Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Jon Suul

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
10.03.2011

 

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Sædgåsa i grensefjella mellom Verdalen, Nord-Trøndelag og Jamtland i gamle dager

Meråker og grensen mellom Trøndelagsfylkene har av flere blitt regnet som sørgrensen for sædgåsas Anser fabalis utbredelse her i landet inntil ca. 1950 (se bl.a. Haftorn 1971). Arten har avtatt i antall gjennom lengre tid, men ennå finnes en liten bestand i Nord-Trøndelags nordøstre strøk.

Data om utbredelsen i tidligere tider er mangelfull. Haftorn (1971) angir følgende om forholdene i Verdalen: «Synes i Verdal mest å forekomme langs riksgrensen, men fantes på slutten av 1800-tallet vestover til Buran-traktene i Frol, der reir er funnet».

I denne artikkelen vil jeg supplere dette med opplysninger innsamlet i 1950-årene av min far, Oddmund Suul (1914-1977), og av undertegnede i 1970-årene.

Gamle folk av min bestefars generasjon, fra de indre bygdene i Verdalen, hadde tydeligvis relativt god kjennskap til arten både som hekkefugl, trekkfugl og om myteforhold. Deler av denne kjennskap har tydeligvis også blitt formidlet fra tidligere generasjoner. De opplysninger som er gjengitt her er gitt av: Edvard Suul (1873-1961), Ola Suul (f. 1904), John N. Suul (1894-1980), alle fra Sul. Dessuten Ingvald Tronsmo (1896-1980) fra Vera, Edin Gjersing (1882-1981) og Fredrik Andersson (f. 1904) i Storrensjöen/Jämtland.

Hekkefugl fram til 1930
Hekking er kjent fra Sul, nærmere bestemt i de nordvendte skogsliene opp mot fjellbandet på sørsiden av bygda - enkeltfunn inntil første del av 1900-tallet (før 1930). For øvrig kan nevnes at hekking er kjent fra noenlunde tilsvarende terreng i østvendte lier vest for Storrensjöen i Jämtland før 1940.

Gåseploger på trekk vår og høst var et kjent fenomen i de indre bygdene i Verdalen. Dette er kjent også etter siste krig (1940-45), men sammenblanding med eventuelt andre gåsearter eller andre fuglearter kan være aktuelt. Imidlertid var det godt kjent at gjessene om våren søkte til setervollene hvor det tidlig ble grønt. I det indre av Verdalen finnes det en rekke setre, men setringen avtok raskt etter krigen og er i dag historie. Rundt 175 setre er kjent innen nåværende grenser for Verdal kommune (Dillan 1973). Setervollene og seterhusene har i mange tilfeller forfalt, og enkelte kan knapt gjenfinnes lenger. Med utmarksslåtten er det på samme vis, bare gården Sulstua hadde i sin tid 339 stakkstenger fordelt på en rekke plasser i utmarka rundt Sulgrenda (Karlgård 1960).

For øvrig angir Øverland (1947) at sædgjess brukte å gå ned på de store brakkmarkene nede i bygda som oppstod som følge av Verdalsraset i 1893. Dette kan ikke ha foregått over så mange år da oppdyrking var i full gang få år etter ulykken.

Setervollene viktig
Vårgrønne setervoller må tydeligvis ha vært av stor betydning for vårtrekkene sædgjess. Edvard Suul fortalte far min følgende (notert aug. 1954):

«Han Ræv-Pål bodde ei tid på Ådalsvollen, tidligere heimeseter til Sulstua (nå tollstasjon på mellomriksveien, riks- vei 72) rundt 1850-60. Han var kjent som en dyktig revejeger m.m. Ræv-Pål fanget også gås, og han far, Ola Suul (1840-1919), fortalte at han var med han Ræv-Pål bort på Brennsetra og så om gåsglæksin hans der.

Gåsglæksa var ei alminnelig heimsmidd fotsaks/tramp- saks. Det vart jo tidlig grønt på setervollene. Han Ræv-Pål la tre lange roer på bakken som vist på fig l og i midten la han gleksa. Gåsa «skråva» aldri over roene - hun gikk alltid omkring og kunne ledes mot saksa, og på denne måten fanget han henne. Han la flere slike stjer- ner ut på vollen når han hadde flere sakser. (Se fig. 1).

En gang han kom dit var gleksa borte. Han fant «fala» (spor) etter ei bjønnbiks (binne) med to unger. Gleksa var borte og den ene roa også. Gleksa brukte han å feste med ei vidi (vidje) i den ene roa. Det var lett å finne sporet i snøflekkene. Straks borte i skogen hadde roa satt seg fast og bjørnen hadde «skitti ut sæ». Den hadde sittet fast en stund der og «gjort sæ rein» - og så hadde den slitt seg, og gleksa var borte med bjørnen. Men noen år etter ble det skutt en bjørn borte i Kjola (ved Kjølhaugen) med bare tre labber. Han Ræv-Pål var litt av en læremester for han far».


Figur 1. Fangst av sædgås med fotsaks og roer, arrangert, sett ovenfra.

Edvard og broren Nils var for øvrig på Brennvollen en vår omkring 1890/95 og jaktet gås med skytevåpen. Brenn- vollen ligger sør for Sul ved Brenntjønnin - hvorav den ene for øvrig heter Raunakka (stedsnavn etter brunnakke Anas Penelopé). Brennvollen var seter til gården Brenna (østre og vestre) i Sul og ble nedlagt omkring 1890, trolig i 1889 etter ett år med stor ulveplage (Dillan 1973).

Vatnet Billingen i Verdalen (like ved riksgrensen) var en gammel myteplass for sædgjess, kjent før 1930. Hit dro Sulingene (og andre?) og jaget/slaktet gjess i gamle dager (jeg har i 1950-60 årene sett et utstoppet eksemplar derfra i Sul). Dette forhold må ha opphørt i forrige århundre. På Jåmtland-siden av grensen var det for øvrig en slik myteplass på Godön i Storrensjön.


Figur 2.Oversiktskart over Verdal kommune, Nord-Trøndelag.

Dystre framtidsutsikter
Gjessene i grensefjellene finner en også i stedsnavn. Et eksempel fra
Sul er «Gåshølet» i Inna. Her ble for øvrig den siste bever av den gamle Verdalsstammen tatt i saks av en jeger fra Storrensjön ca. 1860. Den svenske zoologen Liljeborg (1874) oppgir for øvrig at han traff lev- ninger av beverhytter ved en liten elv i nærheten av Sulstua i 1848, og at han fikk oppgitt at beverne hadde utvandret herfra i 1830-årene, trolig til det nordlige Jamtland, etter at de var foruroliget og flere individer skutt.


Østnessæteren i Vuku var en representativ representant for sætrene i Verdalen. Foto fra omkring 1920. Foto: O. Snekkermo.

Den kjente historieprofessoren Oluf Rygh «har for mig opgivet, at der i Værdalen (hans Fædrene bygd) endnu i Fyrgetyverne fangtes Levninger av Bæverhytter» (Collett 1897).

Sædgåsa er i dag borte som fast innslag i Verdalens fauna. Det har også beveren vært lenge, men for denne arten skulle det være et noe mer berettiget håp om at den skulle finne tilbake til fordoms plasser. Bestandsutviklingen i deler av Trøndelag skulle kunne tilsi det. Nylig har jeg da også fått meddelelse om at beveren i løpet av de aller siste år igjen har etablert seg i østre deler av Verdalen.

For sædgåsa er ikke bildet like lyst. Endringene i dens oppholdssteder med opphør av seiring, utmarksbeite og slått samt vår tids hyttebygging, moderne skogsdrift og andre forhold er faktorer som på forskjellig måte spiller inn. Imidlertid bør nevnes en observasjon av 4 stk. «grågjess» ved Billingen i august 1988 (Tore Bjørkli pers. medd.), uten at jeg vil gå inn i nærmere spekulasjoner om sædgåsopptreden.

Litteratur:

Collett, R. 1897: Bæveren (Castor fiber) i Norge. Bergen Museum Aarbog 1897. No. 1. 127 s + XII plansjer.
Dillan, I. 1973: Seterbruket i Verdal. Verdal Museum, Verdal. 245 s.
Haftorn, S. 1971: Norges Fugler. Universitetsforlaget, Oslo, 862 s.
Karlgård, B. 1960: Gammel og nytt fra Sul. Verdal, HOs.
Lilljeborg, W. 1874: Fauna ofvar Sveriges och Norges Ryggradsdjur.
I. Dåggdjuren. Upsala, 362 s.
Suul, J. 1976: Faunistisk rapport fra Trøndelag 1970-74. Sterna 15: 114-126.
Suul, J. upubl.: Dyrelivet i Verdalen. Manus til Verdalsboka.
Øveraland, e. 1950: Bidrag til kjennskapet til Trøndelags fugler.
DKNVS skrifter 1947 Nr. 2. 62 s.


................................................................
Av
Arne Jon Sul. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)