Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Knut Stiklestad

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
27.04.2011

 

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Spjellberget i Sul - arbeidsplass i mange generasjoner


Bildet er fra Spjellberget sommeren 1937. Bakerst: Trygve og Sigrid Stiklestad (kokke).
Fra venstre: Gustav O. Væren, Ingemar Stormo, Asbjørn Suul, Arne Karlgård, Ola Eng.

«Paa forskjellige steder i Værdalens Præstegjeld gives god skifersteen. Saaledes brydes i Spjellberget, 1/2 miil nordenfor Suul, en meget finbladet glimmerskifer, der benyttes til tagtækning, og som ved sin glands og lysgraa farve faaer et udmærket smukt udseende.»

Sitatet er hentet fra «Topografisk-geografisk beskrivelse over kongeriget Norge.» Forfatteren er Jens Kraft, og utgivelsesåret er 1835.

Skiferbruddet i Spjellberget er altså eldre enn de fleste i dag er klar over. Gerhard Schøning (1779) nevner imid- lertid ingenting om dette bruddet, trass i grundige beskrivelser av lignende aktiviteter andre steder rundt om. Skal vi da - inntil videre - gå ut fra at driften startet en gang rundt år 1800?

Om den første perioden vet vi lite. Krafts beskrivelse antyder jo en viss dimensjon over driften, og det var sikkert ikke bare i Sul tak ble dekket med steen fra Spjellberget, snarere tvert imot. De fleste hadde nok ikke råd til den- slags. Torv var billigere.

På midten av 1800-tallet lå skiferbruddet oppe ved skoggrensa stille og forlatt. Men glemt var det ikke. Omkring 1870 ble det tatt ut stein bl.a. til tekking på Holmen gård i Vuku. Etter den tid overtok Ola Karlgård driften.

Ola Karlgård var født 4/5 1846. Han var gift med Beret Marta Tømte, f. 11/10 1846. De to drev halvdelen av Tømte, men hans hovedarbeid lå nok i driften av Spjellberget og et heinbrudd ved Snekkermoen i Helgådalen («Verdalsheimen», solgt av Hegge og Knoph på Øra).

En allsidig og aktiv kar må han ha vært. Det var lærer han ville bli, men pengene strakk ikke til. Han var meget musikalsk, dirigerte sangkor i Inndalen og gikk dessuten ofte til Vuku for å synge sammen med Vukukoret i kirka. Han skrev mange innlegg i Inndal ungdomslags håndskrevne blad, og var den første som abonnerte på barneblad («Børnetidende») i Sul.

På tur heim fra Spjellberget en dag i mars 1896 ble han rammet av et hjerteinfarkt og døde noe dager senere, den 18. mars.

Under Karlgårds ledelse ble det levert firkanta takstein i 5 størrelser, likedan trekanta stein, gulv- og gangstein i 5 størrelser. Det ble også produsert trappetrinn, brannmurhyller og murpipestein. Hjelp til finansieringen hadde han av Ola Nielsen i Sulstua, og kjøringa ned til riksveien var det Olaus Karlgård som besørget. Det var mange arbeid- ere i bruddet, en stor bedrift etter den tid, og rundt om i Verdal og i nabobygdene ble mangt et tak tekket med Spjellbergstein, f.eks. bygningene i leiren på Rinnleiret.

Noen tall fra regnskapet i slutten av 1880-åra:
Prisen på takstein var 20 øre for 24" stein, 14 øre for 21", 11 øre for 18", 6 1/2 øre for 15" og 3 øre for 12". Dette gjaldt levering i bruddet. Kjøring fra Spjellberget til riksveien nede i Sul (nesten 6 km) kostet henholdsvis 4, 3, 2, l 1/2 og l øre pr. stk. Det finnes en regning fra Olaus Karlgård på kjøring av 1901 stein pålydende kr. 30,46. Kjør- inga måtte skje på vinterføre.

For åra 1886-89 viser regnskapene en gevinst på kr. 308,49, gjennomsnittlig kr. 77,12 pr. år. Dette delte de to Ola'ene, og satt altså igjen med kr. 38,56 hver.

I 1896 - etter at Ola Karlgård (Tømte) var død, ble skiferbruddet bortleid til Nils Garnes, som drev bruddet i mange år. Men så kom den første verdenskrigen, og det gikk galt her oppe som ved så mange andre bedrifter.

Så var det atter et par tiår med stillhet oppe i berget. Den stuggu som var satt opp under siste anleggsperiode, forfalt ganske fort, utsatt som den stod for vær og vind oppunder snaufjellet.

Ved Staup Hagebruksskole på Levanger var det en kar ved navn Johan Aas. Han var formann i nemnd for husflid og småindustri i Nord-Tr. fylke. Aas tok initiativ til en befaring i skiferbruddet, og dette ble gjort ca. 20. juli 1935. Med på turen var landbruksminister Ystgaard, stortingsmann Muller, ordfører Haugan, gårdbruker John O. Wohlen, forstkandidat Lykke, samt Nils og Jon M. Suul. Dessuten var Johannes Dahl med og fortalte om da bruddet var i drift siste gang.

Man fant kvaliteten på skiferen svært god, mykere og mer holdbar enn både Stjørdals og Altaskifer, ble det uttalt. Det ble enighet om å forsøke å få i gang arbeid her igjen, men dette var nå - enda mer enn før - avhengig av at det ble bygget vei dit opp. Som før nevnt foregikk all transport på vinterføre.

Med på denne befaringen var altså folk fra landbruksetaten. Man ville ta sikte på bureising i området, gjerne ved Fjellmannmyra lenger ned. Værdalsbruket ble spurt om avståelse av jord til denne bureisinga. Man foreslo i første omgang 3 bruk. Dessuten søkte man bruket om avståelse av veigrunn, samt om å få overta bruddet. Et andelslag skulle dannes for å overta driften.

I løpet av 1935-36 skjedde følgende: Værdalsbrukets direksjon sa seg meget interessert i å få i gang drift for å skaffe arbeid til folk i grenda. Det ble gitt kr. 500,- til faglig undersøkelse av bruddet. Bruddet kunne leies bort uten vederlag såfremt arbeiderne ble skaffet en «normal inntekt». Ved overskudd skulle leien være prosentvis.
Derimot var direksjonen helt avvisende til bureising i området. Grunngiingen (eller unnskyldningen?) var at det ville bli for trange kår for de som forsøkte å bosette seg i dette karrige området. Det ble faktisk sagt at dersom kommunen gjorde krav på bureisingsjord i nærheten av bruddet, ville leieforholdet opphøre. Når det gjaldt veg, ga direksjonen fri grunn og fyllmasse.

I Sul var det full enighet om å danne andelslag. Nesten alle menn i grenda møtte.
Styre ble: Skolebestyrer Johan Aas, form. John N. Suul, varaform. Iver Eng, styremedl.
Varamenn: Sigurd Østgård, John Karlgård, Jon Brendmo.
Revisorer: Nils Suul, Olav Haugdahl.
Kasserer og forr.fører: Mekal Suul.
Driftsleder skulle være en fagmann utenfra.

Sist bruddet var i drift, hadde Gustav O. Væren vært arbeidsformann. Han uttalte på dette møtet at oppi Spjell- berget ville det være nok arbeid til 8 mann i 100 år!

Kostnadsoverslag på vegen berget-riksvegen var på kr. 29 000,-. Øvre del, fra Litjåbrua og oppover var den mest aktuelle å utbedre, og den mente man ville koste kr. 14 000,-.
Sommeren 1936 ble prøvedrift igangsatt, med Gustav Væren som sjef for 8-10 mann. Det ble oppsatt ny brakke til arbeiderne, med plass til 12 mann og kokke. Transporten måtte fremdeles skje på vinterføre, da brua over Litjåa ikke var ferdig.

Den 2/3 1937 ble de innledende anleggsarbeidene avsluttet. Kostnadene hadde til da vært kr. 5 500,-. Tilskuddet fra staten hadde vært kr. 5 000,-, pluss de førnevnte kr. 500,- fra Værdalsbruket. Det var produsert 7 000 stk. takstein, og flere hundre kvm gangstein.

I Innherreds Folkeblad finner vi 3/11 1936 et referat fra åpningsfest eller mønsåskanne i Sul. Det var fest i Åsen hos John Karlgård, med middag til 30 personer. Brennevin ble innkjøpt, og disse utgiftene ble delt på alle, enten de smakte slike varer eller ikke. Det ble sendt telegram til statsråd Ystgaard, og det ble sunget (visstnok flere ganger) en sang som var forfattet av noen som kalte seg «naboan vest i Svart-tjønna»:

  Nisser og dverge
de lo oppi berge
da gamlingan ga op
da pængan tok slut.
Nisser og dverge
der høgt oppå berge
de korsa og bar sæ
at Ås han tok stut
Nisser og dverge
nu oppi Spjellberge
hyllan åt Væren
må lange herut.
Ja, løkka med stua
og åsen på bua
og pængan åt brua
som Ystgaard ga ut.

 

Optimismen var tydeligvis stor, og enkelte så nok denne perioden som begynnelsen på en rikere tid for Sulgrenda. Nå viste det seg etter hvert at forholdene ikke var så gunstige som man hadde trodd, eller i hvert fall håpet på.
De siste åra med skiferbryting håper jeg å kunne ta for meg grundig senere, kanskje i forbindelse med andre steinbrudd i Sultraktene. Men fortjenesten ble etter hvert så liten at karene rett og slett ikke hadde råd til å være der, som de sa. Likedan med kokkene. De som hadde den jobben etter tur, var Helga Stormo, Elfrid Suul (Haug- dahl), Ingeborg Eng (Suul) og Sigrid Stiklestad. På slutten etter at krigen hadde begynt, var nok fiskemjøl en ikke uvanlig ingrediens i kosten.

Driften døde vel ut av seg selv. Men bruddet ligger der, og gammelstua og smia finnes, om enn i forfallen tilstand. De fleste som sleit der oppe, er borte for alltid, og med vår tids samfunnsstruktur skal det vel noe til før Spjell- berget igjen blir noe mer enn et minne fra fortida - hogget i stein.

Kilder:
Jens Kraft: Topografisk - geografisk beskrivelse over kongeriget Norge (1855).
Artikler i Innherreds folkeblad 26/7 35, 30/8 35,17/12 35, 20/12 35,14/1, 36,3/11 36,20/237.
Sigrid Stiklestad

....................................................................
Av Knut Stiklestad.
Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)