det ble startet landhandel
her i alle fall så tidlig som i 1897 og har pågått
kontinuerlig til 17. november 2001 da butikken ble nedlagt).
Farfar
tok meg med til denne «Rundhaugen» som den blir
kalt - og viste meg denne steinsettingen og sa: «Hen
sto'n han som åpna vei'n i 1865». Dette husker
jeg meget godt, jeg var vel den gang ca. 6-7 år. En
skulle tro at også han husket åpninga av vegen
godt, han var 12 år gammel da dette skjedde og bodde
bare ca. en kilometer fra stedet.
En
ting jeg også synes huske han sa - men som jeg er
mer usikker på, var at det var Sveriges og Norges
kronprins, som senere ble kong Oskar II - som sto for åpninga
av vegen.
Det
er også en annen versjon om opphavet til denne Rundhaugen
og hesteskoen. Noen vil ha det til at dette ble ordnet til
Oskar IIs kroningsferd til Trondheim i 1873, men vegvesenet
v/Mads Almaas mener den første versjonen er den riktige,
og da særlig det med hesteskoen som et symbol på
trafikken den gang.
Det
er meningen at det skal komme på plass et opplysningsskilt
også ved denne severdighet.
LEVRING
Minnebautaen her er jo som kjent oppsatt over Dragonen
på Levring, som det står å lese. Det menes
her på Ingvald Pedersen fra Landfallnesset, eller
Stor-Ingvald som han er blitt kalt - og som falt her i trefningen
med Armfeldts Karoliner i 1718, da de omgikk Stene Skanse.
Det skulle kanskje heller ha stått Dragonene på
Levring, da det i følge kirkeboka var ni verdalinger
som falt, pluss et ukjent antall soldater fra Gauldalske
Kompani. Datoen - 1. september - som det står, er
etter den julianske kalender, som var i bruk i Sverige enda
i 1718. Norge/Danmark hadde, fra år 1700, gått
over til gregoriansk kalender, som vi fortsatt bruker. I
følge denne kalender var trefningen den 12. september
1718.
Sagnet
som fortelles om Stor-Ingvald må en vel ta med en
klype salt. Sikkert nok gjorde han seg spesielt bemerket
i slaget, men det som fortelles i sagnet er jo en umulighet.
Det sies også at der bautaen er reist stod det tidligere
et trekors. Kanskje var det her de Gauldalske dragoner var
blitt gravlagt? Verdalingene som falt ble også først
begravd ved Levringan, men etterpå flyttet til Vuku
kirkegård, etter det kirkeboka forteller.
VISBORGSTØTTA
Denne bauta står ved Steinsgropa der vegen
tar av til Vuku. Den er plassert nærmest midt i det
forsvarsverk som tilhørte Stene Skanse, der major
Eilerik Visborg gjorde seg bemerket ved frigjøringen
av Trøndelag, høsten 1658. En begivenhet som
kanskje er viet for liten oppmerksomhet. Svenskene hadde
delt landet i to med bare sjøveis forbindelse mellom
Sør- og Nord-Norge. Hva hadde skjedd videre fram
i tid, dersom major Visborg og hans hjelpesmenn ikke hadde
lyktes med å jage ut inntrengerne? At navnet Visborg
i senere tid er brukt som navn på et bilfirma er det
delte meninger om.
Visborgstøtta.
I historielagets Årbok 1999 har Solveig Ness skrevet
en artikkel om denne bautaen.
Utsnitt av Informasjonsskilt ved Visborgstøtta
OLE
SKAVHOGGS MINNEBAUTA
Denne bautaen er plassert ved vegen som tar av til Skavhogg-gårdene,
på tomta der husa på Garnes sto før i
tida. I 1806 foregikk et rovmord på gården -
det såkalte Garnesmordet. To svenske ugjerningsmenn
drepte fire mennesker og ranet med seg en god del verdigjenstander
fra gården. Den mye omtalte Ole Skavhogg innhentet
morderne i Sverige og de fikk sin fortjente straff på
Ilevollen i Trondheim.
Fire
år etter denne hendelse brann gården ned, og
også denne gang mistet fire mennesker livet.
De tre sistnevnte bautaer er alle reist av Inndal Ungdomslag.
TAKKSAMHET-STEINEN
Ved Vaterholmen
står neste stein vi skal omtale. En stein med inskripsjonen:
TACKSAMHET 1825. Dette er vel den eldste av bautaene langs
Jamtlandsvegen. Hvilket år den er reist forteller
den selv, og det er vel ikke mye tvil om bakgrunnen for
at den står der. Det må jo være den militære
«sjarmoffensiv» i 1825, da en avdeling av svenske
soldater besøkte Trøndelag. Steinen ble oppsatt
i takknemlighet over at de kunne komme hit i et fredelig
ærende. Jeg viser til en artikkel skrevet i Verdal
Historielags Årbok 1977, av Johan Weisæth, der
han skriver om denne begivenhet. Artikkelen har tittelen
«Et uvanlig besøk».
I Nord-Trøndelag
Historielags Årbok for 1992, har Leif Alstadhaug en
artikkel med tittel «At træde med Spil i den
skinnende Rad». Artikkelen omhandler også den
samme begivenhet uten at han nevner denne bautaen.
Det
er også en annen versjon om opprinnelsen til denne
bauta. Noen vil ha det til at den er oppsatt - av svensker
- i takknemlighet for at det i 1825 ble bygget bru her.
Nå viser det seg av et gammelt kart utgitt 1807, at
det allerede da var bru på stedet, så den forklaringa
er lite trolig.
TACKSAMHET-STEINEN
fra 1825ved Vaterholmen er vel den eldste av bautaene langs
Jamtlandsvegen.
KLEIVDALEN OG RISBEKKEN/STORMOEN
Her har vi to bautasteiner med delvis felles historie.
Det har gjennom åra vært mye spekulering på
hvorfor det har stått to for så vidt like steiner
her. Steinen som sto i Kleivdalen ble i 1996 erstattet med
en ny, da den gamle hadde mistet sin inskripsjon. I følge
nedtegnelser fra året 1835, vet vi jo at det var bare
en stein som ble avduket ved kong Carl Johans åpning
av denne vegen. Det er vel få i dag som tviler på
den opprinnelige plasseringa av denne steinen. Ved å
studere Joakim Calmeyers tegning som er laget ved denne
vegåpninga og sammenligne denne med terrenget i Kleivdalen,
er det ikke tvil om plasseringa. Bautaen har fra først
av stått på en bergknaus 4-5 meter over vegen,
på toppen av det bratteste stykke av dalen - oppå
selve kleiva. Når en samtidig finner antydning til
innrissing i berget som samsvarer med Calmeyers tegning
- på denne plassen blir en temmelig sikker. Det er
ca. 300 meter fra Jamtlandsvegen og opp til den nevnte bergknausen.
I
1865 da nåværende Jamtlandsveg ble åpnet
og trafikken kunne gå gjennom Sogna, ble Carl Johans
veg over Kleivmyrin nedlagt. Folk var fri den forferdelige
tunge Kleivdalen, men bautaen med kongens monogram og det
hele, ble da stående nærmest i ville skogen.
Den ble da flyttet så den kunne sees fra den nye vegen,
men hvor havnet den? Jeg mener den ble flyttet og plassert
ved Stormoen eller rettere sagt ved Risbekken. Vi vet jo
at denne steinen var laget ferdig til vegåpninga 1835.
Det var sikkert også den såkalte Høgfjells-støtta
i Merraskaret. Disse to steiner er laget av presis samme
solide materiale - skikkelig hard, tykk skifer, kanskje
fra skiferbruddet ved Gråsjøen i Kall. Alle
som vil kan sammenligne de to steiner. Jeg mener dette er
bevis godt nok på at den opprinnelige «Kongebautaen»
fra Kleivdalen i dag står ved Risbekken.
Steinen
som stod nederst i Kleivdalen og som ble utskiftet i 1996,
ble kanskje oppsatt der da den «ekte» steinen
ble flyttet til Risbekken. Steinen som ble utskiftet er
nå plassert på vegmuseet på Stiklestad,
og en kan ved selvsyn se at den er laget av dårlig
leirskifer. Det var også på denne bautaen samme
inskripsjon - Carl Johans Klev, - men den er som før
nevnt - flasset av på grunn av det dårlige materialet.
Steinen
som ble utskiftet er nå plassert på vegmuseet
på Stiklestad.
...
|
LILLEMOEN
Når
vi nærmer oss Lillemoen (Litjmo'n) vestfra, står
det på høyre side av vegen en «halvmilstein».
Den er fra den eldste avstandsmerking som ble gjort langs
Carl Johans veg. Denne avstandsmerking ble antagelig fullført
i 1853 (se under Avstandsmerking).
Ved
selve Lillemoen har vi minnebautaen over en del karolinere
som det menes var blitt gravlagt her i 1718 eller kanskje
på nyåret 1719. En grav som i lange tider delvis
har vært glemt, men som i 1980 ble skikkelig oppordnet
og steinen ble da restaurert.
Bautaen
over karolinere som muligens ble gravlagt her i
1718 eller kanskje på nyåret 1719
...
|
OLAVSSKJELDA
Neste
bauta står litt til side for Jamtlandsvegen - ved
vegen som går til Kalgarden. Bakgrunnen for denne
er Olav Digres ferd fra Jamtland, og som endte på
Stiklestad 29. juli 1030. Historien bak dette arrangementet
er et av de eldste dokument som viser at trafikken mellom
landa har gått forbi her i uminnelige tider. Hovedleia
for ferdselen i gammel tid passerte nok Olskjelda og gikk
oppi fjellet nord for Sogna, men mye tyder på at det
også var en ferdselslei etter dalen allerede da.
FROKOSTSTEINEN
Denne
steinen er oppsatt i 1873 og er en markering av kroningsferden
til kong Oscar II, som foregikk dette året. Steinen,
som står ca. 200 meter vest for rasteplassen ved St.
Olavs bru - ved den gamle vegtraseen, er i senere tid kommet
noe utenfor allfarveg. Dette på grunn av modernisering
av vegnettet og omlegging av vegen. Det er nå stor
sjanse for at det gamle vegstykket forbi denne steinen blir
gjort kjørbart så den blir mer synbar for farende
folk.
ST. OLAVS BRU
Kongesteinen som
står ved den nye Olavsbrua ble oppsatt da kong Olav
V besøkte stedet i 1980, og den gangen plassert ved
søndre ende av den gamle brua, der ferdselen hadde
gått siden 1865. Da den nye brua ble ferdig 1986 ble
steinen flyttet til rasteplassen vest for nybrua.
Kongesteinen står ved den nye Olavsbrua og ble
oppsatt ved kong Olavs V besøk i 1980
VED
GRENSA
Vegen fra Sandvika til Melen i Sverige blir
i dag gjerne kalt for Åbovegen, men er jo en bit av
den opprinnelige Jamtlandsvegen. Der denne krysser grensa
står det også et minnesmerke. Vi startet denne
«reisa» med minne- steinen på Mule som
markerer åpninga av vegen i 1865.
Vi
avslutter med minnesmerket her ved svenskegrensa, et minnesmerke
som består av en støpt jernplate og som også
markerer åpning av den samme vegen, men har et annet
årstall, nemlig 1862. Veganlegget var nemlig delt
i to, med strekningen Levanger Ådalsvollen som ble
betegnet som opprusting/utbedring av den gamle Carl Johans
veg, mens den resterende biten, fra Ådalsvollen til
Melen hadde betegnelsen nyanlegg.
Denne
siste biten ble åpna med en seremoni i 1863 - altså
to år før den egentlige åpninga foregikk.
Denne jernplata har i tillegg til årstallet 1862,
inskripsjonen CXV RIKSGRÆNDSEN. At årstallet
1862 står, og åpninga foregikk i 1863, mener
man beror på at det var litt for stor optimisme da
plata ble laget, og at åpninga ble utsatt et år,
mot det som opprinnelig var tenkt.
Begge
de to minnesmerkene som markerer åpninga av vegen
ble i sin tid kassert, og bare kasta i terrenget. Den på
Mule ble igjenfunnet av Mads Almaas og tatt vare på.
Jernplata ved grensa, fant Magnus Eriksson i Sandvika igjen.
Den var bare hivd i myra i nærheten av der den opprinnelig
hadde stått. Den kom på plass igjen som topp-plate
på grendsrøys nr. 167 A i 1985 (Se artikkel
av Mads Almaas i Verda historielags Årbok for 1985
side 29).
MINNESMERKER
OPPSATT I SENERE ÅR
GRÅRYGG
SKANSE
I 2005
- ved 100-årsminne for unionsoppløsningen 1905
ble det oppsatt en minnestein på høyden, vest
for gamle St. Olavs bru. Her lå den lengst framskutte
forsvarsstilling - som forsvar på brua, i tilfelle
angrep fra svenskene. Mannskapet hadde også som oppdrag
å sprenge brua, om nødvendig. Plassen fikk
den gang navnet »Grårygg skanse».
GRENSELOSER
Ved rasteplassen vest
for nybrua ble det i 2007 plassert en minnestein over våre
grenseloser under siste krig - som takk for deres innsats.
Året før - 2006 ble det oppsatt en lignende
stein ved Skjækerfossen i Helgådalen, der det
meste av flyktningetrafikken gikk.
De
tre sistnevnte steiner er det Verdal historielag som har
hatt ansvaret for.
Ved
rasteplassen vest for nybrua ble det i 2007 plassert en
minnestein over våre grenseloser.
I
2006 ble denne steinen satt opp ved Skjækerfossen
i Helgådalen, der det meste av flyktningetrafikken
gikk.
AVSTANDSMERKING
MILSTOLPHAUGEN
Vi nevnte i forbifarten den steinen som står
vest for Lillemoen i Sul. Det er en såkalt halvmilstolpe
fra den tid Karl Johans Veg var i bruk. Langs denne vegen
var det oppsatt slike hel- og halvmilstolper som avstandsmerking.
Utgangspunktet var Trondheim. Avstander var da angitt i
gammel norsk mil. Den gamle mila var på 18.000 alen
eller omtrent 11,3 kilometer.
I
Ådalsliin - ved den gamle Karl Johans veg - står
en milstein som har inskripsjon «11 MIL FRA TRONDHJEM»,
og øverst i Kvil-liin en halvmilstein - før
vi treffer på den såkalte Høgfjellsstøtta
- «2000 FOOD OVER HAVET»- nærmere Hansmyra.
Alle disse bautaer har Carl Johans monogram øverst.
Denne
bautaen kalles også for «Høgfjellstøtta».
I
en artikkel i Innherreds Folkeblad 31. august 1928 skriver
lærer Ole S. Haugdahl om Karl Johans veg. Der nevner
han bl. a. Tacksamhets-steinen og Høgfjells-støtta
og skriver videre: Og like ved grensen står også
en steinstøtte hvorpå er innhugget:
11
¾ MIL FRA TRONDHJEM
1853
16
½ MIL FRÅN ØSTERSUND
I den
svenske boka «Te by'n å Levong» av L.
Larsson finner vi under avsnittet «Øfver fjellet»
akkurat samme opplysning om denne bautaen. Steinen finnes
ikke lenger, og vi tror den ble fjernet ved grenseoppgangen
i 1929 da grensa ble flyttet noe vestover (se under Grenserøyser).
Fram
til ca. midt på 1930-tallet, fantes også steinen
som anga avstanden «10 MIIL FRA TRONDHJEM».
Hvor den opprinnelig sto, er jeg ikke sikker på, men
den ble i sin tid flyttet, og sto i noen år ca. 100
meter oppom Lysthaugen filial, der det etter nyere oppmåling
- da med kilometer som enhet - var 10 mil fra Trondheim.
Den er etter omlegging av vegen forbi stedet blitt borte.
KILOMETERSTOLPER
Først
på 1930-tallet ble vegen oppmålt og kilometerstolper
oppsatt. På hver stolpe (stein) var innhogget tall
som anga antall kilometer fra Trondheim. Jeg husker godt
da denne oppmålinga ble utført, og steinene
oppsatt. I alle fall en av disse ble tatt vare på,
og sto på sin opprinnelige plass ved Vaterholmen i
mange år - til ca. 2008 da den ble stjålet.
Den hadde tallet 115.
Disse
merkesteiner er i senere tid erstattet av den nåværende
avstandsmerking.
Kilometerstolpe
ved Vaterholmen - med angivelse av kilometeravstand til
Trondheim.
GRENSERØYSER
Når
det gjelder trafikken mellom landa - gjennom tidene - har
vi her i Verdal hele fem forskjellige steder vi kan med
sikkerhet si at det har vært en markert ferdselslei
med grenseovergang. På alle disse overganger er det
plassert grenserøys.
STORSJØSUNDET
For å begynne fra sør, har vi ved den
eldgamle ferdselsleia fra Sul, forbi Kråksjøen,
Kokksteinen og Storsjøen - grenserøys nr.
165 ved Storsjøsundet. Den har navnet Storsjøsundröset
på svenske kart. Første gang jeg var på
denne plassen (ca. 1950) sto den gamle røysa som
var oppsatt rundt 1750-tallet. Den var oppsatt etter den
første skikkelige grenseoppgangen mellom landa -
Schnitlers grenseeksaminasjonen i 1742. Den gamle røysa
sto til 1960 da det var grenseoppgang og rydding av grensegata.
Røysa
som da hadde stått der i 200 år, ble fjernet
og den nåværende ble oppmurt - uvisst av hvilken
grunn. Min personlige mening er at det som foregikk her
var ren vandalisme. Topp-plata som tilhørte den gamle
røysa, med årstall og kongemonogrammene - sto
i mange år etterpå reist opp til den nye røysa,
men har i den senere tid også kommet bort.
Som
merkestein må en her og ta med den såkalte Kokksteinen,
som vi nevnte. Den er riktig nok en stein som har ligget
der fra istiden, men er likevel en meget godt kjent plass
på den eldgamle ferdselsveg fra Sul, over Kråksjøen
og Storsjøen. Det er vel også den eldste omtalte/omskrevne
punktet på en ferdselslei mellom Verdal og Jämtland.
Under grenseoppgangen i 1742 ville forresten svenskene ha
dette som grensemerke mellom landa, men den svenske grensekommisjonen
streiket og uteble da grensen skulle fastlegges, og nordmennene
fikk det som de ville. Kokksteinen er forresten omtalt i
Verdal historielags Årbok for 1951 - av lensmann Jon
Sul.
En
må nesten ta med her at namnet Kokksteinen er feilplassert
på en del kart. Navnet er der satt på Kokksteins-klompen.
Selve Kokksteinen ligger i Kokksteinslia, mellom Kråksjøen
og Kokksteins-klompen.
Svein Guddingsmo ved Kokksteinen.
Den ligger i Kokksteinslia, mellom Kråksjøen
og Kokksteins-klompen.
MÆRRASKARET
VVed gamle Carl Johans veg i Merraskaret står
grenserøys nr.165 B. Denne er jo blitt kjent og omtalt
en del i de siste åra, da den av noen personer - delvis
er prøvd flyttet lenger inn i nabolandet, for om
mulig å ta igjen litt av Jemtland. Dette har nok ikke
lyktes enda.
Et
par hundre meter lenger øst - på svensk side
av grensa står en bauta med årstallet 1834 innhugget.
Karl Johans veg ble jo åpnet 1835, så hvorfor
det her er innhugget 1834, vites ikke. Dette er plassen
der den gamle grense- røysa sto fram til 1929, da
det var grenseoppgang, og det ble foretatt en god del justering
og oppretting av grensegata.
Vi
må også nevne en merkestein som vi bare hadde
et bilde av - tatt av Morten Veimo. Steinen ble til slutt
funnet igjen i vegkanten, ca. 200 meter øst for Høgfjellsstøtta.
Den har innhugget årstallet 1847. Hvilken anledning
dette gjelder, er ukjent.
Roald
Veimo, og Olav Petter Nyberg bildet på befaring.
Hvilken
anledning denne steinen gjelder, er ukjent.
SANDVIKA
Her har vi grenserøys nr. 166 A der Jamtlandsvegen
passerer grensa. Dette er vel den «yngste» av
våre grense- overganger, og ble til da vegen over
Skalstufjellet ble åpnet i 1917. Jeg synes huske jeg
har sett skrevet en plass at vi her hadde landets korteste
riksveg - R 756 som går fra krysset ved Sandvika (R
72) og til svenskegrensa - noen få hundre meter. Vegen
har nå betegnelsen Fv 756.
Toppsteinen
på denne røysa er i det siste blitt kappet
av, og toppen med inskripsjon er borte. For folk som ikke
vet forskjell på mitt og ditt, er dette, i likhet
med den bortkomne kilometerstolpen ved Vaterholmen, sikkert
et klenodium.
ÅBOFJELLET
Ved grenseovergangen til fylkesveg 72 - Jamtlandsvegen
- som ble offisielt åpnet i 1865 og som da hadde sitt
endepunkt på Melen ved Anjan i Sverige står
Grenserøys nr. 167 A. Denne har vi omtalt tidligere.
ESINGEN
En grenseovergang fra Sør-Vera til Esingen
i Sverige, som er benyttet en god del, går forbi grenserøys
nr. 169 a. Her går det nærmest bare en gangsti
over grensa. Den var mye benyttet før i tida da det
i lange tider var vegløst over fjellet fra Vera til
Helgådalen. Grenseovergangen ble jo spesielt aktuell
sommeren 1999 i forbindelse med 100-årsjubileumet
til Vera Kirke, med besøk av kong Harald V, og dertil
bispevandring fra Esingen til Vera - nettopp etter denne
vegen.
OLAVSSTEINAN
Som minnesmerker må
vi også ta med de såkalte Olavssteinan i Vakkeråsen
i Inndalen. De skal bare nevnes her, da også de er
omtalt tidligere - i Verdal historielags Årbok for
1979. Disse steinene ligger ved den aller eldste ferdselsvei
mellom Norge og Sverige. Her skal Olav Digre ha tatt seg
fram med hæren i 1030. Eller skal vi si deler av hæren.
Den Islandske Flatøyboka forteller at da kong Olav
brøt opp fra Sul ga han Dag Ringssøn ordre
om «å fara hit nedra fram etter dalum»
mens han selv skulle fara «tjodlei» (hovedleia).
Var det kanskje dette vegvalget til Dag Ringssøn
som forårsaket at han kom for sent til slaget på
Stiklestad?
De
nevnte Olavssteinan er to steiner der det er innhogget en
hel del bumerker og noen årstall - det eldste er årstallet
1653.
Flere av de her omtalte
minnesmerker, markerer de mange feider vi har hatt med vårt
naboland Sverige. I denne forbindelse skal vi til slutt
ta med litt om en bauta som er å finne et godt stykke
aust for grensa. I Blekåsen i Mørsil står
det en stein til minne om fredsslutningen høsten
1809, etter den aller siste trefning vi her i Trøndelag
hadde med nabolandets krigsmakt. Det var de norske styrker
som den gangen var på raid inn til Jerpen Skanse.
Det kom til en trefning der, uten at det ble det helt store
av det, og de stridende parter ble enige om å slutte
fred 9. september 1809.
I senere år har
det kommet på plass enda en minnestein som gjelder
samme trefning. Det er nok litt strid mellom to bygdelag,
om hvor denne fredsslutningen skjedde.
I
Blekåsen i Mørsil står det en stein til
minne om fredsslutningen mellom Norge og Sverige høsten
1809.
Og
til slutt:
Artikkelforfatter Svein Guddingsmo ute på oppdrag
for Verdal Historielag!
|
