Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Artikkelen er av
Erling Bergh

Hentet fra
Årbok 1981
(Noen av bildene
er utelatt)

AKTUELL LENKE:
Brann- og feiervesenet i Verdal
Brannvesenet
i Verdal

Utskriftsvennlig versjon.
(PDF-fil uten bilder)

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
21.11.2008

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Verdal Brannvesen, fra 1922 til i dag (1981)

I første del av Verdal brannvesens historie ble det gjort rede for utviklingen fram til 1922. En nyorganisering av Verdalsøra brannkommune hadde skjedd i 1912, og i de påfølgende år ble det investert i både ny brannstasjon og pumpeutstyr.

Den andre og avsluttende delen av brannvesenets historie begynner med året 1922


Slik ser det ut ved Verdal brannstasjon i 2008.
Bildet er hentet fra Verdal kommunes hjemmeside.

VERDALSØRA FÅR MODERNE BRANNVESEN
Storbrannen i 1922
Borgervernet på Verdalsøra fikk prøve seg for alvor da Kvernøes Lærfabrikk brente natt til 18. januar i 1922. «Stampen» sviktet straks på grunn av kulden, og det samme skjedde med den elektriske sprøyten som skulle i ilden for første gang. En sterk vind fra sydøst sendte et hav av gnister over hele Verdalsøra, og med bare bøtter til hjelp så det en stund ut til å være fare for hele nedre del av stedet. På det mest kritiske kom imidlertid den elektriske sprøyten i gang etter langvarig opptining, og man greide å begrense ilden. Noe senere kom også Levangers dampsprøyte til unnsetning, - den ble plassert nede ved elva sammen med den elektriske sprøyten, men streiket omtrent med det samme.

4 hus ble flammenes bytte, og 5 familier ble husville. Innherreds Folkeblad omtalte brannen som den største i Verdals historie, og den var i alle fall alvorlig nok til at også Aftenposten bragte en notis om «Branden på Verdalsøren» noen dager senere. I notisen sto det bl.a.: «Da Verdalsørens brandvesen ikke er egentlig organisert og da det dertil blev ugreie med slangene, maatte den fremmødte del av Værdalens befolkning ta fat med bøtter og pøser.» Aftenpostens notis ble observert av departementets folk, og avstedkom et brev til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag hvor man ba om at det ble innhentet nærmere forklaring fra brannstyret.

Brannstyrets formann Johs. Brønstad svarte bl.a.: «Hvis vedkommende avisreporter mener organisert brannkorps med fast ansatte mandskaper, er paastanden i avisartikkelen rigtig. Derimot har Verdalsøren havt organisert borgerlig brandvern i ca. 50 aar. For tiden findes her av slukningsredskaper, 6 brandseil, hvert paa ca. 9m2. En brandsprøyte for haandkraft (10 mand). En 10 hk elektrisk motorsprøite. Anskaffet i 1918. En del av de til denne sprøite anskaffede slanger var mindre bra. De maa nærmest betegnes som krigsvare. I den bitende kulde var snart alle slanger stivfrosne og dette bevirket at endel av disse brast under bruket (.....).»

Til slutt nevnte Brønstad at brannstyret for tiden arbeidet med å komplettere slokkeredskapene. Det var rekvirert 300 m nye slanger, og man vurderte å kjøpe en større pumpe, en «pentamotor revolversprøite».
Etter å ha fått dette svaret, ba departementet fylkesmannen om å se til at det ble laget nye bestemmelser for brannvesenet på Verdalsøra, til avløsning for reglementet fra 1867. Departementet viste til det reglementet som nylig var vedtatt for Hokksund, og mente at dette ville være et passende mønster.

Brannvesenet fornyes
Brannkommunen hadde da allerede kommet i gang med planene om en opprusting av brannvesenet, først og fremst ønsket man som nevnt å kjøpe en Penta motorsprøyte. På det tidspunktet hadde dessuten en ny brann demonstrert brannvesenets mangelfulle tilstand. Ved brannen på Ørens meieri i april 1922 hadde den elektriske sprøyten sviktet igjen, og det var den gamle handsprøyten og pøser som såvidt reddet situasjonen. Innherreds Folkeblad hadde en rekke kritiske bemerkninger om brannvesenet i sin omtale av denne brannen.

Brannkassen hadde stilt i utsikt kr. 10.000,- i tilskudd dersom det ble gjennomført diverse utbedringer og nyanskaffelser, tilsvarende en samlet kostnad på ca. kr. 27.000,-. Det var godtatt at brannvesenet ønsket å kjøpe en motorsprøyte istedet for brannbil, som hadde vært Brannkassens forslag. De øvrige tiltakene omfattet bl.a. bygging av 3 nye vannkummer, tilbygg til brannstasjonen, samt slangetårn, elektrisk sirene, varselklokker for de faste mannskapene og hjelmer for disse.

Samvirkelaget, kinoen, meieriet og sparebanken bevilget tilskudd på tilsammen kr. 6.000,-, og det ble derved ca. kr. 11-12.000,- som måtte dekkes av brannkommunen ved lån.

Forslag til nytt reglement var også blitt utarbeidet og sendt departementet til godkjenning. Departementet sendte senere forslaget tilbake med endel merknader til fornyet behandling, og ba samtidig om at det ble vurdert om Ildsfarlighetsloven av 1871 burde innføres.

Det vil føre for langt å beskrive i detalj den korrespondansen som etter hvert gikk frem og tilbake i denne saken. Det endte i alle fall med at følgende ble stadfestet ved kongelig resolusjon av 7. april 1923:

«1. De av Verdalsørens brandrepresentantskap i møte den 23. sept.1922 og 20. januar 1923 vedtatte regler og forskrifter for brandvesenets ordning i Verdalsøren brandkommune godkjendes som gjeldende inntil videre.
2. Det for Verdalsøren ved kgl. res. av 18. mai 1867 approberte brandreglement opheves.
3. Ildsfarlighetsloven av 3. mai 1871 med tilleggslover skal være gjeldende for ovennevnte brandkommune.
4. Verdalsørens brandrepresentantskaps beslutning av 20. Januar 1923 angaaende optagelse av laan til anskaffelse av en motorsprøite for stedet godkjendes paa betingelse av at laanet ammortiseres i løpet av 10 aar.»

1923 ble således et merkeår i Verdal brannvesens historie, ikke minst fordi det faste brannkorpset ble opprettet dette året. Det begynte med 26 mann, men økte ganske snart til 30 mann. Mannskapene ble utstyrt med hjelmer, og det ble lagt inn signalklokker hos samtlige. De fikk tildelt særskilte oppgaver, f.eks. som maskinist eller strålefører. - For første gang fikk mannskapene lønn, 30 kr. pr. år, og kr. 1,00 pr. tjen-estegjørende time.

Dette var førsteutrykningsstyrken. Den øvrige mannlige befolkningen på stedet utgjorde reserven.
Slokkingsutstyret ble vesentlig forbedret, først og fremst ved anskaffelsen av den transportable Penta bensinsprøyten, slik at man ble uavhengig av stikkontakt... Anlegg av flere vannkummer var også til god hjelp. Men nettopp vannforsyningen skulle vise seg å være det svake punkt i brannberedskapen.

UTBYGGINGEN AV VERDALSØRA VANNVERK
I januar 1930 brente Verdal Samvirkelags mølle for 3. gang, og Norges Brannkasse stilte så harde betingelser for assuranse av en ny mølle at samvirkelaget ikke så seg råd til å bygge den opp igjen på de eksisterende forutsetninger. Betingelsene ville imidlertid være annerledes dersom det kunne ordnes med vannforsyning fra et skikkelig vannverk. Samvirkelaget engasjerte derfor banemester Bakken fra Hommelvik til å gjøre de nødvendige forundersøkelser for et vannverk. Alternativene var Leklemsvatnet, Kvamsbekken og Leksdalsvatnet.

Samvirkelagets styre mente imidlertid at bygging av vannverket burde tilligge brannkommunen, og tok derfor i begynnelsen av 1931 opp saken med brannrepresentantskapet. Det ble bl.a. antydet at det var håp om generell reduksjon av brannforsikringspremiene for stedet dersom det ble anlagt vannverk.

Brannrepresentantskapet oppnevnte et eget utvalg til å utrede saken. Formann ble stasjonsmester A. Bakken, bror til banemester Bakken fra Hommelvik.

Etter grundige undersøkelser innstilte komiteen på at Leklemsvatnet ble valgt som kilde, og utbyggingen ble vedtatt av et huseier- møte samlet i Arbeiderforeningens lokale i oktober i 1932. Man hadde da sikret seg tilskudd fra flere hold, bl.a. Norges Brannkasse, Verdal Samvirkelag og meieriet. Brannkassen presset dessuten på ved å true med at premiene ville bli forhøyet dersom vannverket ikke ble realisert.

På den annen side manglet det ikke på advarsler og motstand. Kommunestyret trengte 3 møter for å behandle søknaden om tilskudd, og da det til slutt ble vedtatt å bevilge 15.000 kr., anket mindretallet saken inn for Kongen. Vannverksdebatt har tradisjoner i Verdal.

Men brannkommunen vedtok altså å sette i gang. Og det tok ikke lang tid å få arbeidet utført, til tross for at man den gang måtte gjøre alt med handkraft. Ved slutten av 1933 sto anlegget ferdig for prøve av Norges Brannkasses sakkyndige. Da hadde vannverks- utbyggingen kostet temmelig nøyaktig kr. 150.000,-. Det var lånt kr. 100.000,-, mens bidragene utgjorde kr. 50.000,-.

Og takknemligheten overfor stasjonsmester Bakken var stor. Han hadde vært drivende kraft, sakkyndig og byggeleder. Nå fikk han som takk for innsatsen kr. 800,- av brannrepresentantskapet i godtgjørelse, - mens fru Bakken fikk kr. 50,-som hustrugodtgjørelse!

Det er neppe tvil om at vannverket først og fremst ble bygd av brannvernhensyn, - for at brannvesenet skulle ha slokkingsvann. Men det er like sikkert at det almin- nelige forsyningsbehovet etter hvert ble dominerende.

Det kunne nok hende at utgangspunktet ble rent glemt når søknadene om utvidelser strømmet på. Dimensjon- eringen av det senere fordelingsnettet står ikke bestandig i stil med det vannverket man bygde i 1933.

PERIODEN FREM TIL 1945
Med vannverksutbyggingen hadde brannvesenet på Verdalsøra fått et slokkeredskap som i avgjørende grad var mer effektivt enn hva man hadde tidligere. Det var derfor en naturlig følge at man justerte brannvesenets ordning. Det nye reglementet ble utarbeidet i løpet av 1934 og ble stadfestet av departementet i januar 1935. Vesentlige endringer ble ikke gjort, men mannskapenes antall ble nå formelt fastsatt til 30, hvorav 5 skulle være hydrantmannskaper. Dessuten ble det opprettet en brannpolitiavdeling på 20 mann under ledelse av en kommandør. Vannverksstyret ble kombinert med brannstyret.

Spørsmålet om vektergang ble tatt opp igjen. Brannstyret mente at det nå ikke lenger var nødvendig med vektergang, når stedet hadde moderne vannverk og faste mannskaper som kunne alarmeres. I et huseiermøte i oktober 1934 ble det enstemmig vedtatt å sløyfe vektergangen.

Så kom krigen, og den snudde opp ned på så mange ting. Men brannvesenet ble ikke berørt i særlig grad. Mannskapene var med i luftvernvakten frem til tyskernes okkupasjon av stedet, senere ble det brovakt noen måneder. Men ellers skjedde det ikke noe spesielt, og brannvesenet ble ikke noe reir hverken for motstandsfolk eller nazister.

Brannrepresentantskapet ble avviklet i 1942, og erstattet av en nemnd på 3 medlemmer oppnevnt av fylkesmannen. Straks krigen var slutt ble imidlertid det sist lovlig valgte representantskapet innsatt igjen, som en midlertidig ordning.

ETTERKRIGSTID
Tiden etter den andre verdenskrig har vært preget av betydelig utvikling og fremgang på de fleste områder, og mye kom til å for- andre seg for brannvesenet også. Allerede i 1946 fikk man brannbil, en Chevrolet som ble påbygd og utstyrt i Verdal, og som ennå er i bruk. Dette var en betydelig tilvekst, som ble lagt merke til av befolkningen på stedet.

Når man kjøpte denne bilen, så var det ikke brannkommunens eget behov man tenkte på. Fra flere hold ble det gitt uttrykk for at det først og fremst var den øvrige del av kommunen man hadde i tankene.

Kommunen var jo delt i to når det gjaldt brannvesen. Brannkommunen på Verdalsøra hadde bare dette stedet som sitt direkte ansvarsområde. Utenfor Verdalsøra var ikke brannloven gjort gjeldende, og der var det heller ingen myndighet med plikt til å ta seg av brannvernarbeidet. Som nevnt i et senere kapittel, hadde imidlertid Verdal Branntrygdelag i lang tid gjort en betydelig innsats med forebyggende arbeid, og hadde bl.a. bidratt med innkjøp av slokkemidler til sine forsikringstakere. Branntrygdelaget hadde også gitt tilskudd ved diverse materialkjøp til Verdalsøra brannvesen, mot å få bistand derfra ved brann utenfor brannkommunen. Ved slike utrykninger til Branntrygdelagets forsikringstakere betalte Branntrygdelaget kostnadene.

Like før krigen organiserte Branntrygdelaget eget brannvesen med stasjon i Vuku, og i 1955 ble det kjøpt brannbil. Verdal hadde således to uavhengige brannvesen på denne tiden, og ingen av dem var under kommunalkontroll.

Ny brannlov av 1954
Situasjonen kalte på samordning, og den kom med den nye brannloven av 1954, gjeldende fra 1956. For det første skulle denne loven gjelde også for områder utenfor tettstedene, og uten videre skulle den omfatte alle kommuner med mer enn 2000 innbyggere. For det andre ble nå ansvaret for brannvesenet tillagt kommunene.

Verdal kommune tok ikke umiddelbart over brannvesenet, men benyttet seg av den muligheten som Kommunaldepartementet antydet i sitt orienteringsrundskriv om den nye brannloven: Man avtalte slokkingshjelp fra de eksisterende brannvesenene.

Det ble oppnevnt forhandlingsutvalg for partene, og etter kort tid kunne avtaler om ytelser og godtgjøringer inngås.

Brannvesenet på Verdalsøra skulle dekke Stiklestad og Vinne sogn i tillegg til eget distrikt. For dette skulle kommunen betale brann- kommunen kr. 3000,- årlig, samt en godtgjørelse for hver utrykning etter bestemte satser. Forøvrig kan nevnes at brannkommunen skulle holde feier mot at kommunen refunderte kr. 6000,-. Feieravgiften skulle oppkreves av kommunen.

Branntrygdelagets brannvesen i Vuku skulle dekke øvre Verdal, mot at kommunen betalte utgiftene til lønninger, vedlikehold mv., samt nyanskaffelser. For utrykninger skulle del betales som for brannkommunen. Vannverk, brann varslingsanlegg osv. skulle evt. bekostes av kommunen.

Så langt gikk det forholdsvis greit, men del ble litt mer innfløkt med den administrative overbygningen. Ifølge Innherreds Folkeblad var forvirringen stor i kommunestyret da det skulle velges brannsjef og brannstyre for det kommunale brannvesenet: «... Blant de floker som dukket opp var den funksjon som den kommunevalgte brannsjefen skulle ha, og var det ham eller brannsjefen i vedkommende brannkorps som skulle ha kommandoen på brannstedet? For å forsøke å få begrepene klarnet opp foreslo Støa at lensmannen ble hentet for å gi en utgreiing over lovens bestemmelser. Lensmannen ble hentet og de enkelte representanter som etterpå hadde ordet ga uttrykk for å ha oppfattet lensmannen på forskjellig måte, så loven må være litt av et juridisk mesterverk (...)»

Det endte med at Alf Dahling ble kommunal brannsjef, ved siden av at han også var brannsjef i brannkommunen. Medlemmer i det første kommunale brannstyret ble lensmannen, brannsjefen, Ingemar Lund, Fritjof Heir og Reidar Voll.

Det lar seg neppe gjøre å klarlegge hvordan instans- og kompetanseforholdene egentlig utviklet seg den første tiden. Men det må antas at situasjonen ble vesentlig forenklet ved at brannkommunens brannsjef også ble kommunal brannsjef. I det nevnte kommunestyremøtet var det nær endt med at en annen ble valgt istedet for Dahling, og med tre brannsjefer i kommunen ville situasjonen blitt vesentlig mer uryddig.

Som det ble nå, synes del som om den nye ordningen gikk seg til ganske smertefritt. Litt ugreie ble det riktig nok. Bl.a. ble vedtekt til brannlovens § 22 om antall feierunder pr. år stadfestet i 1957 for hele kommunen unntatt brannkommunen.

Brannkommunen hadde nemlig ikke gjort noe vedtak i sakens anledning. Men departementet bemerket i denne forbindelsen al det nok ville være en fordel med felles brannstyre for hele kommunen, og aller helst burde brannkommunen oppheves.

Ny brannstasjon
De fleste var nok etter hvert innforstått med at brannkommunen sang på siste verset. Tilsynelatende var det derfor litt merkverdig at brannkommunen på denne tiden gikk i gang med å bygge ny brannstasjon. Behovet var det riktignok ikke noen tvil om, og dessuten lå den gamle stasjonen i strid med reguleringsplanen. Men det dreide seg tross alt om et byggeprosjekt til nærmere en halv million kroner. - Brannvesenets rombehov utgjorde bare en mindre del av bygget, det måtte først og fremst bygges for andre formål for å få bygget finansiert.

Noe av grunnen til at brannkommunen ble stående som byggherre, finner man nok i de betydelige tilskuddene som det var gitt tilsagn om, og som kommunen ikke kunne regne med. Ellers inngikk brannkommunen og Verdal kommune en avtale om byggingen som klart viste at man regnet med et økende kommunalt engasjement i brannvesenets saker. Kommunen overtok nemlig forpliktelsene for de lån som ble tatt opp, og forbeholdt seg rett til når som helst å få overført hjemmelen på eiendommen.

Derfor var det vel ikke så dristig av brannkommunen å gå i gang med brannstasjonen. Men byggingen krevde en betydelig innsats, og brannstasjonen kan derfor på mange måter stå som et verdig minnesmerke over den særpregede og aktive borgerorganisasjonen som brannkommunen av 1912 var.

Kommunen overtar.
Brannstasjonen sto ferdig i 1958, og allerede året etter ble det alvor i spørsmålet om brannkommunens opphør.

Brannkommunen var fortsatt eier av vannverket på Verdalsøra. Kommunen hadde ikke noen myndighet i vannverksspørsmål, til tross for at kommuneingeniøren var delengasjert av brannkommunen som vannverkssjef. Da det i 1959 så ut til at A/S Hafslund skulle etablere vannforbrukende industri på stedet, måtte kommunen av flere grunner sørge for å få hand om vannforsyningen. Dette ble klart både for kommunen og for brannkommunen, og i huseiermøte i november 1959 var det bare l som stemte imot opphevelse av brannkommunen, mens 41 stemte for. Brannkommunen opphørte fra nyttår 1961, og Verdal kommune overtok fra samme tid dens arbeidsoppgaver, samt økonomiske aktiva og passiva.

Da var det også klart at det ikke ble noe av industriplanene, men for brannkommunen var det ingen vei tilbake.

KOMMUNALT BRANNVESEN
Kommunens engasjement på kommunalteknisk sektor hadde vært beskjedent helt frem til 1947. På Verdalsøra var det brannkommunen som hadde forestått det meste, dels på vegne av kommunen. Fra 1947 fikk imidlertid kommunen egen teknisk etat, med ing. Hyndøy som den første kommuneingeniør. Denne etaten var det nå som etter 1961 overtok mye av brannkommunens aktiviteter. Selve brannvesenet ble likevel en forholdsvis selvstendig enhet, idet Alf Dahling fortsatte som brannsjef.

I 1966 ble sivilingeniør Vidar Natvig ansatt som ny kommuneingeniør etter Hyndøy, og han kom straks til å engasjere seg sterkt i arbeidet med brannvesenet. I 1969 overtok Dahling brannmesterstillingen, og Natvig ble da brannsjef. Senere har brannsjefvervet vært tillagt kommuneingeniøren, og derved teknisk etat.

På materiellsiden merker man seg at det ble kjøpt ny brannbil i 1967, en Dodge med vanntank og høytrykks- pumper. I 1970 kom det en ny brannlov, og med hjemmel i denne loven er det senere gitt forskrifter om hvordan brannvesenet skal organiseres og bemannes. De enkelte brannvesen blir derved mer ensartet.

I hovedsak er det innbyggertallet i kommunen som bestemmer mannskapsstyrkens størrelse m.v. I kommuner av Verdals størrelse skal mannskapene dessuten fordeles i beredskapslag, og til enhver tid skal ett av lagene være i såkalt «skjerpet» beredskap.

Dette vil bl.a. si at mannskapene skal tilfredsstille kravet til forspenningstid, dvs. tiden fra alarm til utrykning fra stasjonen. I følge forskriftene skal forspenningstiden ikke være mer enn 4 minutter om dagen og 6 minutter om natten.

Verdal kommune er ennå ikke større enn at brannvesenet kan bestå av frivillige mannskaper. Det er bare brannsjefen og brann- mesteren som er fast ansatt.

I 1975 ble det anskaffet radio sambandsutstyr for brannvesenet. Det medførte store fordeler å kunne holde radio- kontakt mellom brannbilen og brannstasjonen, og mellom enhetene på brannstedet. Samtidig ble det anskaffet utstyr for radioalarmering, dvs. at mannskapene har en liten lommemottaker som gir signal når det sendes alarm. Sirenevarsling brukes nå bare i unntakstilfeller.

BRANNVESENET UTENOM VERDALSØRA
Bebyggelsen utenom Verdalsøra var tidligere ennå mer spredt enn den er i dag, og til langt opp i vårt århundre var det ikke aktuelt å tenke på brannvesen for slik bebyggelse. Det var først i 1954 at vi fikk en brannlov som skulle gjelde også utenom tettbebyggelsen, og som klart pekte på kommunen som ansvarlig myndighet.

Men det var faktisk et brannvernarbeid i gang på landsbygda i Verdal allerede i forrige århundre. I 1832 ble Verdal Branntrygdelag stiftet som en av de aller første gjensidige brannforsikringskasser i landet. Det er ikke så mye som er kjent fra den tidligste tiden, men en må anta at laget tidlig forsikret store deler av bebyggelsen, i alle fall utenom Verdalsøra.

Som så mange andre steder har også branntrygdelaget i Verdal hatt klar interesse av å drive brannforebyggende arbeid overfor forsikringstakerne. Allerede før brann- vesenets begynnelse på Verdalsøra i 1867 har det i branntrygdelagets regi vært gjennomført feiing hos forsikringstakerne: en av søkerne til feierposten på Verdalsøra i 1867 angir nemlig at han er feier i øvre Verdal.

Forøvrig var branntrygdelaget medvirkende til å an- skaffe slokkingsutstyr til forsikringstakerne, men noe fellesutstyr var det ikke snakk om før et stykke ut i vårt eget århundre.

Et visst samarbeid med Verdalsøra brannkommune har det vært, bl.a. ser man at branntrygdelaget etter en brann på Ydse østre i 1912 betalte brannkommunen for lån av brannsprøyten.

Dette samarbeidet ble utvidet etter at brannvesenet på Verdalsøra ble mer mobilt og bedre organisert etter 1923.

I 1935 kjøpte branntrygdelaget i samarbeid med Norges Brannkasse 8 firemannssprøyter med 2 brannseil til hver, til plassering på strategiske steder i bygda. Samtidig ble det vedtatt å yte bidrag til de forsikringstakerne som anskaffet det kjemiske håndslokkeapparatet «Trygg».

I 1937 forteller branntrygdelagets protokoll at det nettopp var lagets firemannssprøyter som avverget en større brannspredning under en brann på Volen østre. Dermed var nok sprøytene allerede inntjent.

Omtrent samtidig forelå forespørsel fra Norges Brannkasse om felles anskaffelse av en transportabel motorsprøyte til Verdalsøra brannkommune. Branntrygdelaget ble med på denne anskaffelsen mot at det formelt ble avtalt slokkingshjelp fra brannvesenet på Verdalsøra. Dessuten skulle brannkommunens gamle «Penta» fra 1923 stasjoneres i Vuku.

Senere ble det innkjøpt flere firemannssprøyter, og i 1938 hadde man slike plassert på følgende steder: Balhall, Valstadmoen, Stiklestad, Ness, Garnes, Sul, Sjøbygda, Leirådalen, Vuku, Leksdalen, Ulvilla og Volden. Pentasprøyten ble foreløpig plassert hos handelsmann Stornes i Vuku.

I 1939 ble det etter initiativ fra branntrygdelagets Fritjof Heir opprettet frivillig brannkorps i Vuku, med Anders Ward som brannsjef. Det var 17 mann som forpliktet seg til å være med, og mannskapsliste ble lagt ut på telefonsentralen for at det kunne varsles derfra. I sommerhalvåret skulle det holdes øvelse hver måned, og for dette skulle branntrygdelaget godtgjøre med l krone pr. time.

Da Verdalsøra brannkommune kjøpte brannbil i 1946, bidro branntrygdelaget med midler, vel vitende at man fortsatt hadde nytte av samarbeid med brannvesenet på Verdalsøra. Den første utrykningsprøven gikk da også til Vuku, - hvor representanter for bl.a. brannkommunen hadde slått alarm og sto og ventet da brannbilen kom. En journalist som ble med på turen registrerte at det tok bare 13 minutter fra Verdalsøra til Vuku.

I 1950 ble det anskaffet en ny og større brannsprøyte til Vuku, og samtidig ser det ut til at brannkorpset ble reorganisert, med Ola H. Østnes som brannsjef. I 1955 tok man så skrittet helt ut og kjøpte brannbil selv, en Ford med 1000 liter vanntank og frontpumpe.

Den nye brannloven som trådte i kraft i 1956, førte som tidligere nevnt til at kommunen fikk ansvaret for brann- vesenet. Verdal kommune inngikk da en avtale med Branntrygdelaget om at lagets brannkorps i Vuku skulle dekke øvre del av bygda, mot at kommunen godtgjorde de løpende utgifter.

Brannvesenet i Vuku hadde i mange år fremover en ganske selvstendig stilling, og tok seg av de brannene som oppsto innenfor slokningsdistriktet på egen hånd. Branntilfellene varierte noe fra år til år, gjennomsnittlig dreide det seg om ca. 5 pr. år. Dessuten ble det holdt 2-3 øvelser i året, hvor en øvelse ofte ble holdt sammen med korpset på Verdalsøra.

Fra starten i 1939 og frem til 1961 hadde korpset 15 mann, senere ble styrken noe uttynnet. I begynnelsen av 70-årene ble spørsmålet om berettigelsen av brannkorpset i Vuku reist. Særlig ble det pekt på vanskene med å holde en tilfredsstillende beredskap, idet mange av mannskapene arbeidet utenom Vuku. Etter at saken var nærmere utredet og drøftet med Statens Branninspeksjon, vedtok Verdal brannstyre i slutten av 1976 å anbefale nedlegging av brannkorpset i Vuku. Verdal formannskap var imidlertid ikke enig i dette, og anmodet om at det ble gjort nytt forsøk på å skaffe korpset tilfredsstillende rekruttering. Som følge av at en rekke av de eksisterende mannskapene sa opp sine verv på denne tiden, - og i påvente av avklaring av en rekke organiseringsspørsmål for brannvesenet i sin helhet, derunder varslingen, ble Vukukorpset fra 1.3.77 midlertidig nedlagt.

Forbindelsen til Verdal branntrygdelag har gradvis blitt svekket siden avtalen i 1956, og brannvesenet i Vuku regnes nå som et rent kommunalt anliggende.

BRANNER I VERDAL
Det er ikke så mye vi vet om branntilfeller i Verdal i gammel tid. Men i Verdalsboka kan en finne enkelte bemerkninger om slike hendelser, f.eks. på Hallem søndre i 1764:

«Om formiddagen den 10. mars 1764 brente gården. Ilden kom op i matstuen, da kun Elling (Jenssen) selv og to små barn var hjemme; de øvrige var på Levanger marked. Den grep så hurtig om sig, at Elling måtte springe ut av vinduet for å redde sig og blev endel forbrent i ansiktet. 3 hus brente ned, og 4 måtte rives for å redde de øvrige. En stor del av innboet og soldatens uniform strøk med. Efter branden fikk han de vanlige 2 års skattefrihet. På vårtinget i 1766 oplyses, at husene er gjenopbygget.»

I 1857 fortelles det i Nordre Trondhjems Amtstidende om en ennå mer alvorlig brann: «Igaar ved Middagstid indtraf her den sørgelige Ulykke, at Stuebygningen og et Stabur paa Pladsen Slapgaardsenget i faa Minutter afbrændte. Af Husets Beboere befandt sig kun et Barn paa 6 Aar og et Ditto paa 3/4 Aar inde i Stuen og Ilden skal være opkom- met derved, at den ældste af Børnene har moret sig med at antænde Fyrstikker og dermed antændt Sengehalmen; men uagtet Forældrene, der arbejdede paa en Ager tæt ved Huset, strax ilede til, havde Ilden allerede grebet om sig i den Grad at Flammerne slog ud af Vinduer og Døre og man hørte nu midt inde i Ildhavet det yngste Barns Nødsskrig, uden at dets Redning var mulig og Moderen maatte nu være vidne til at den Spæde, der laa i Vuggen blev levende brændt. Forøvrigt blev af Husets Indbo Intet reddet og de tilbageværende 5 af Familiens Individer ejer nu ikke mere end de simple Gangklæder de var iførte da Ilden brød ud.

De afbrændte Huse var ikke assurerede og der er saaledes ingen anden Udsigt til at friste Livet for disse Ulykkelige end at tyde til den offentlige og private Goddædighed og som tør haabes, heller ikke vil udeblive.»

Dette er et av de få tilfellene en kjenner til i Verdal hvor menneskeliv er gått tapt som følge av brann. I 1918 gikk ett liv tapt ved en brann på gården Musum, og i 1968 skjedde det samme da det brant hos Rotmo i Helgådal.

Av de riktig store brannene er brannen i Kvernøes Lærfabrik i 1922 nevnt tidligere. Senere fikk man tre store industribranner med korte mellomrom, nemlig brannene ved Verdal Samvirkelags mølle i 1923, 1925 og 1930.

Se også første del av denne artikkelen, hentet fra Årbok 1980.

......................................................................................
Artikkelen er av Erling Bergh. Hentet fra Årbok 1981.