Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Reidar Prestmo

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
07.03.2011

 

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Fangeleiren i Verdal (Også kalt Slaveriet)

I 1903 vart det gjort vedtak om at en skulle la fanger få arbeide «i fri mark» under forholdsvis liten bevoktning. Myndighetene vedtok å legge leiren til rasområdet i Verdal, og dette var det første forsøket på dette område i Norge. Vedtaket møtte mye motstand lokalt, fordi noe av pengene som var innsamlet til de skadelidte, skulle brukes på prosjektet. Etter oppdrag fra landbruksdepartementet vart brakken bygget på Ørmelen og oppsatt i Raset. Det var en byggmester Gynter som var sjef for dette arbeidet.

Etter at landbruks- og justisdepartementet var blitt enige om betingelsene for å få nytte fanger til slikt arbeid, dro fire fanger, verksmester Andersen og oppsynsmann Husby 12. mai 1904 fra Trondheim til Verdal med ruteskip. Denne «fortroppen» skulle ordne til de som kom etterpå. En kan nevne at de reiste i halvt sivilt antrekk, hatt og sivil trøye.

18. mai 1904 kom 15 fanger til fra Trondheim. Transporten gikk fra Trondheim kl. 8 om morgenen og kom til Trones fire timer senere med skipet «Værdalen», leid for anledningen. Kl. 17.30 var transporten framme i Verdalsraset.

Arbeidsoppgavene for fangene var å plante skog, sette opp gjerder rundt statsteig A, grøfte, planere og bygge veier. Ved arbeidets start var skogforvalter Winsnes og amtskogmester Næs til stede. De hadde fått ordre fra skoginspektør Martens om å sette arbeidet i gang. Senere inspiserte amtskogmesteren arbeidet et par ganger, en gang i lag med skoginspektør og kontorsjef i Det norske skogselskap, Gløersen. Martens var der en gang under plantingen og beordret omplanting i Follodalen.

«I denne oase midt i skredet, som lå uberørt af udglidningen, havde skogforvalteren og hans assistent anseet det ufornødent at benytte madjord ved plantingen, medens inspektøren fandt det nødvendig.» Dermed ble arbeidet forsinket i minst tre dager. Skogkonsulent Jelstrup, ekspedisjonssjef Dons, skogdirektør Saxlund og skogforvalter Preutun var på befaring, og statsminister Hagerup og ekspedisjonssjef Woxen besøkte også leiren.

Senere på sommeren grov kanalvesenet noen store grøfter under ledelse av oppsynsmann Karlsen. Rundt statsteig A ble det oppsatt ståltrådgjerde på tre sider, den fjerde side var Verdalselva. I alt ble det oppsatt 8200 meter gjerde, og det ble benyttet 4 mm ståltråd, 6 stk. i høyden.

Fangeveien
Det vart bygget 2080 m gårdsvei fra den prosjekterte statsveien nedenfor gården Haga til barakken og forbi denne langs gjerdet på privat grunn mot Togstad-bakkene (se vedlagte kart). Fra Vukuveien ble veien gruset til barakken, ellers ble det tatt veigrøfter og massen planert utover veien. Veien vart bygget 3 m brei, og veigrøftene var gjennomgående l m brei og 30 cm dype.

Etter hva kjentfolk opplyser, gikk veien fra Krogsvoll (Lindset) og fulgte den nåværende veien opp mot Lunnan. Her sto brakken hvor fangene holdt til, omtrent der stuelåna til Hans Lunnan står i dag. Veien tok av før brakken og gikk østom gården Lunnan. I bakkeskråningen her er den eneste plassen en finner rester av den opprinnelige «fangeveien». Veien svingte så i østlig retning. Gårdsveien til Eklosveet østre og Krogset er lagt på den gamle fangeveien.

Veien fortsatte mot Årset (Holmsberg) hvor det også den dag i dag er vei etter samme trasé.

Fangebrakka
Det foreligger to grunnriss over brakken. Den var ca. 10 m brei og 15 m lang. I lokalavisa står det følgende 24. august 1903: «..en barakke, der i disse dager bliver ferdig». Etter bestemmelsene skulle brakken gjøres slik at den lett kunne rives og flyttes til statsteig B på sørsiden av elva. Det ble det ikke noe av. I 1908 vart den flyttet til Mæresmyrene.

Skogplanting
I 1904 vart det utplantet 25.000 granplanter og 25.000 furuplanter i og omkring Follodalen og i det gamle plante- feltet der et flertall av plantene var utdødd. (Etter hva Arne Eklo forteller vart det i 1901 foretatt skogplanting). Til granplantene tilførte en jord. Det var et tidkrevende arbeid å trille den fram i det ujevne terrenget. Furuplantene ble satt ned uten tilførsel av jord.

I 1905 vart det plantet 54.000 planter. I 1906 vart det plantet: 30.000 gran, 10.000 furu, 1.000 pil, 500 older og 1.000 bjørk. Jeg har spurt flere om hvordan forsøket med pil gikk, men ingen har hørt noe om dette. Det var John O. Wohlen som sto for den daglige ledelsen av skogplantingen i Verdalsraset. Han var assistent til skogforvalter Winsnes. John var født i 1880 og var nyutdannet fra Statens skogskole.

Diverse
I 1904 var statsminister Hagerup og ekspedisjonssjef Woxen på besøk for å se på forholdene og hvordan arbeidet gikk.

I 1905 var det ni fanger fra Akershus blant de som var i Raset dette året.

All proviant vart kjøpt hos handelsmann Vigen på Stiklestad. Melk vart innkjøpt fra Verdal Meieri på Stiklestad.
Gårdbruker Johannes Haga, som bodde like ved, besørget nesten all transport for leiren. Han vart også benyttet som leiet fangevokter når betjentene hadde permisjon.

Det var forbudt for sivile å besøke leiren. De første dagene var det en del som kom for å se på leiren og fangene. De vart bedt om å fjerne seg. Mellom de som møtte opp var Eliseus Iversen fra Leksdalen. Noe kontakt må det likevel ha vært mellom fangene og bygdefolket. Det fortelles at det var fanger som fikk gå til nabogårdene og m.a. kjøpe egg, og at den unge garde den gang visste navnet på flere av fangene.

I leiren var det et lite bibliotek der fangene fikk låne bøker, og det fantes spill, slik som dam og domino.

5. juni 1905 rømte tre fanger. De arbeidet rett ut for «Folloøen» Follodalen. Det fortelles at de rømte etter Follobekken og opp i Lyngåsen.

Telefon: Anleggsutgiftene var kr. 500,- og årlig avgift kr. 80,-.
Fengselsprest Hval: Han besøkte leiren flere ganger og holdt andakter. Einar Stiklestad mintes at fangene kom i samlet tropp og gikk til Stiklestad kirke under ledelse av vokterne.
Om skogplantingen: Fra rapporten i 1904 finner en følgende: «Planting er ikke noget heldigt for ældre Folk, det passer best for yngre, som er kvikkere i sine bevegelser og har lettere for at bøye sig».

Avvikling
1906 var siste år at det var fanger i Verdalsraset. Brakken sto ubrukt i 1907 og 1908, og land-bruksdepartementet var interessert i å få den solgt eller flyttet så fort som mulig. Staten arbeidet da med kjøp av «en større del av Mæresmyrene». I mai melder landbruksdepartementet at statens kjøp av Mæresmyrene er i orden, og at det er gitt grønt lys for å opprette fangeleir der.

Landbruksdepartementet forlangte 600 kr. for brakken, men etter at fengselsdirektøren og dennes verksmester hadde undersøkt bygningen, tilbød de å betale halve summen.

Årsaken til at de bød så lavt var at det var gjort hærverk på brakken. I rapporten heter det at vinduene for det meste var slått ut, pappen ødelagt, taket i uorden og et støpejernsrør var borte fra en pipe.

I ettertid ble det reist en del kritikk over det arbeidet fangene hadde utført, så også over veiarbeidet. Direktøren for Trondhjems Landsfengsel skriver bl.a. i 1905: «Det ser ut som en del av veien ikke ble gruset og planeret. En del av veien ble dog både gruset og planered, men det kom forbud mot at gjøre dette, angivelig for at veiene kun skulde være gårdsveier som bøndene kunne planere og gruse, hvis de vilde. Forresten blev det såa vidt jeg ved planered saalangt arbeidet straktes». Mer utførlig om dette arbeidet kan en finne i riksarkivet der en pakke har påskriften «Straffangernes utearbeid 1899-1906.» (Ref. 3A 116 47).

Resultater av skogplantingen
Mange av de plantene som ble satt ned, vokste svært godt. Her fantes noe av den beste tilveksten som er regi- strert i Nord-Trøndelag. Som eksempel kan nevnes at på eiendommen til Rolf Helden finnes det or med diameter på 60 cm og hos Johs. Sellæg er det felt et grantre som inneholdt 6,3 kubikkmeter.

Mye av den skogen som ble plantet, ble hugget under bureisingsperioden. Konrad Lyng forteller at i de siste åra Staten eigde Statsteig A, ble det hugget mye favnved og kjørt ut etter fangeveien.

Annet fra Raset
Lyng forteller videre at han har hørt at gårdbrukerne på Eklo-gårdene kjørte melka over Raset for videre transport til meieriet på Stiklestad. Men de måtte ofte skifte spor for ellers ble hjulsporene uframkommelige. Nevnes må også barnas innsats. De hadde arbeidet med å gjete husdyra i rasområdet, både så de ikke kom inn på annen- manns eiendom eller kom bort i områder som var botnløse. Men etter hva min mor fortalte, hendte det at dyra hadde seg bort i slike områder og druknet før hjelp kom fram.


Kart over raset

(Det skal også finnes bilder av Fangeleiren i Raset hos Riksantikvaren.)

.......................................................................
Av Reidar Prestmo.
Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)