Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Øystein Walberg

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee

Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
22.02.2011

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Gjennomføringen av reformasjonen

- reformatsen 1589

Hvilken virkning fikk den i Verdal? Litt om de kirkelige forhold før og etter reformasjonen

I 1536 ble prins Christian konge i Danmark-Norge under navnet Christian III. Han var en erklært lutheraner og dermed var kursen egentlig staket ut.

Som 18 år gammel prins hadde han vært til stede under Riksdagen i Worms i 1521. Der hørte han Luther legge frem sitt syn. Christian ble sterkt grepet av hva han hørte, og dette kom til å prege hans holdninger senere. Mens reformasjonen ellers i Europa kom som en utvikling og åndelig modning, kom den i Danmark-Norge som et kongelig maktbud.

I 1523 hadde Olav Engelbrektson blitt erkebiskop i Nidaros, og som den katolske kirkes fremste mann i Norge, tok han opp kampen mot det nye. De reformatoriske strømningene hadde også nådd hit opp selv om de ikke hadde fått så veldig sterk tilslutning.

Men saken tilspisset seg ikke før etter at Christian var blitt konge. Det skjedde etter Grevefeiden (1523-1536). Dette var en strid om tronfølgen etter Fredrik I. Noen ville ha hans eldste sønn Christian, andre ville ha Christians yngre bror, mens atter andre ville ha den tidligere avsatte kongen Christian II.

Det endte med at Christian III ble valgt. Som en takk til adelen som hadde hjulpet ham, la Christian frem en hånd- festing høsten 1536. Der fikk adelen en rekke privilegier som belønning. Det siste punktet i håndfestingen gjaldt Norge. Norge ble utslettet som et selvstendig rike. Heretter skulle Norge være og bli under Danmarks krone som et av de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland og Skåne.

Som den lutheraner han var, sørget også Christian for at kirkens posisjon ble svekket. Blant annet fikk staten hånd om kirkegodset. Erkebispegodset og klostergodsene ble inndratt til fordel for verdslige formål. Og kongen ble kirk- ens øverste myndighet.

Erkebiskop Olav Engelbrektson tok naturligvis opp kampen. Han hadde kjempet målbevisst for sin kirke og Norges selvstendighet. Men han maktet ikke å reise folket. Hans sak var tapt på forhånd.

Våren 1537 seilte den siste erkebiskopen i Norge fra landet for aldri å vende tilbake. Han hadde tapt kampen. Norge var blitt et lydrike, og reformasjonen ble samtidig innført.Trosskiftet fant imidlertid ikke sted over natten.

II

I løpet av de første årene etter 1537, skjedde det ikke store forandringer. Tross alt hadde Norge vært katolsk i nærmere 500 år da reformasjonen ble innført. Dette er et lengre tidsrom enn tiden som har gått etter 1537 og frem til i dag.

I ettertid kan det være klokt å ha dette i erindringen. Da er det lettere å forstå hvorfor det tok tid før nyordningen ble akseptert av folk flest. Og kanskje var det mange av reformatorene som også hadde problemer med en for brå overgang.

Om enn forholdene ikke er helt sammenlignbare, kan det bemerkes at det var mange problemer som måtte over- vinnes også da kristendommen ble innført. Det tok blant annet nærmere 150 år før Nidaros erkestol ble opprettet. Det var først etter at den var blitt opprettet at kirken sto frem som en maktfaktor i samfunnet.

Og det var vel en helt logisk prosess som fant sted da det etter hvert utviklet seg til en strid mellom konge og kirke om hvem som skulle være den ledende makt. Denne striden ble påbegynt allerede i tidlig middelalder. Og striden kulminerte med reformasjonen da kongemakten til sist sto seirende tilbake.

III

Det kirkesamfunn som var bygget opp, var tilpasset de katolske behov. Den katolske kirken utfoldet stor virksom- het, og dette medførte store utgifter. Kirken måtte derfor ha store inntektskilder. På den tid var inntektene fra jordeiendommer det viktigste inntektsgrunnlaget. Følgelig skaffet kirken seg etter hvert meget store jordegods.

Til å begynne med var det kongen som sto som den store donatoren. Deler av krongodset ble gitt til kirken for å gi den et eksistensgrunnlag. Men etter hvert som kirkens makt og posisjon vokste, ble kirken selv i stand til å forøke og underbygge sitt økonomiske grunnlag.

Men det var ikke bare de sentralkirkelige instanser som måtte ha et økonomisk grunnlag. Også de små lokale kirkene måtte ha inntekter for at de skulle kunne holdes i drift og vedlikeholdes.

Og på samme måte som for de sentralkirkelige instanser kom disse inntektene fra jordegods. Dette jordegodset ble kalt «fabricagods».

Og prestene som betjente de lokale kirkene, måtte også ha til sitt livs underhold. Til dette formål ble det også opprettet små jordegods. Disse ble kalt «mensalgods» eller «prestebordsgods».
Hvordan skaffet kirken seg disse jordegodsene?

Det kunne skje på mange måter. Den som bygget en kirke, påtok seg ansvaret for at denne kirken kunne drives og vedlikeholdes. I den første tiden etter at kristendommen var blitt innført, var det naturligvis kongen som sto for det meste av kirkebyggingen. Vi må derfor kunne regne med at de første kirkene fikk sitt inntektsgrunnlag i form av gaver fra krongodset.

Men etter hvert som tiden gikk, styrket kristendommen sin posisjon blant folk. Kirken spilte en stadig større rolle i folks tilværelse. Kirken og folket ble knyttet sammen. Dette ga seg blant annet utslag i gavene som ble gitt til kirken, såkalte «sjelegaver». Folk flest følte tilknytning til sin lokale kirke og sin lokale prest. Det var bare sjelden at gaver ble gitt til sentral-kirkelige instanser. Men gavene ble ikke bare gitt av omsorg for kirken. Vel så viktig var det at prestene kunne holde såkalte sjelemesser for givernes sjeler. Mange følte et behov for å kunne sikre seg en bedre tilværelse i det hinsidige enn hva virksomheten i det jordiske liv egentlig skulle tilsi.

Og etter hvert som det økonomiske grunnlaget ble bedre, foretok også kirken oppkjøp av jorde-gods.

Bøter for brudd på kristenretten, var også et godt inntektsgrunnlag. Ofte måtte bøtene betales med jordegods. Det var ikke alltid bøteren hadde penger til å betale boten med. Enkelte brudd på kristenretten ga temmelig høye bøter.

Vi må regne med at de første kirkene som ble bygget, var de såkalte fylkeskirkene. Disse ble trolig bygget på samme sted der de gamle fylkeshovene hadde stått.

Her i Verdal hadde fylkeshovet stått på Haug. Fylkeskirken ble derfor bygget på samme sted.

Men etter hvert oppsto behovet for flere kirker. Det gamle Verdølafylke dannet grunnlaget for det nye Verdal prestegjeld, og dette var for stort til at det bare skulle være en kirke. Vi må imidlertid tro at Stiklestad kirke ble bygget meget kort tid etter at Olav Haraldsson hadde blitt erklært som hellig. Behovet for en kirkebygning på martyrstedet for Olav den hellige var åpenbart. Den første kirken på Stiklestad var utvilsomt en trekirke. Stein- kirken på Stiklestad kan av byggestilen tidfestes til siste halvdel av 1100-tallet. Dette synes ikke urimelig. For det første ble erkestolen i Nidaros opprettet ved midten av århundret. For det andre var kirkens økonomiske grunnlag befestet. Bygging av steinkirker var både kostbart og tidkrevende.

Etter hvert ble det bygget flere kirker i Verdal. Men ikke alle ble bygget ut fra religiøse behov. Vel var bygden stor slik at avstandene tilsa at det måtte være flere enn de to på Haug og Stiklestad. Men de som bygget kirkene, måtte, som det er fortalt tidligere, være i stand til å sørge for deres drift og vedlikehold. Dette kom etter hvert til å bety at det bare var de rikeste bøndene som kunne bygge kirker. En kirke på egen gård kom således til å bli et statussymbol. Følgelig er det mønsteret som avtegner seg i Verdal symptomatisk i så måte. Det er ikke befolk- ningens behov som avdekkes i dette mønsteret. Heller ikke er det kirkens behov for å nå ut til folket. Det er rett og slett lokale bygdematadorer som følte et behov for å markere sin status.

Disse privatkirkene ble bygget av tre. Bare de to første kirkene, Haug kirke og Stiklestad kirke, ble senere bygget av stein. I og med at disse kirkene lå forholdsvis nært hverandre, skulle man således tro at akkurat i dette om- rådet var behovet brukbart godt dekket. Men likevel ble det bygget kirker på Auglen og Lyng. Og i Vuku ble det bygget kirker på Vuku og Auskin, godt innen synsvidde fra hverandre.

Alt i alt var det minst åtte kirker i Verdalen. Disse lå på følgende steder: Haug, Stiklestad, Auglen, Lyng, Leklem, Vuku, Auskin og Hallan. Dessuten lå det etter all sannsynlighet en kirke på Elnes. Om denne kirken mangler vi imidlertid skriftlige kilder. Men en muntlig tradisjon peker til og med ut selve kirketomten.

V

På 1200-tallet begynte Verdalselven å grave seg faretruende langt inn i terrassekanten under Haug kirke. Elven hadde på det tidspunkt sitt løp like under denne terrassekanten og gikk i en stor bue nord for Fæby.

Dette foranlediget at Haug kirke ble nedlagt som hovedkirke i Verdal. Stiklestad kirke, som den andre steinkirken i prestegjeldet, måtte overta denne funksjonen. I og med at Haug kirke var på nippet til å rase ut, ble det tatt stein fra denne kirken til å utvide Stiklestad kirke. Og erkebiskop Håkon ga bort Haug kirkes fabricagods og andre inn- tekter til domkapitlet ved Nidaros domkirke i 1267.

Domkapitlet var betegnelsen på de prestene, eller kannikene som de også ble kalt, som tjenestegjorde ved dom- kirken. Kannikene ble også kalt korbrødre.

Domkapitlets medlemmer utgjorde en slags overklasse blant geistligheten. De hadde spesielle inntekter. Det fabrica-godset de fikk i erkebiskop Håkons gave, gikk til dekning av utgiftene kannikene hadde til felles bordhold og hus. Ellers hadde hver enkelt store inntekter. Inntektene kom fra såkalte «prebender». Prebendere var be- stemte formuer, vanligvis jordeiendommer. Prebendene var tillagt hvert enkelt kanonikat. Dette var betegnelsen på en kannikstilling.

Og ved domkapitlet i Nidaros inngikk inntektene fra mensal-godsene fra flere prestegjeld i prebendene. Inntektene fra formuen i et prestegjeld, mensalgodset eller prestebordsgodset, ble som allerede fortalt, brukt til å betale sognepresten.

Det var inntektene fra store og rike prestegjeld som på den måten var lagt til domkapitlet. Men når en kannik ved domkirken i Trondheim skulle ha inntektene av et prestegjeld, måtte han nødvendigvis også være sogneprest i vedkommende prestegjeld.

Det hendte at kanniker ved Nidaros domkirke hadde prestegjeld som lå langt borte. Selv om Verdal ikke represen- terer det verste eksemplet i så måte, var også sognepresten i Verdal kannik ved domkapitlet.

I katolsk tid tilhørte Verdal prestegjeld kantoriet. Det vil si at kanniken som bekledte stillingen som kantor, fikk inntektene fra prestebordsgodset i Verdal.

Kantor var sanger ved domkapitlet, og dette, var den laveste liturgiske graden ved kapitlet. Som kantor residerte han ved domkirken, og han kunne derfor ikke betjene prestegjeldet. Følgelig leide han en visepastor til å utføre prestegjerningen for seg i Verdal. Visepastoren ble lønnet av sognepresten av de inntektene prestebordsgodset ga. Og enda var det rikelig igjen til kanniken. Det kan i den sammenheng Bemerkes at inntektene av laksefisket i Grunnfossen tilhørte prestebordsgodset i middelalderen. Det var i senmiddelalderen verdsatt til l spann.

VI

Her er det på sin plass med en kort forklaring. Leieinntektene av jordegods ble kalt landskyld. Dette var i natural- husholdningens tid, og leien ble derfor betalt i naturalier, det vil si med de produkter gården produserte. I og med at det var en rekke forskjellige produkter det kunne bli tale om, som for eksempel kjøtt, huder, melk, smør, mel, korn, humle, fisk osv., måtte det eksistere et slags verdiforhold mellom disse produktene. Derfor ble alt omregnet til smør. Derav kommer begrepet «smørskyld».

Smøret ble målt i spann, l spann veide ca. 15 kg. Den landskyld-parten som ga l spann smør i leie, ble derfor kalt l spann, l spann var verdt 3 øre i penger. Snart smeltet pengeenheten l øre og smørverdien l øre sammen og ble brukt om hverandre, l øre kom på den måten til også å representere en landskyldverdi. l øre var delt i 24 marklag.
Like før reformasjonen tilsvarte inntektene av prestebordsgodset i Verdal ikke mindre enn noe over 23 spann. Det kan her fortelles at når leieinntektene for en gård var 5 spann eller mer, regner man med at dette var en storgård etter trønderske forhold.

Så kom reformasjonen. Det er interessant å legge merke til at selv om domkapitlet ved Nidaros hadde tatt parti for Olav Engelbrektson - den siste erkebiskopen i Norge - i hans forsvarskamp for den gamle kirkeordningen mot kongemakten, så tok Christian III domkapitlet under sin beskyttelse i 1538.

Domkapitlet fikk derved beholde både alle sine rettigheter og inntekter. Også etter reformasjonen måtte det utdannes prester til den nye kirkeordningen. Katedralskolen - latinskolen - fikk medansvar i den sammenheng. En av kannikene fikk hovedansvaret for presteutdannelsen, og han fikk betegnelsen «lektor». Dette var en viktig stilling og måtte lønnes godt. Den ble lagt til den tidligere kantorstillingen. Dermed ser vi at lederen for katedral- skolen også var sogneprest i Verdal.

VII

Det gikk omtrent 50 år etter at reformasjonen var blitt innført, før det ble gitt ordre om omorganisering av de kirkelige forhold i Trøndelag. Ordren ble gitt av kong Fredrik II, 24. desember 1586, altså på selve julaften. Ordren ble gitt i brevs form, og i brevet ble også kommisjonen som skulle forestå omorganiseringen, oppnevnt samtidig. Den skulle bestå av 4 menn, nemlig lensherren i Trondhjems len Christian Friis, 29 år gammel, superintendenten i Trondhjem stift Hans Mogensen, 53 år, og kannikene Hans Sigvorson og Jens Anderson.

Titelen «superintenden» var en ny tittel til erstatning for tittelen «biskop» som man mente lå litt for nært opp til den gamle katolske ordningen.

For oss er den siste av de fire mest interessant, nemlig Jens Anderson. Han var nemlig kantor og lektor, og således sogneprest i Verdal.

Om denne Jens Anderson vet vi lite bortsett fra at han var kannik og sogneprest i Verdal. Men det er ting som tyder på at han hadde sine røtter fra Inntrøndelag. I hvert fall er han i et diplom fra samme tid omtalt som eier av odelsgods i Inntrøndelag.

Kongens ordre var imidlertid foranlediget av et brev fra Christian Friis. Friis gjorde oppmerksom på de meget mangelfulle tilstander som rådet i Trondheim stift med hensyn til de kirkelige forhold. På grunn av store avstander var det sjelden at folk i utkantene kom seg til kirken, eller at geistligheten nådde ut til dem. Friis påpekte også urettferdigheten ved at også de som sjelden fikk høre Guds ord forkynt, måtte betale sine ytelser til kirken og geistligheten som de andre.

VIII

Kommisjonen var ikke interessert i å svekke kannikennes inntekter. Snarere så de det som sin oppgave å styrke inntektene.

I mange av prestegjeldene i det gamle erkestiftet var det flere kirker. Flere av kirkene var klart overflødige. En av kommisjonens oppgaver var blant annet å sanere overflødige kirker. I Innherred rammet nedleggelsene følgende prestegjeld:

Skogn: Tidl. 6 kirker - nedlagt 3 - igjen 3
Stjørdal: Tidl. 6 kirker - nedlagt 3 - igjen 3
Inderøy: Tidl. 6 kirker - nedlagt 2 - igjen 4
Ytterøy: Tidl. 3 kirker - nedlagt 1 - igjen 2
Verdal:. Tidl. 7 kirker - nedlagt 4 - igjen 3

I Verdal ble følgende kirker nedlagt: Leklem, Auglen, Lyng og Auskin.
Alle kirkene hadde sitt fabricagods. For noen var det tale om bare små godsmengder, mens det for andre kunne være til dels store godssamlinger. Et forhold kommisjonen skulle behandle, var nettopp hva som skulle skje med de nedlagte kirkenes jordegods.

Det ble bestemt at de nedlagte kirkenes jordegods skulle legges til mensalgodset - prestebordsgodset - i de respektive prestegjeld.

Her er det et tankekors at de kannikene som var med i kommisjonen selv, var sogneprester i slike prestegjeld. Jens Anderson var som tidligere nevnt, sogneprest i Verdal. Verdal var det prestegjeld som fikk flest nedlagte kirker!

Hvorvidt nedleggelsen av kirkene medførte redusert arbeidsbyrde for embetsinnehaveren, eller rettere sagt hans stedfortreder, er vanskelig å si. Det spilte kanskje mindre rolle for kannikene som likevel nesten aldri besøkte sitt prestegjeld.

Derimot betød nedleggelsen av flest mulig kirker at prestens inntekter steg etter som disse kirkenes gods skulle legges til hans inntektsgrunnlag.

Likevel skal vi vokte oss for bare å legge negative betraktninger til grunnlag for vurderingen av hva som skjedde. Det er nemlig rimelig grunn til å tro at de fleste av de nedlagte kirkene bare var gamle privatkirker eller «høgende- kirker». Vi har tidligere nevnt at disse ofte ble bygget av stormenn i tidlig middelalder. Med «tidlig middelalder« menes her før 1350.

IX

Slike privatfinansierte kirker ble også kalt «patronatskirker», og de gikk ofte over til å bli patronatskirker for grunn- leggernes etterkommere. Denne patronatsretten omfattet blant annet retten til å komme med forslag på hvem som skulle bli prest.

Ut på 1500-tallet ser dette ut til å være glemt. Videre ser de ut til å ha tapt sin funksjon i menighetssammenheng selv om de i en kilde er oppgitt som sognekirker i 1520. De nevnes i skattelisten over den såkalte «tiendepenning- skatten». Skattebøndene i Verdal er i denne listen oppført i de respektive sogn, og det er derfor mulig å rekon- struere sognene helt nøyaktig.

Det ble holdt gudstjeneste en eller to dager for året i disse kirkene. Trolig skjedde dette på innvielsesdagen for vedkommende kirke og eventuelt på festdagen til vedkommende helgen som kirken var viet til. Innvielsesdagen ble feiret med «kyrmesse» - kyrkjumessudagr. Dette ble en folkefest med gjestebud og drikkelag.
Slike festdager hadde ingen plass i luthersk-evangelisk lære.

Andre påskudd for fest og drikkelag var begravelser - gravøl -, barnedåper, bryllup og lignende. Disse privatkirkene ble derfor rett og slett kalt ølkirker.

X

Nok et par momenter må trekkes inn når vi skal vurdere hvorfor så mange kirker måtte nedlegges. Den nye kirke- ordningen hadde ikke det samme behov for det store antall kirkebygninger og et tilsvarende antall geistlige som den gamle katolske ordningen.

Det andre forholdet var imidlertid vel så viktig. Folketallet var ved reformasjonen meget lavt. Dette skyldtes svartedauen og de mange sottene og pestene som fulgte etter den i de neste par hundreårene. Man regner med at folketallet ble halvert fra tiden like før svartedauen rundt midten av 1300-tallet og frem til ca. 1520. Det siste året regnes for den dypeste bølgedal i nedgangstiden.

Det er derfor helt klart at befolkningsmessig var det heller ikke behov for så mange kirker, selv om den gamle katolske ordningen var blitt beholdt. Tross alt kostet driften og vedlikeholdet av kirkene ikke så rent lite.
Her skal vi også være klar over at verdien av leieinntektene av jordeiendom falt drastisk i nedgangstiden. Dette kalles «landskyldfallet».

I og med at folketallet sank, ble det vanskeligere å få folk til å leie ledig jord. Dette resulterte i at leieprisene måtte settes ned. For leilendingene var dette en stor fordel. Men for godseierne var det en katastrofe. I Norge var det to store godseiere på den tid, nemlig kongen og kirken.

Det ble på en måte kjøpers marked. Leilendingene tok ikke til takke med hva som helst. For i det hele tatt å få leid ut jorden, ble prisene satt ned med mer enn det halve. Utkantgårder fikk ikke leietakere i det hele tatt. Det samme var tilfelle med mange sentrale gårder hvis det var spesielle forhold som gjorde at man heller tok en annen gård. Husene kunne for eksempel være nedbrent. De gårdene som ikke fikk leietakere, ble derfor liggende øde. De ble ødegårder - eller som de ble kalt i Trøndelag - aun.


XI

Da reformasjonen ble innført, befant landet seg fremdeles midt inne i nedgangstiden. Det var først mot slutten av 1500-tallet at man begynte å merke noen bedring. Folketallet steg sakte, men sikkert. De økonomiske forhold bedret seg gradvis. Men for de store jordegodseierne, kirke og kongen, var inntektsgrunnlaget fremdeles spinkelt.
Videre skal vi være klar over som det ble opplyst innledningsvis, at kongen konfiskerte alt sentralkirkelig gods og klostergodset. Bare de lokalkirkelige godsansamlingene forble urørt. Selv etter en nyordning måtte de lokale kirk- ene ha sine inntekter.

Ordningen med at kanniker ved domkapitlet var sogneprester i fjerntliggende prestegjeld fortsatte også lenge etter at reformasjonen var blitt innført. Verdal ble ikke fritt sognekall før 1743.

Følgelig var det visepastorer som fungerte som prester i Verdal og andre prestegjeld. Dette er forklaringen på at flere av prestene på den tiden fikk tilnavnet «Den vise». Også i Verdal hadde vi et par slike prester. Folk flest kjente ikke ordet «vise» i den betydning det ble brukt om embetsstillingen. De trodde det hang sammen med at vedkommende var en lærd mann, og det var prestene sammenlignet med vanlige folk. Det var bare et ytterst lite mindretall av befolkningen som kunne lese og skrive. Derfor var det egentlig ikke merkelig at man trakk den slutningen at personer som ble prester var «vise».

XII

Etter at fire kirker var nedlagt i Verdal, måtte bygden deles inn i sogn som passet til de tre gjen-værende kirkene.
Naturligvis var Stiklestad kirke den viktigste. Den var hovedkirken hvor det skulle være guds-tjeneste hver hellig- dag. Til denne kirken lå 102 bønder, det vil si 102 gårder. Vuku kirke hadde et noe mindre sogn, nemlig 68 bønder eller gårder. I denne kirken skulle det være gudstjeneste tre helligdager etter hverandre.

Halle sogn var det minste. I Halle kirke skulle det være gudstjeneste den fjerde helligdagen da det ikke var tjen- este i Vuku kirke samt 3. jule-, og påske-, og pinsedag. Dette sognet omfattet 30 bønder eller gårder.
Til å betjene prestegjeldet skulle det være to prester.

Etter den nye ordningen hadde sognedegnen, det vil si klokkeren, ikke noe underhold. Det ble nå prestens oppgave å lønne denne. Egentlig var det behov for to, for i kommisjonens innberetning står det at presten fikk til oppgave å finne en eller to egnede bønder og gi dem undervisning slik at de kunne lese og skrive, samt synge de salmer i kirken som var nødvendig.

Kommisjonen påla videre presten sammen med fire «gudfryktige fromme sognemenn» å føre et register over gjeldets fattige, eller almissefolk som de ble kalt. Det skulle nemlig ikke være tillatt å flytte fra gjeld til gjeld for å tigge. Hvert gjeld skulle ta seg av sine egne fattige.

En direkte utvikling etter dette er ordningen med ståtarkonger - bygdevektere - i bygdene. Disse hadde til oppgave å jage betlere og farende fant ut av bygden.

XIII

Av kommisjonsinnberetningen går det frem at foruten inntektene fra prestebordsgodset hadde presten en del andre inntektskilder.

Blant disse kan følgende nevnes:

 

a) Bøndene betalte fremdeles sin tiende.

Tienden var blitt alminnelig fra første del av 1100-tallet. Den ble delt i fire deler: en del til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en del til de fattige. Den siste delen ble også kalt bondeluten.

Tienden ble også beholdt etter reformasjonen. Men den danske kirkeordinansen som ble gjort gjeldende i Norge i 1539, bestemte at tienden skulle som i Danmark deles i tre, nemlig kongetiende (til erstatning for den gamle bispetienden), prestetienden og kirketienden. Opphevelsen av fattigtienden møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud.
Ved inngangen til1600-tallet var tredelingen gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift, mens i Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav.

Det vil derfor si at fattigtienden eller bondeluten var beholdt her i Verdal. Dette medførte en noe mindre del på presten. Til gjengjeld var man bedre i stand til å ta seg av de fattige.

  b) Prestene skulle som før ha inntektene ved offer, brudevielser, begravelser og kirkegang.
  c) Husmennene i prestegjeldet hadde årlig pliktarbeid på prestegården. Her må det bemerkes at på 1600-tallet var begrepet husmenn mer en skatteteknisk benevnelse enn det vi normalt legger i ordet. En husmann var bruker av en liten gård, eller, om en gård var delt i flere deler, brukte han den minste delen. Følgelig betalte han mindre skatt enn de øvrige, f.eks. en fullgårdsmann.
  d) Sildefisket i fjorden var ansett for viktig, og sildetienden i Innherred, det vil si Beitstad, Inderøy, Skogn, Verdal og Sparbu tilfalt presten i Verdal.

XIV

Sogneprestens inntekter hadde før reformasjonen vært meget gode. Og de ble vesentlig forbedret etter den nye ordningen. Prestebordet i Verdal ble lagt til lektoratet i Trondheim i 1601.

Riktignok var det sogneprestens oppgave å holde og lønne en visepastor for seg, men han hadde da en god del å ta av. Ut på 1600-tallet ble lektoratet en makelig, innbringende og ettertraktet livsstilling.

Visepastors inntekter var en god del mindre og kunne ikke på noen måte sammenlignes med sogneprestens. Likevel var visepastors økonomiske situasjon av en slik karakter at han var høyt hevet over de vanlige bøndene. Det kan nevnes at som endel av hans inntekter inngikk prestegården Auglen (Stiklestad). Denne tilhørte prestebordet. Visepastor skulle til gjengjeld vedlikeholde husene på gården. Dessuten skulle han bl.a. ha inntektene fra punktene b,c, og d som er nevnt ovenfor, samt en del annet.

Av disse inntektene skulle han så holde en kapellan. Men kapellanens lønn var temmelig lav. Den som ble kapellan, måtte derfor snarest sørge for å få bygslet seg en leilendingsgård slik at han kunne overleve.

Klokkeren fikk seg også tildelt en mindre gård som betaling. Betalingen tilsvarte vanligvis l spann, og klokkerens gård ble ofte kalt Klokkerspannet.

XV

Kommisjonsinnberetningen ble så grunnlaget for det som videre skjedde. Den ble selve reformatsen.
Ordet reformats betyr ganske enkelt «rettelse av misbruk, forbedring». Og det blir som oftest brukt i forbindelse med kirkelige forhold.

Reformatsen er underskrevet i 1589 på følgende vis:

Actum Nidrosiæ j Martij Anno Domini 1589
Christian Frijsz
egen handt

Hans Mogenszøn Nidrosiensis
med egen handt

Hans Siguerdszøn
med egen handt
Jens Anderszøn
med egen handt

Som konklusjon på det hele kan man si at for folk flest innebar ikke reformatsen de store forandringene. Mest synbar var nedleggelsen av de fire små kirkene. Men disse hadde heller ikke tidligere spilt noen stor rolle i det kirkelige liv, slik at det ikke ble noe stort åndelig savn. Hvor lang tid det tok før selve kirkebygningene ble revet, vet vi ikke. Vi vet imidlertid at tømmeret i kirkebygningen på Auskin ble brukt til å bygge nytt fjøs på Auskin vestre.

Dette gikk dessverre tapt i en brann på 1960-tallet. Hva som skjedde med de andre, er ukjent.

Et annet forhold som nok var mer synbart, var omleggingen av selve gudstjenesten. Likedan må det ha virket som en voldsom forandring at gamle helgenbilder og altertavler ble fjernet. At mange av disse ikke ble ødelagt som påbudet var, men gjemt oppe på kirkeloftet, vitner om at man reagerte på hva som skjedde. Disse gjenstandene gikk etter hvert i glemmeboken, og det er faktisk i mange tilfeller først opp mot vår tid at de er blitt funnet igjen.

Vi kjenner imidlertid ingen eksempler på dette fra Verdal.

At sogneprestens inntekter ble forandret og forbedret, merket ikke folk flest. De hadde tidligere oppfylt sine forpliktelser i den forbindelse til kirkens folk, og det gjorde de også etter dette.

en selv om den ytre rammen ble forandret, gikk det lang tid før den gamle ordningen var glemt.

Kilder:
Den trondhjemske reformats
Norsk historisk leksikon
Famlieboka
Verdalsboka IIA

.....................................................................
Av
Øystein Walberg. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)