Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Eivind Stubbe

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
27.04.2011

 

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Hainn Skjørdal

I min barndom og ungdom levde det mange gamle, både menn og kvinner, som jeg fikk lære å kjenne som gode naboer. Alle hadde de noe spesielt over seg. Det virket som de alltid hadde så god tid på seg, til å besøke hver- andre og slå av en prat når det passet seg slik. Mange av disse menneskene hadde nok ikke hatt det så greit på sin vandring gjennom livet. Det hadde nok ikke vært noen dans på roser, og de bar da også preg av slitet og armoda som de fikk omgåes til daglig.

Alle disse menneskene kom bort en om senn, og nu er det bare svake minner som av og til dukker opp.

Når jeg tenker tilbake, så er det spesielt en mann som trer klarere fram i minnet enn de fleste. Hans fulle namn var Petter Olaus Pedersen Skjørdal. Han var født på husmannsplassen Gravemoen, under Skjørdalen nedre, den 17.12-1856. Han var gift med Berith Marta Hansdtr., født den 30.09-1851, på Forbregdsvald. De ble gift i 1885. De hadde en datter, Petra, født 1886.


Petter Olaus Skjørdal med sin kone Berith Marta og datteren Petra i 1909. Foto: Sverre Bjerkan

Petter hadde gode evner og ville inn på skole og lære seg et yrke. Han søkte på lærerskolen eller seminaret som det hette den gangen. Men det var ikke så enkelt for en husmannssønn å gå på en slik skole den gangen, for det kostet penger. Og penger var vel noe som husmannen hadde minst av. Men på et eller annet vis skaffet han seg midler, slik at han kunne begynne på skolen. Han tok fatt med godt mot.

Men da han hadde gjennomført halve pensumet, sluttet han av en eller annen grunn. Han søkte så om plass på Skogskolen. Der kom han også inn, og fullførte den med beste karakter.

Nu så han lyst på framtida. Han søkte om jobb på Verdalsgodset, og fikk plassen som «skovbetjent» eller skog- tekniker som vi sier i dag.

Skjørdal kjøpte Tronesvolden søndre ved skjøte av 19.01-1889. Da ble han også jordbruker attåt det arbeidet han hadde på Verdalsgodset. Med halvgått lærerskole fikk han etter datidens lov, rett til å holde småskole.

Det var etter at han kom til Tronesvolden jeg har hørt mest om han. Senere på hans eldre dager, fikk jeg lære å kjenne ham som nabo.

Skjørdal var en mann som var svært slagferdig i sine uttalelser, med gode sammenligninger og profetiske utsagn. Alle ga seg god tid til å høre på han, og alle snakket om ham.

Ekteparet Skjørdal var stolte av sin datter, Petra. Det kunne de ha god grunn til. Etter datidens skikk og bruk skulle nemlig den beste konfirmanten stå fremst på kirkegulvet under konfirmasjonen. Og det var nettopp Petra, som var den fremste av konfirmantene den dagen hun ble konfirmert.

Forstmannen
Som forstmann var Skjørdal på et vis langt foran sin tid. Han drev nemlig med flatehogst, men på en helt annen måte enn som det blir drevet i våre dager.
Når han kom til et sted, der han mente at det burde blinkes snauhogst, gikk han rundt feltet og blinket noen trær. Så ga han ordre til han som skulle ha drifta, at han fikk hugge det han ville innenfor denne ringen. Trær som var svært stygge, var det bare å la stå.

Som skogvokter hadde han også tilsyn med fløtinga i elva. Det fortelles om en gang det hadde hopet seg opp en stor tømmerbrøyt i Dillfossen. Der sto han da sammen med flere og ventet på at damvatnet skulle komme. Da damvatnet endelig kom, løsnet hele tømmervasen med et forferdelig dunder og brak. Ved denne anledningen skal han ha sagt: «Guds makt e stor, men vassmakta e stør». - Det var sikkert ikke for å underkjenne Guds makt han sa dette. Imponert som han var over de krefter han så utfolde seg i fossen, mente han vel å fastslå hvor store krefter han hadde vært vitne til.

Religiøs mann
I sitt innerste var Skjørdal en religiøs mann. Han gikk ofte i kirken, og da helst i følge med de andre i familien. Når han møtte folk, etter å ha vært i kirken, kunne han nesten ordrett gjengi talen som presten hadde holdt.
Min bestefar drev mye med redskapsnikkering. Når folk skulle ha noe gjort i den tida, kom de med bjørkestrang- ene, runde som de hadde stått på rot. Så var det å ta øksa fatt for å gjøre grovarbeidet og forme de forskjellige deler som skulle bli vognarmer, sledemeier m.m.

Dette arbeidet holdt han på med i vedskjulet. Det ble en masse grov spon, og etter hvert ble det nokså uryddig omkring ham.

En dag han holdt på med slikt arbeid, kom Skjørdal innom for å slå av en prat. Bestefar unnskyldte seg med at han hadde det ugreit i vedskjulet. Til det svarte Skjørdal: «Å-ja, men æ veit de bli nu nå meddi når de bli fer greit i sjoli å æ. Da bli e ogreit i kjøkeni.» Med det mente han at når det blir greit i skjulet, er det vedaløst, og da kommer kjerringa i ulage.

Læreren
Sine kunnskaper fra lærerskolen fikk han ikke så mye bruk for. En gang skal han ha søkt på en lærer-stilling i sin egen krets, men ble vraket til fordel for en annen. Senere fikk han en vikarpost i en krets i Verran kommune. Det varte heller ikke så lenge. Han skal ha sagt da han kom tilbake derfra: «De va itj så gått å få nå my vætt ti den tør verraongan.»

Jordbrukeren
Jordbruker av noe stort format ble han aldri. Dette yrket lå ikke opp til ham. Han drev på sin egen måte og etter sine egne prinsipper. I mekaniseringa kom han aldri lenger enn til ljåen og grevet. Knapt nok åtte han en trillebåre. Han fant fort ut at ljåen bet best etter at rimet lå i graset om høsten. Derfor kunne høyonna bli nokså lang.
Sine profetiske uttalelser drev han også med innen jordbruket. Merkedagene i almanakken fulgte han nøye. Som for eks. om kyndelsmessedagen, den andre februar, het det: «Kyndelsmess tøy, frøssi koinn og råtti høy.» Her la Skjørdal til: «Å pinade, ingen potet heill!»

En vår han satte poteter, hadde han for lite settepoteter. Da stakk poeten i ham fram og han sa: «Her er sommer- sol nok, her er potetjord nok, berre vi, berre vi ha hatt frøpotet nok.»

Kulturmannen
Skjørdal var mye opptatt av alt som foregikk, og av det som hadde hendt i bygda tidligere. Han dreiv litt som skribent i «Innherreds Folkeblad». Aktiv medlem i ungdomslaget var han også. Der var han en av dem som ivret over å få reist minnestener over Stor-Ingvald og Elerik Visborg.

I ungdomslaget var han mye benyttet som innleder til diskusjon. Både innenriks- og utenrikspolitikk var han interessert i. Han var en svoren venstremann. Hans store ideal i norsk politikk var Johan Sverdrup. I skolestyret var han med i 1892-93-94-95.

Han leste alle aviser han kom over. Det han leste, det husket han. Han fortalte om det til folk han kom i samtale med, og da gjerne med kommentarer.

Blant alle gjøremål som Skjørdal hadde, var også jobben med å måle vannstanden i elva for Vassdragsvesnet. Målet var festet til vestre landkaret på Stensbrua. Dit gikk han for å lese av vannstanden til fastsatte tider. Dette holdt han på med i mange år, hver dag når elva var isfri. Det var sikkert ikke så stor godtgjørelse for dette arbeidet, men han utførte det med stor nøyaktighet.

Selskapsmannen
Så snart han hadde anledning til det, deltok Skjørdal i selskaper som ble holdt i bygda, enten han var bedt eller ikke. Særlig i begravelser møtte han opp. Som regel ble han midtpunktet i forsamlingen, der han satt og fortalte om sine og andres opplevelser.

Han leste alltid vittighetsbladet «Hvepsen», og fant stor moro i å fortelle om karikaturene av store menn, både her hjemme og utenlands.

Han kunne også reise seg å holde en tale for forsamlingen, og var heller ikke snauere enn at han i en begravelse, kunne si noen minneord om avdøde.

Skjørdal hadde en stor lidenskap, og det var god høgtidsmat. Det var utrolig hva han kunne sette i seg av alt som fantes på et høgtidsbord.
Kommunen overtar

Som før nemnt var han ingen jordbruker, og etter at han vart eldre, ble interessen for jordbruket enda mindre. Det ble til at kommunen overtok jorda, men fam. Skjørdal fikk bo i husa.

Kommunen utlyste jorda til salg. Det meldte seg flere kjøpere. Det var imidlertid ikke så enkelt å få avgjort handelen, for Skjørdalsfamilien ville også ha et ord med i laget.

At Tronesvolden søndre ikke var drevet fram til noe mønsterbruk i Skjørdals tid, kan en forstå. En av de interess- erte kjøpere skrev et innlegg i «Innherreds Folkeblad». Han karakteriserte jordveien som «moseteppet og vill- nisset».

Tragisk død
På folkemunne vart det sagt at Skjørdal fikk et tragisk endeligt. Han ble syk etter en begravelseshøytid i Vuku. Noen mente han hadde spist for mye av all den gode maten som det var vanlig å varte opp med ved slike anled- ninger. Men på den tid, i 1936, var han 80 år, og det er en høy alder i et menneskeliv. Det kan lett tilstøte noe.

Berith Marta døde i 1935, 84 år gammel. Petra levde til 1966. Hun ble også 80 år.

Ved Skjørdals bortgang ble bygda en original, men en opplyst mann, fattigere. Mange herminger og fortellinger om han lever fortsatt i tradisjonen. Han ble aldri nemnt med annet namn enn «Hainn Skjørdal».

..................................................................
Av Eivind Stubbe.
Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)