Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Artikkelen er av
Erling Bergh

Hentet fra
Årbok 1980

AKTUELL LENKE:
Brann- og feiervesenet i Verdal
Brannvesenet
i Verdal

Utskriftsvennlig versjon.
(PDF-fil uten bilder)

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
10.11.2008

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Verdal Brannvesen 1867-1922

FORORD

I lokalhistoriske fremstillinger har kommunalteknikken oftest fått beskjeden omtale. Dette er egentlig beklagelig, for her finner man mange av de ting som er så viktige for oss i hverdagen, - slik som vannforsyning, veier, renovasjon osv.

Brannvesenet hører også med her, men har ved sin tilknytning til dramatiske hendelser i lokalsamfunnet av og til fått en viss oppmerksomhet, tross alt. I Verdal har imidlertid brannvesenet lidd samme skjebne som resten av kommunalteknikken, og har fått ligge i fred for lokalhistorikernes interesse.


Slik ser det ut ved Verdal brannstasjon i 2008.
Bildet er hentet fra Verdal kommunes hjemmeside.

Det var det faktum at tilsynelatende ingen kunne gjøre rede for brannvesenets tidligste historie på stedet, som førte til beslutningen om å grave den fram og lage en beretning. Og materialet som er bragt for dagen har til fulle vist at det var umaken verd.

Det er først og fremst kommunens arkiv som er benyttet, men viktige dokumenter er dessuten funnet i Kommu- naldepartementet, Miljøverndepartementet og Statens Branninspeksjon. Ille var det å få vite at Norges Brannkasse hadde makulert sitt gamle arkiv.

Under arbeidet kom forøvrig de tidligste forhandlingsprotokollene for brannvesenet på Verdalsøra for dagen. Disse har bidratt til å fylle ut beretningen ganske betraktelig. For forståelsen av brannvernarbeidet utenom Verdalsøra, har Verdal Branntrygdelags protokoller vært til stor hjelp. Sist, men ikke minst, skal nevnes bibliotekets avissamling på mikrofilm. Her ligger en gullgruve for alle som interesserer seg for lokalhistorie.

BRANNVESENET I NORGE
Generell historikk og bakgrunn
Brannvern er et begrep som omfatter mer enn bare brannvesenet. Brannvernarbeid utføres også av lovgivere, bygningsmyndigheter, forsikringsselskap osv, det vil si av alle som er opptatt med å bekjempe brann og brannskade.

Selve det organiserte brannvesenet er i Norge av forholdsvis ny dato. Langt tidligere fantes det derimot en brannlovgivning som hovedsakelig tok sikte på å hindre at brann skulle oppstå. Brannvernbestemmelser finnes allerede i Gulatingsloven, mens egentlig brannlovgivning kom med Magnus Lagabøters lovgivning i slutten av 1200-tallet.

På den tiden hadde en rekke byer vokst opp, og brannkatastrofer hadde varslet om at slik sammenbygging av hus ikke kunne gjøres ustraffet. Brann og brannvern var ikke lenger bare et privat problem, det nye tettstedsproblemet måtte bli en oppgave for de sentrale myndighetene.

Det viste seg snart at lovgivningen ikke løste problemene, selv om det ble fastsatt både vakthold (vektergang) og bygningsmessige sikringstiltak. Oppgaven var for stor med de kunnskaper og ressurser man da rådde over, noe man lett overbevises om ved å lese fra Magnus Lagabøters by lov:

«Der skal være kar i de gårder som der ikke er brønn til og vann i det. Stige skal der være til hvert hus med ildsted, og 2 brandhaker for hver fjerding. Men for hvert av disse som mangler bøte l mark til Kongen og skaffe dem ikke desto mindre.
Men alle skal løpe til straks ild bryter løs eller de hører horn eller klokke, og ha hver 2 mann med seg så (så = et større kar), bøtte og boløks, og dertil alle de våben som kan komme til nytte under branden. Men alle kvinner skal fare til med fat, bøtter, spann, vannsåer, og berge skal hver som kan eller bøte en øre sølv hver som ikke hjalp til...»

Tørre og tjærebredte trehus, sparsomt med vann, og ingen pumper eller slanger til å bringe det frem med, - det sier seg selv at mulighetene var begrenset. Det var derfor ikke til å unngå at man opp gjennom århundrene fortsatt fikk stadige bybranner, hvor mer eller mindre all bebyggelse ble flammenes bytte. Bare i Bergen regner man med at det har vært 28 slike branner. Først i begynnelsen av vårt århundre fikk man bukt med bybrannproblemet, og det kan være vanskelig etterpå å vurdere betydningen av alle de tiltakene som ble gjort underveis og som ikke ga noen merkbar effekt da.

Men for å forstå bedre hvordan vi er kommet dit vi er i dag, skal det skisseres noen hovedpunkter i den historiske utviklingen.

Brannvesenet organiseres

Tilløp til bedre organisering av brannvernarbeidet kom ved at noen av de større byene fra 1680-årene og fremover fikk fastsatt egne kongelige brannanordninger, i håp om å få bukt med de ødeleggende storbrannene. Det er betegnende at Bergen var først ute, i 1646.

Først i 1767 kom en alminnelig lov om brannvesenet i byene, og da som en direkte følge av at det offentlige iverksatte tvungen brannforsikring for eiendommer i byene, ved opprettelsen av Norges Brannkasse samme år.

Først i 1767 kom en alminnelig lov om brannvesenet i byene, og da som en direkte følge av at det offentlige iverksatte tvungen brannforsikring for eiendommer i byene, ved opprettelsen av Norges Brannkasse samme år. Brannloven av 1767 besto helt til en ny brannlov kom i 1908, og hadde bestemmelser om brannredskaper, mannskaper og befal, skorsteinsfeiing, brannfarlige varer osv. Derved fikk alle byene et organisert borgerbrannvesen med et visst utstyr.

I 1845 ble det videre innført en alminnelig bygningslov for byene, for å få bedre orden på regulering og byggemåte. Det var jo åpenbart at materialbruken og den sammentrengte bebyggelsen hadde mye av skylden for spredning av brann i byene. Likevel hadde ikke denne loven en eneste bestemmelse om murbebyggelse. - Det ble åpnet adgang til å gjøre loven gjeldende for tettsteder utenom byene også, for Verdalsøra skjedde dette ved kgl. res. i 1847.

Likeledes ble det i 1854 vedtatt en lov om opprettelse av brannvesen utenom byene. Der hvor man fant det «fornødent» kunne det da fastsettes et brannreglement, og en brannkommisjon skulle forestå ledelsen av det hele. Utgjorde tettstedet bare en liten del av en kommune, kunne det gjøres til en særskilt kommune i brannvesenets saker, såkalt «brannkommune». På samme vis kunne man ha «bygningskommuner» når det gjaldt bygningsloven.

Her ligger utgangspunktet for opprettelsen av et borgerbrannvern på Verdalsøra og i en rekke andre småkommuner. Og noen år senere kom bestemmelser som i ennå større grad ble epokegjørende for byenes brannvesen:

I 1860 vedtok Stortinget en lov som åpnet adgang for Norges Brannkasse til å gi nedslag i brannforsikringspremien på steder som hadde tilfredsstillende vannverk og hensiktsmessig ordning av brannvesenet. Man begynte med nedslag på inntil 25 prosent, men det maksimale nedslaget ble senere øket til hele 50 prosent, noe som selvfølgelig gjorde saken svært interessant for kommunene.

Før 1860 var det bare to byer som hadde trykkvannverk. Tretten år senere var antallet vokst til 23 og i 1881 hadde 42 byer vannverk med tilstrekkelig trykk for direkte brannslokking. På samme måte ble det etablert fast kaser- nerte vaktstyrker, - Oslo var først ute i 1861, og i 1881 hadde 35 byer ordnet seg tilsvarende. Med dette var grunnlaget lagt for hurtig og slagkraftig innsats. I begynnelsen av det 20. århundre kom så motorsprøytene og bilene, og med denne økningen av aksjonsradius og utrykningshastighet kan det se ut som om brannvesenet definitivt kom på talefot med storbrannene.

En av de siste bybrannene, brannen i Ålesund i 1904, førte dessuten til en etterlengtet skjerping av bygningslov- givningen ved innføring av murtvang i byene. - Som en følge av disse forskjellige tiltakene, opphørte etter hvert de dramatiske bybrannene, og i dag er det knapt noen som forestiller seg at slikt kan skje igjen i tilsvarende målestokk.

Ålesundsbrannen førte også med seg en ny brannlov, som ble vedtatt i 1908. Med denne loven ble alle tidligere brannanordninger, lover og forskrifter opphevet, og både byer og aktuelle mindre tettsteder fikk samme utgangspunkt for brannvesenet. Den nye loven var tradisjonen tro en lov egentlig beregnet på byene, men kongen kunne bestemme at den også skulle gjelde for tettsteder utenom byene. De tettstedene som hadde opprettet brannordning etter loven av 1854, skulle forøvrig være underlagt den nye loven uten videre. Dette var utgangspunktet for en «ny» brannkommune på Verdalsøra i 1912.

Mindre steder som Verdalsøra ble nok til en viss grad hengende etter i utviklingen i forhold til byene. Dette er neppe overraskende når man ser på organisering og økonomiske muligheter. Dessuten var vel ikke risikoene de største til å begynne med.

Moderne brannvesen
Den første motorsprøyten her til lands ble anskaffet av Farsund i 1901, mens Verdalsøra fikk sin elektriske i 1917 og den første med bensinmotor i 1923. Oslo anskaffet Norges første brannbil i 1912, i Verdal fikk vi bil i 1946. Videre ser vi at Verdal ikke ble med i vannverksrushet like etter 1860, her fikk vi vannverk i 1933.

Det må likevel allerede her fastslås at Verdalsøra og Verdal forøvrig, ut fra sine forutsetninger har gjort en meget solid innsats når det gjelder brannvernarbeidet.

Myndighetene har med tiden innsett nødvendigheten av å ha et godt utbygd brannvern i de små kommunene, så vel som i de store. I etterkrigstiden har dette fått klart uttrykk ved at brannloven etter hvert er gjort direkte gjeldende for alle kommuner i landet. Med den nye loven av 1954 ble alle kommuner over 2000 innbyggere automatisk underlagt brannlovgivningen, - ved siden av at det ble fastslått at det deretter var kommunene som skulle være ansvarlig for brannvesenet. Den seneste loven, brannloven av 1970, gjelder for alle kommunene. Kommunesammenslåinger, desentralisering av industri osv. er faktorer som har hatt betydning for denne utviklingen.

Med utgangspunkt i brannloven av 1970 er det senere gitt standardiserte regler for brannvesenets organisering, bemanning, utstyr osv. og mye av dette nye er for tiden i ferd med å gjennomføres rundt om i kommunene. Det er kommunens innbyggertall, korri- gert med en såkalt risikofaktor, som skal være grunn- lag for brannordningen. Dette tallet kalles kommunens dimensjoneringsgrunnlag.

Generelt følger også en skjerping av brannvesenets beredskap og alarmering, samt bl.a. utvidelse av den administrative bemanningen. Fortsatt kan imidlertid de fleste kommunene ha brannvesen bygget opp av frivillige oppmøtemannskaper. Kasernert vaktstyrke (yrkesbrannvesen) er først aktuelt når dimensjon- eringsgrunnlaget blir større enn 20.000. Verdals dimensjoneringsgrunnlag er noe i overkant av 15.000.

I fremtiden vil nok brannvesenene bli tillagt nye oppgaver i tillegg til dem man har i dag. De store yrkeskorpsene er allerede i ferd med å bli bygget ut for froskemannstjeneste, beredskapstjeneste for å bekjempe ulykker med giftige gasser og væsker, oljesøl osv., dvs. at de fremtrer som mer generelle redningskorps.


Gammelt brannslokkingsutstyr fra Verdal.

Mye tyder derfor på at brannvesenets rolle og betydning vil øke i årene som kommer.

Slik begynte det
Lov om Bygningsvesenet av 6. september 1845 var den første alminnelige bygningsloven her til lands. Noen av de største byene hadde tidligere fått vedtatt egne bygningslover, men den nye loven skulle gjelde generelt for alle landets kjøpsteder og ladesteder. Dersom det var ønskelig, kunne loven også gjøres gjeldende for andre større samlinger av bygninger «på landet».

Amtmannen i Nordre Trondhjems amt ble i forbindelse med iverksettingen av loven bedt av departementet om å vurdere hvorvidt det i amtet var slike tettsteder «på landet» som burde underlegges loven. Det var 3 steder som var aktuelle: Steinkjer, Verdalsøra og Straumen. Levanger og Namsos var på det tidspunktet allerede kjøpstad/ladested, og derfor automatisk underlagt den nye loven.

Amtmannen sendte saken til uttalelse, og fikk i retur litt forskjellige synspunkter: Lensmannen i Verdal var ikke stemt for at loven skulle gjøres gjeldende for stedet, bl.a. fordi den «bekosteligere Bygningsmaade, som bemeldte Lovs Forskrifter medførte» ville være byrdefull for befolkningen, som påstos å være fattige arbeidsfolk.

Fogden i Stør- og Verdals fogderi var ikke enig i dette, Verdalsøras befolkning var ikke av dårligere kår enn andre steders befolkning. Dessuten pekte fogden på fordelene ved å få orden på bygnings- og reguleringssituasjonen, ikke minst av hensyn til brannfaren.

Amtmannen delte fogdens syn, og anbefalte i sin tur at bygningsloven ble gjort gjeldende for Verdalsøra og Steinkjer. Straumen ble holdt utenfor, idet stedet var betydelig mindre enn de to andre. Ved den siste avholdte folketellingen hadde innbyggertallet for Verdalsøra vært 370, Steinkjer 387 og Straumen bare 179.

Ved kongelig resolusjon av 21. oktober 1847 ble så bygningsloven gjort gjeldende for «Strandstederne Værdalsøren i Værdal Præstegjeld og Steenkjær i Sparboens og Stods Præstegjelde».

God tid
Hva skjedde så? Ingen ting. - Og etter gjentatt henstiling fra departementet purret amtmannen på kommunen i 1858, - 11 år etter at lover var gjort gjeldende for Verdalsøra: Nå måtte formannskapet se å få ordnet med valg av Bygnings- og Reguleringskommisjon, og dessuten skulle det innsendes forslag til avgrensing av det området innen kommunen hvor loven skulle gjelde...

Fortsatt skjedde det ingen ting, - ikke før i 1865, da fogden skrev til amtmannen og beklaget seg over forholdene på Verdalsøra: På stedet fantes mange uforsvarlige ildsteder, og brann- og feiervesen eksisterte ikke. Fogden hadde latt advare dem som hadde mindre forsvarlige ildsteder, eller som hadde forsømt feiingen, men det hadde liten virkning så lenge vedkommende ikke kunne trekkes til ansvar. Hverken Bygningsloven av 1845 eller Brann-loven av 1767 var gjort gjeldende for stedet... Fogden ba amtmannen om råd, og amtmannen sendte saken til departementet.

Departementet hadde den nødvendige oversikt over situasjonen, og fastslo selvfølgelig at Bygningsloven allerede var gjort gjeldende for Verdalsøra. Når det gjaldt brannlovgivningen, så var det i 1854 vedtatt en lov om brannvesenet utenom byene, dvs. for ladesteder og større hussamlinger på landet. Denne loven anviste en brannkommisjon for disse stedene, og de nærmere bestemmelser om brannvesenets ordning, brannforebyggende tiltak, feiing m.v. skulle fastsettes i et brannreglement. De detaljerte og ensartede bestemmelsene som byene var underlagt med Brannloven av 1767, var derfor ikke uten videre aktuelle for mindre steder som Verdalsøra.

Kongen befaler
Departementet hadde ved lovens innføring i 1854 bedt amtmannen om å vurdere hvorvidt det var tettsteder i amtet hvor loven burde komme til anvendelse, men hadde ikke fått noe svar. Henvendelsen fra fogden og amtmannen ble nå tatt som en god nok begrunnelse, og uten noe om og men sørget departementet for at Brannloven av 1854 ble gjort gjeldende for Verdalsøra ved kongelig resolusjon av 8. januar 1866. Beskjed ble sendt amtmannen, som samtidig ble minnet om bygningsloven og valget av Bygnings- og Reguleringskommisjon.

Og nå skjedde det endelig noe. I henhold til loven beskikket amtmannen en Brannkommisjon, som utarbeidet forslag til reglement for brannvesenet på Verdalsøra. Etter noen mindre endringer i departementet ble så «Reglement for Brandvæsenets Ordning i Strandstedet Verdalsøren» approbert ved kongelig resolusjon av 18. mai 1867.

Reglementet besto av 16 paragrafer, og regulerte en rekke forhold, både vesentlige og mindre vesentlige, I § 2 hva den enkelte huseier skulle ha av brannspann, brannstiger o.l., og i § 3 hvilke plikter stedets mannlige innbyggere hadde til å delta i brannslokking og øvelser. Videre var det bestemmelser om feiing og om ansettelse av feier, om lagring av brannfarlige varer, om brannvisitasjon (brannsyn kalles det i dag) og til slutt i § 16 om hvor stor del av stedet reglementet skulle gjelde for. Bl.a. skulle elva være grene mot vest.

Trang fødsel
Dermed var det klart for oppstarting av brannvesen på Verdalsøra, og Brannkommisjonen holdt sitt første ordinære møte fredag 28. juni 1867 hjemme hos formannen Carl Sættem for å gripe saken fatt. Sammen med kommisjon- ens 3 medlemmer møtte de 5 huseierrepresentantene som ifølge Brannloven skulle velges og delta i kommisjonens møter. Man bestemte seg for å forberede anskaffelsen av en brannsprøyte, samt å utlyse feierstillingen.

Feieransettelsen gikk greit, men det gikk dårligere med anskaffelse av brannsprøyten. - Huseierrepresentanten Oluf Moe hadde reist til Trondheim for å undersøke hva som kunne tilbys, og etter hans orientering ble kommisjonen enig om å kjøpe en sprøyte til 150 Spd., inklusive sugeslange og 200 fot hampslanger. Men det må ha blitt anfektelser blant huseierne over kostnadene. Spørsmål om nødvendigheten av hele brannvesenet ble reist i formannskapet, og Brannkommisjonens medlemmer var sterkt uenige da kommisjonen etter anmodning fra fogden skulle uttale seg om saken. Noen av medlemmene mente at brannordningen var innlysende fornuftig, mens de andre hadde mange argumenter imot, og anbefalte at den kongelige resolusjonen ble tilbakekalt.

De argumenterte bl.a. med at stedets mest «kraftfulde mandlige Befolkning af hvilken Brandvæsenet skulde vente Tjeneste i paakommende Tilfælde, til de fleste Tider af Aaret er fraværende på Seiling, paa Fisken og paa andet Arbeide især i Nordland og Finmarken, hvoraf følger at en samlet Øwelse med Brandsprøiten nesten aldrig vilde være gjørlig, selv om man havde en nogenledes fagkyndig Anførsel af en saadan Øwelse ligesom deraf ogsaa følger at man vil savne disse Folk naar de mest tiltrænges».

Men det var nok økonomien som ga mest bekymring og som var avgjørende for dem som gikk imot. Brann- ordningen ble ikke opphevet, men det ble stille om brannvesenet noen år. Det ble ikke protokollert noe møte i Brann-kommisjonen på 5 år, - først i 1872 kom man igang igjen etter henvendelse fra fogden.

Da ble spørsmålet om anskaffelse av brannsprøyte og brannseil tatt opp igjen, og utstyret ble innkjøpt i 1873. Brannsprøyten ble kjøpt hos Trondhjems Mek. Verksted og kostet 123 Spd., dette er den hånddrevne sprøyten som senere har gått under navnet «Stampen», og som gjorde god nytte for seg til langt ut på 1930-tallet.
Den første tiden fikk brannsprøyten stå i et privat skur, til det i 1880 ble bygd et eget sprøytehus ved Melastuhaugen. For hva var vel mer naturlig den gang enn å bygge brannstasjonen ved elva hvor man hadde slokkingsvannet? Huset er oppgitt å være 11 alen lånt, 6 alen bredt og 3 alen høgt, rødmalt og med 2 porter. Kostnaden var omkring 160 kroner.

Brannkommunen av 1867 i funksjon
Verdalsøra var ikke noe stort sted på denne tida etter vår målestokk. Men byggeskikken ga rike muligheter for et stort og ødeleggende bål om det først skulle komme ild løs. Levangers skjebne ved bybrannene i 1847 og 1877 vår gode og nærliggende eksempler på hvor ille det kunne gå når ulykken var ute, og disse hendelsene kan muligens være med på å forklare den interessen som tross alt ble vist for brannvesenet på Verdalsøra. For branner av betydning kan det ikke ses å ha vært mye av her på stedet. Det fikk særskilt plass i Brannkommisjonens protokoll da branndirektør Knoff i 1880 rapporterte til fogden om en brann på Ørmelen hvor brannvesenets innsats hadde reddet en husrekke langs Kongeveien fra ødeleggelse.

Men det var nok mest hell som gjorde at man unngikk større brannulykker på Verdalsøra, for det er vanskelig å tro at mannskaper og utstyr kunne yte noen avgjørende innsats mot en brann av større format. Selv i dag ville en brann i den gamle bebyggelsen i Veita kunne by på store problemer, med fare for smitte av hele kvartalet dersom vindforholdene var ugunstige. Og den gang hadde man ikke noe vannverk å hjelpe seg med, slokkingsvannet måtte skaffes fra private brønner eller fra elva.

Mannskap og øvelser
Når det gjelder mannskapene, så hadde branndirektør Knoff i 1879 hele 79 mann på sine lister, 28 mann ved sprøyten, 24 mann ved seilene og 27 mann til vannlangning. - Men hva var mannskapene gode for? Øvelsene ble holdt 2-3 dager i oktober, da det ble antatt at det var størst sjanse for at mannskapene var til stede. Det var likevel endel som var borte på arbeid når øvelsene ble holdt, og enkelte andre skulket.

I den første tiden er det et stadig tilbakevendende tema i brannkommisjonens protokoll hvorvidt den ene eller den andre skal mulkteres for ikke å ha møtt til øvelsene. Fogden var også frempå og fulgte med, og enkelte ganger endte det med at branndirektøren istedet gikk i forbønn for synderne! Men det var ikke nåde for han som «opgav ved første mundtlige tilsigelse, at hans tid var for optagen til at han kunde møte. Ordren gik ved unøyaktighed af den der skulde bringe den ham forbi. Ved sidste mundtlige ordre af hans befalingsmand Oskar Monrad svartes at han skulde spise kl. 8, fik se siden. Under manøvren saaes han at spadsere paa broen (...) til stor forargelse for de arbeidende mandskaber». - Han fikk 2 kroner i mulkt. Ved neste års øvelse opplyses det at selvsamme person reiste fra Verdalsøra ca. l time før øvelsen begynte, antagelig til martna på Steinkjer, - men uten å gi noen nærmere beskjed ...

Da Brannkommisjonen i 1898 utarbeidet forslag til nytt brannreglement, tok man med ganske omfattende bestemmelser nettopp om plikt til å møte ved øvelser og brann, om hvilke grunner for fravær som var gyldige osv. Nå skulle det om nødvendig kunne kreves legeattest når noen skyldte på helsa.

Det nye forslaget hadde også bestemmelser om fordeling og utførelse av vektertjeneste. Dette var en ordning som angivelig hadde eksistert i en eller annen form allerede før brannvesenet startet i 1867, og som gikk ut på at huseierne delte på plikten til å gå vaktrunder om natten.

Ifølge reglementsforslaget skulle det gås runde hver time mellom klokken 22 og klokken 04 i tidsrommet l. oktober til 31. mars, og det var antydet av vekteren skulle varsle brann ved «sterk banken paa den til dette øiemed anskaffede tromme». Forslaget til reglement var to ganger inne til departementet til godkjenning, men kom begge gangene tilbake med merknader.

Siste gang besluttet Brannkommisjonen å utsette saken inntil videre. Grunnen til utsettelsen var antagelig departementets krav om at det skulle være 2 brannsprøyter på stedet, noe man syntes ble for kostbart. Man hadde god lyst til å anskaffe en lignende dampsprøyte som Levanger nylig hadde kjøpt, men med slanger og tilbehør kostet den hele 6000 kroner. - Nå var det vel ingen stor skade skjedd ved at Verdalsøra ikke fikk noen dampsprøyte, for disse sprøytene ble aldri noe virkelig effektivt hjelpemiddel. De var store, og de hadde lang oppfyringstid. Og det skulle ikke gå mange år før motorsprøytene kom for fullt og revolusjonerte brannvesenenes slagkraft.

Som man ser av det foranstående, var brannvesenet på Verdalsøra preget av at det var et rent borgerbrannvesen. Det var nødvendigvis vanskelig å få organisert og lært opp mannskapene når de var så mange og øvelsene var så sjeldne. Det var dessuten stadige endringer i befalsstillingene, og noe av grunnen kunne være at det var ulønnede verv.

Brannforebyggende arbeid
Men det ruslet og gikk på et vis, og om ikke annet så var øvelsene i alle fall årvisse. Det samme var visitasjonen av ildstedene. Etter hvert var det mange som fikk pålegg om jernplate foran ovnen, tetting av åpne rørtuter, skifting av ovnsrør m.v. Også Ørens meieri fikk pålegg om å rette på forholdene etter at det var fremkommet alminnelig klage over bedriftens «Skorsteinspibe der ofte kaster ligesom et Ildhav af Gnister ud over Naboernes Eiendomme ..»

Ørens meieri var ikke den eneste bedriften på Verdalsøra. Stedet utviklet seg og ga grunnlag for ny og økt virksomhet, ikke minst etter at jernbanen kom like etter århundreskiftet. I 1910 omtales bl.a. følgende bygninger i en fortegnelse for brannvesenet: 3 snekkerverksteder, 6 forsamlingslokaler, 3 hoteller, samt 10 forretninger hvor det ble handlet med brannfarlige varer.

Det var utvilsomt behov for en mer tidsmessig ordning av brannvesenet på stedet. Men den kom ikke av eget initiativ, den kom som en følge av den nye brannloven.

BYGNINGS- OG REGULERINGSVESENETS ROLLE
Kommisjonene
Noen ord om bygnings- og reguleringsvesen hører naturlig med når man kommer inn på brannsikring av bygninger og bedrifter. Og det erindres at det var med bygningsloven det hele begynte ...

I følge bygningsloven av 1845 skulle det være både bygningskommisjon og reguleringskommisjon. Den første skulle i byene bestå av politimesteren, branndirektøren og stadskonduktøren (dvs. bygnings-/reguleringssjefen). På landet skulle øvrigheten beskikke andre personer hvor de nevnte stillinger ikke fantes. Reguleringskommisjonen besto igjen av bygningskommisjonen med tillegg av et visst antall formannskapsmedlemmer. Begge kommisjonene hadde sitt virkeområde innenfor et nærmere definert område på Verdalsøra. Enkelte ting tyder på at det i Verdal var en viss uorden i beskikkelser og sammensetninger til tider, men kommisjonene var i alle fall i funksjon fra 1867.

Regulering
Virksomheten var ikke spesielt omfattende den første tiden, etter protokollen å dømme. Først i 1877 kommer det protokollinførsler fra reguleringskommisjonen, i den samme protokollen som brannkommisjonen brukte. Nå kan det selvfølgelig ha vært brukt en annen og ukjent protokoll tidligere, for det er litt merkelig at det ikke finnes merknader om utarbeidelse av reguleringsplan. En slik plan ble nemlig utarbeidet for Verdalsøra i denne første tiden, men plankartet forsvant senere under rasulykken i 1893. Omkring århundreskiftet ble planen ettersøkt i departementet og i Riksarkivet, uten at man fant spor etter den. Det er derfor tvilsomt om den har vært approbert av høyere myndighet, til tross for visse vitnesbyrd i den retning i protokollen.

Et lite innblikk i situasjonen gir følgende protokollutdrag fra møte 2. mai 1885; hvor man skulle «fatte Bestemmelse om paa hvilken hensigsmessikste Maade Sæthems tomten kan bebygges igjen.

1. Den paa medfølgende Kroki uden Kolør betegnede Huusklynge efter den for Strandstedet aproberede Reguleringsplan skulle der gaa en Tværgade til Søen (Elven) igjennom Garver Kinbergs Gaard, og den næste Tværgade paa et Sted hvor der for Tiden er en Kloak.
Da der nu mellem Sæthems Tomt og Oluf Moes Gaard gaar en smal Vei til Elven såa finder man at den bør utvides til en Bredde af 7 Metter hvorved opnaaes en til den værende Trafik fuldkommen bred nok Gade. (...)»

Noen år etter rasulykken tok man opp arbeidet med å lage en ny reguleringsplan. Jernbanebyggingen grep imidlertid forstyrrende inn i dette arbeidet, og planen lå i dødvanne helt til Innherreds Folkeblad i 1901 måtte spørre om det i det hele fantes noen reguleringskommisjon?:

«REGULERINGEN paa Verdalsøren lader man sig ikke forhaste med. Om der nu findes nogen Reguleringskomission ved vi ikke noget om, skjønt det har været tale om, at den skal existere, For ca. 2 ½ Aar siden, bragtes det endog i Forslag, at et halv bygget Hus, som paa Grund af Jernbanen maatte skyves endel tilside, skulde staa ufuldført indtil Reguleringsplanen var færdig. (...) Hus for Hus reises langs de gamle Gader, og Jernbanelinjen over Øren er bestemt fastslaaet, såa man dermed ikke længer svæver i Uvisshed (...).»

Som man også skal se eksempel på senere, registrerte departementet artikkelen, sendte den til amtmannen og ba om forklaring. Dermed kom det litt mer fart i planarbeidet, men først i 1905 (etter mye korrespondanse frem og tilbake) ble planen approbert. Dermed var det sikret en viss orden i utbyggingen av stedet.

Krav til bygninger
Bygningssakene økte også i antall etter hvert, og det kan være interessant å referere den dispensasjonssøknaden som kommisjonen i 1883 fikk fra J. Eide. Både innhold og ordbruk gir et visst tidsbilde:
Til Kongen.

Paa Grund af den Udvikling som Tiden medfører vil det være en Nødvendighed for mig, om jeg skal kunne fortsette med mit Haandværk som Farver, at foretage enkelte Forbedringer med min Bedrift, hertil først og fremst hører, at kunne faa benytte Dampen til Opnaaelse af en forbedret Driftsmaade.

At foretage dette under de Betingelser som Bygningsloven af 6. Sept. 45 dens § 23 bestemmer er mig en Umulgihed paa Grund af manglende økonomiske Evne, hvorfor jeg herved tillader mig underdanigst at ansøge Deres Kongelige Majestet om, i henhold til samme Lov § 51 at maatte erholde naadigst Dispensation fra § 23, saaledes at det maatte tillades mig i mit Farveri paa Verdalsøren hvilket Farveri er opført af Træ, at indsette og benytte en opadstaaende cylinder formet Dampkjedel, til Drift af en 3 Hestes Maskine (...)».

Etter dette innblikket til bygnings- og reguleringsvesenet, skal vi gå tilbake til brannvesenet, som står foran en stor og betydningsfull omlegging.

BRANNLOVEN AV 1908
I 1904 ble som tidligere nevnt det meste av Ålesund lagt i aske ved en av de største brannene vi har hatt her i landet. 800 bygninger angis å ha gått tapt ved denne brannen, som til fulle viste svakhetene ved den sammentrengte trebebyggelsen som dominerte i alle våre byer og tettsteder. Katastrofen i Ålesund ble en alvorlig vekker, og førte bl.a. til to lovendringer. Allerede i 1904 kom den såkalte «murtvangsloven» som satte forbud mot å bygge større bygninger av tre i byene. I 1908 kom det en ny brannlov til avløsning for den gamle loven fra 1767.

Den nye brannloven var en lov for byene, men den kunne også gjøres gjeldende for tettbebyggelser på landet. Og de tettstedene som hadde ordnet med brannvesen etter 1854-loven ble automatisk underlagt loven.

Loven forutsatte at det normalt var kommunestyret som skulle ha ansvaret for at brannvesenet ble tilfredsstillende ordnet. Men dersom kommunestyret ikke ønsket å overta utgiftene med strøkets brannvesen, kunne Kongen bestemme at strøket ble egen kommune i brannvesenets anliggender. Det skulle da velges et representantskap på 5 medlemmer, av og blant strøkets huseiere.

Etter loven av 1854 var Brannkommisjonens 3 medlemmer blitt beskikket av amtmannen etter anbefaling fra formannskapet. Dessuten hadde det vært med 5 huseieroppnevnte medlemmer som skulle ta vare på huseiernes tarv.

Brannkommunen omorganiseres
Amtmannen tok opp spørsmålet om endring av brannvesenets ordning i en henvendelse til kommunestyret i 1910, og kommunestyret vedtok bl.a. å anbefale at Verdalsøra ble egen brannkommune med brannrepresentantskap på 5 medlemmer. Videre ble det anbefalt at brannstyrets medlemmer skulle beskikkes av amtmannen, og at amtmannen dessuten skulle bestemme hvem som skulle være formann, kasserer og brannsjef. Kommunestyret ville komme tilbake med forslag om i hvilken utstrekning den nye loven skulle gjelde m.m. når de førstnevnte forhold var ordnet. Huseierne uttalte derimot følgende i et huseiermøte: «Verdalsørens huseiere, samlet til møte i anledning gjennomførelse av den nye brandordning, uttaler, at de helst ønsket, at stedet undgik at danne egen brandkommune, noget som § 66 hjemler adgang til. Likeledes at de hittil gjældende regler bibeholdes i saadan utstrækning, som den nye lov tilsteder. Resolutionen blev enstemmig vedtat.»

Men amtmannen holdt seg til kommunestyrets anbefaling, og innstilte overfor departementet på at Verdalsøra burde bli egen brannkommune.

Departementet bemerket i sin saksfremstilling av Verdalsøra allerede utgjorde en egen kommune i brannvesenets anliggender, og at det derfor ikke var nødvendig med noen særskilt bestemmelse om dette. Eventuelle endringer i loven, eller tilleggsbestemmelser, måtte godkjennes av Kongen etter forslag av brannrepresentantskapet. Dette ble særskilt anført av departementet «fordi det ser ut som herredsstyret mener, at det selv er rette vedkommende». Spørsmålet om hvorvidt Ildsfarlighetsloven av 1871 skulle gjøres gjeldende måtte imidlertid forelegges kommunestyret.

Med hensyn til brannstyrets størrelse og sammensetning, ble kommunestyrets anbefaling stadfestet ved kongelig resolusjon av 11. november 1910:
«At det i henhold til § l i lov om brandvæsenet av 15. august 1908
bestemmes
1. At brandstyret for Værdalsørens brandkommune i Nordre Trondhjem amt indtil videre skal beståa av brand-chefen samt to av brandrepresentantskapet for 3 aar valgte medlemmer.
2. At det overdrages amtmanden at bestemme, hvem der skal være brandstyrets formand og kasserer».

Det som her ble bestemt var på sett og vis en videreføring av ordninger som hadde eksistert siden starten i 1867. Men den brannkommunen som nå ble ettertrykkelig proklamert hadde nok en fastere form enn den gamle, og skulle snart vise seg å representere en helt ny giv for brannvesenet på Verdalsøra.

BRANNKOMMUNEN AV 1912
Trang fødsel igjen -
Konstituerende møte i Verdalsørens Brandrepresentantskap ble holdt på Ørens meieri 11. januar 1912. Handelsmann A. Rostad ble valgt til formann, og ble pålagt å forhandle med handelsbestyrer J. Minsaas, som hadde antydet at han muligens var villig til å stå som brannsjef. Representantskapet valgte dessuten et brannstyre på 3 medlemmer.

Neste møte ble holdt omtrent en måned senere, og da kunne formannen referere det brevet som amtmannen hadde sendt kommunestyret i 1910, og hvor han ga melding om den kongelige resolusjonen av 11. november 1910. Dette hadde tydeligvis vært ukjent for de som var valgt til representantskapet, til tross for at det var grunnlaget for hele nyordningen og det valget som var avholdt.

Og dermed måtte forrige møtes valg av brannstyre annulleres. Nytt valg ble foretatt i samsvar med bestemmelsene, hvor J. Minsaas ble anbefalt som formann, J. Kjensteberg som kasserer, og som tredje medlem M. Einarsen. Senere ble forslaget behørig approbert av amtmannen.

Samvirkelagspioneren J. Minsaas, som hadde en finger med i det meste som var av fremskritt på Verdalsøra, ble nå brannsjef, mens A. Moholt ble ansatt i feierstillingen. For begge stillingene ble det utarbeidet forslag til forskrifter, dessuten ble det laget regler for betaling til feieren og om brannsyn.

Bestemmelsene ble stadfestet i 1914 dels ved departementets godkjenning, dels ved kongelig resolusjon og dels ved amtmannens godkjenning. På det praktiske plan synes brannrepresentantskapet og brannstyret først og fremst å ha vært opptatt av å forbedre slokkingsmulighetene. Allerede i 1911 hadde ing. Thesen fra Steinkjer utarbeidet en plan for vannverk fra Minsås, og stukket traseen. Men det ble aldri til at brannkommunen bygde dette vannverket, ukjent av hvilken grunn. En mulig forklaring kan være at vanntilgangen var for dårlig for stedets behov, et annet moment var selvfølgelig kostnadene. Få år senere bygde imidlertid meieriet dette vannverket for eget behov, da selvfølgelig med så små dimensjoner at det ikke ga noen brannvannsdekning.

Ny brannstasjon
Brannkommunen gjennomførte derimot bygging av ny brannstasjon. Brannstyret fikk allerede i 1912 i oppdrag å utarbeide overslag og plan for et nytt «sprøitehus» med tilhørende alarmanlegg. I begynnelsen av 1916 kjøpte så brannkommunen tomten «Villa», omtrent hvor nåværende apotek ligger. Etter at Verdal Sparebank hadde innvilget lån på 6000,- kr. ble det i oktober 1916 utlyst følgende anbud:

«1. Gravning og muring av en vandbeholder 5 m dyp og 3 m i diameter. Muren opføres av klinkert lagt i Cement-material (Der graves 2 m under vandlinien).
2. Gravning og støpning av grundmur for et sprøitehus, samt opførelse av et sprøitehus 8 m langt, 4,5 m bret og 2,3 m til raften, huset opføres som Vi stens mur og rappes på yttersiden og tækkes med bølge-blik».
I løpet av 1917 sto sprøytehuset ferdig, og kunne tas i bruk. Det gamle sprøytehuset ved Melastuhaugen ble solgt (for 77 kroner). Mot at Arbeiderforeningen fikk legge inngangen på sitt bygg mot brannvesenets tomt, fikk brannvesenet til gjengjeld ha tørkeplass for slanger og seil på Arbeiderforeningens grunn.

Fra Drammens Jernstøberi & Mek. Verksted var det kjøpt en 3» sentrifugalpumpe med 10 hk elektrisk motor, som man mottok høsten 1917.

Økte kostnader
Alt i alt kostet sprøytehuset med tilbehør bortimot de 6000 kronene som man hadde lånt, og det som var gjennom- ført innebar derfor et stort økonomisk løft for brannkommunen. - Utgiftene de første årene etter 1912 hadde vært svært små, stort sett dreide det seg om lønn til feieren. Derfor hadde man greid seg med de inntektene man fikk av feieravgiften. I 1919 ble det imidlertid bestemt å innføre en ny avgift som skulle dekke de nye forpliktelsene. Avgiften ble kalt brannavgift og ble første året utlignet med ½ promille av eiendommenes branntakst, som på det tidspunktet utgjorde 2,3 mill. kroner.

Om man sammenligner med hva som hadde foregått tidligere i Verdalsøra brannvesens 50-årige historie, kunne brannkommunens folk i 1917 med rette synes at de hadde tatt et krafttak og bragt brannvesenet et betydelig stykke videre på både den ene og den andre måten. Men det var fortsatt et spørsmål om det var gjort nok til å tilfredsstille tidens krav. Fortsatt var vannforsyningen svært mangelfull: elva, bekker og brønner, samt noen få større vannkummer var hva man hadde å hjelpe seg med. Det kunne bli lange slangeutlegg og stor arbeidsinnsats før man i det hele tatt kom i gang med slokkingsarbeidet. Ytterligere begrensning lå i at den nyanskaffede elektriske sprøyten måtte ha strømtilkobling, og «Stampen» fra 1873 var derfor i høyeste grad aktuell fortsatt for førsteinnsats.

Mannskapene var organisert etter det samme mønster som på 1800-tallet, i begynnelsen av 1922, så det slik ut:

Sprøytemannskap 20 mann, 2 befal
Seilmannskap 20 mann, 2 befal
Rydnings- og nedrivningsmannskap 10 mann, l befal
Resterende 68 mann var vannlangere, med 4 befal.  
I løpet av 1922 skjedde det dramatiske ting som førte til omorganisering og opprustning av brannvesenet på Verdalsøra. Dette blir utgangspunktet for neste artikkel.

Bildene i artikkelen viser personer som har vært engasjert i Verdalsøra Brannkommune.

......................................................................................
Artikkelen er av Erling Bergh. Hentet fra Årbok 1980.