Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Atle Grimstad

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
23.03.2011

 

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

De gode, gamle dager

Ei folketelling er i utgangspunktet svært så nøktern, men dersom vi går litt inn i ei slik telling, kan vi få visse glimt av livet akkurat på den tida tellinga ble tatt. Her skal vi se på tellinga fra 1801 og bruke den for å sette tankene i sving om livet i «de gode, gamle dager».

Mange har gjennom slektsgransking god kjennskap til disse folketellingene, mens andre er mindre eller lite kjent med dem. Stort sett er de bygd opp omkring gårder og bruk, og så er de som bodde på garden ført opp med navn, alder og gjerne stilling. Dette er mønsteret for 1801-tellinga som vi her skal se på.

Hva kan så denne folketellinga fortelle om Verdal for snart 200 år siden? Først og fremst gir den klar beskjed om at Verdal, som en kunne vente, var en jordbruksbygd. Det lå en liten husklynge oppe i Ulvilla og en litt større samling hus nede på Verdalsøra, men gårdene var selve ryggraden i bygda og ga livsgrunnlaget.

Gårdene var langt på vei selvforsynte enheter, og den som var bruker av en gård, var uendelig langt bedre stilt enn den som måtte greie seg uten. Dette er viktig å ta med seg før vi går videre.

Begge i andet ekteskab

Ei folketelling som denne fra 1801 kan by på overraskelser, iallfall kan førsteinntrykket være det før en får tenkt seg litt om. Svært mange er gift for andre gang, det fins eksempler på de som er gift for tredje gang, og noen svært utholdende i sin ekteskapsiver er gift for fjerde gang, rett nok noen svært få. Tellinga opererer med 307 bruk, ikke alle er egne gårdsbruk. Det fins eksempler på at husmannsplasser er brukt som hovedtelleenheter, men disse er få og betyr lite for den sammenhengen vi skal bruke opplysningene i. På 80 av gårdsenhetene har den ene av ektemakene vært gift før, mange ganger begge, noen i sitt tredje ekteskap og helt opp i fjerde. Oppattgifte er også nokså vanlig på husmannsplassene. Her finner vi 37 som tidligere har vært gift, også her eksempel på fjerde gangs giftemål.

Før vi nå går videre, skal vi se på en par tabeller.

Dette gir et pyntelig resultat og lite å undres over. Litt flere husmenn enn gårdbrukere giftet seg med kvinner eldre enn dem selv, og gårdbrukere valgte gjerne litt yngre kvinner. I gjennomsnitt er forskjellene små, og gir et inn- trykk av at ved første gangs valg holdt våre tipp-tipp et eller annet seg til regelen om at like barn leker best. Store forskjeller kan finnes, men de forsvinner i massen.

Vi gir oss i kast med en ny tabell. De er tørre, men velegnet i svært mange tilfeller.

Dette ga utslag. Når aldersforskjellene blir så store, er det klart at vi ofte finner svært store forskjeller i alder. De kan vi komme tilbake og muntre oss med siden, først noen saklige kommentarer.

For 200 år siden var gården nærmest en selvbærende enhet. Naturalhusholdet var i seg selv så arbeidskrevende at tapet av en person, og særlig en nøkkelperson som en husbonde eller ei husmor, måtte erstattes. Det må vi kunne slå fast ut fra at 80 av i alt 307 brukseninger var eieren gift på nytt, det utgjør på lag 26 %. Livet på gården var avhengig av at alle var på plass og gjorde sin jobb, likevel kunne det ofte være hardt å skaffe til veie alt som trengtes.

På 80 av bruka var innehaveren gift på nytt, enten det var han eller hun, og i noen tilfeller flere ganger. Dessuten satt det 30 enker eller enkemenn rundt omkring på gårdene i bygda. Uten at der er undersøkt nærmere, tyder det på at svært mange døde i ung alder. Vi skal her bare gjette på årsakene, som kunne det være sykdom, uår eller gjerne en kombinasjon av begge deler. De fleste levde ikke i overflod, dårlige år fikk folk merke på kroppen. Der- for er det rimelig at en nøkkelperson ble erstattet, kona hadde ett ansvarsområde, mannen sitt.

Litt merkeligere synes oppattgifter på husmannsplassene, men de samme livsvilkårene gjaldt også her. Forskjellen var at her var levemåten enda mer akkurat fra hånd til munn, men like fullt var det en styrke å være to.

La oss så fabulere litt over enkeltskjebner, men først en tabell.

Vi har før sett, av tabell B, at når folk giftet seg på nytt, ble det ofte stor aldersforskjell på paret, og størst for gårdbrukere. Noen mindre underbygde tanker må vi kunne koste på oss. En husmannskone, gammel og utslitt, var neppe ettertraktet vare. Da stilte en gårdkone langt sterkere. En gård ga både økonomisk ryggrad og sosial posi- sjon, og så fikk romantikken heller vente. Vi ser av tabell C at merkverdig mange kvinner fant seg yngre menn. Med aldersforskjell på opp til 40 år synes vi at dette måtte ha vært et haltende forhold. Litt ironisk kan vi si at det neppe kunne ha vært sengehyggen som lokket. Ut fra en slik tanke hadde han en trøst, han kunne gifte seg igjen, og da hadde han sjansen på ei yngre brur.

Mennene ser vi, av tabell B, ville også gjerne ha en ung makker ved oppattgifte. Dette har vært akseptert i langt større grad helt opp til i dag. Med tanke på å føre slekten videre fungerer også et slikt forhold langt bedre. Vi kan hver for oss tenke at noen dulgte antydninger og sidekommentarer om menn som giftet seg med særlig unge kvinner. Enkelte gjorde alt snakk til skamme, om det var noe, og viste med praktiske resultater at selv i en tilårs- kommen kropp kunne det være mye futt og stor fres i frasparka. Et eksempel er gubben på 80 år som i 1801 var gift med ei kvinne på 36 år, og som dette året hadde tre barn sammen på 8, 6 og 2 år, rett nok med økende inter- vall, men likevel!


Enkemenn ville gjerne ha en ungdommelig kone. (Ill. Olaf Landsem.)

Vi får igjen samle oss om realitetene. Den som ikke hadde gård selv, hadde ikke mange muligheter i et statisk jordbrukssamfunn. Ingen ønsket heller å gå nedover på den sosiale rangstigen. Ved første gangs giftemål er alders- forskjellene små og rimelige i gjennomsnitt, de ble vel gift de som passet sammen både sosialt og ellers. Gutten som ikke hadde rett på gård, var i stor grad sin egen lykkes smed. Kanskje er det ikke så rart at han ga avkall på all romantikk og fant seg en gårdkone, av og til litt opp i åra, men han beholdt sin sosiale status, og hun fikk en ung og sterk arbeidskar, og gården fungerte.

En jente hadde heller ikke så mange muligheter. Forholdsvis få var odelsjenter, noen kunne bli gift med en odels- gutt, andre med en enkemann som sikkert gjerne ville ha en ungdommelig kone. Alternativene kunne være livet på en husmannsplass eller gå som taus på gården, ingen av delene ga framtid og status.

Dersom vi skulle ha trengt lenger inn i problemene her, burde langt flere undersøkelser vært gjort. Hvem av de oppattgifte satt med gården, og hvem giftet de seg med? Var det gårdssønner og - døtrer som ikke hadde gård selv, og kunne det være etterkommere av plassfolk som her så sin sjanse? Mangt og mye kunne spille inn, vi skal stoppe her og se litt på en annen side av gardssamfunnet.

Nyder almisse af sognet

Gårdsbrukene var livsnerven i samfunnet. De måtte også i stor utstrekning ta seg av de som ikke lenger greidde seg selv. Kårordningen er godt kjent, men hva med de som ikke falt innenfor et sosialt trygt nettverk? Hva slags liv disse fikk etter år med hardt og strevsomt arbeid, er ikke godt å vite i hvert enkelt tilfelle. Mye mer enn nå var en stakkar avhengig av de folkene han eller hun hadde rundt seg. Mens vi i dag gjerne snakker om å være seg bevisst sin egenverdi, var vel disse glade for å få litt mat og husrom, og tenkte mindre på selvhevdelsen.

Vi tar noen eksempler

Ane på 77 år er vanfør og nyter livets opphold. Salamon på 70 år er fattig, nødlidende og lever på legd. Kona hans, Maren på 73 år, er ikke stort bedre stilt. Hun levde av å spinne og av folks godgjørenhet. Dattera var gift med husmannen på gården. Mora prøvde vel å hjelpe til så lenge hun kunne. Folk var ikke annerledes da enn nå, og likte ikke å ligge noen til byrde. På hovedgården gikk også 7-årige Peder. Om han står det at han «får nådebrød». Vi kan kanskje i fantasien se ham. Han kunne ha det bra, vi vet ikke, enhver får tenke sitt.

Vi hopper utover i folketellingen. Joen, 44 år, er krøpling og får almisse. Han bor hos foreldrene som er midt i 70- åra. Hva vil skje med ham om noen år? På en plass bor Marit som er 72 år og nyter almisse av sognet. Almissen gikk høyst sannsynlig til husmannen eller skal vi tro til felleshusholdet. Kanskje var hun satt bort der, men de delte vel livets goder, om de hadde noen, så godt de kunne.

Bereth bor også på en husmannsplass. Hun er 17 år og vanvittig. Den som har ført pennen, har ikke lagt noe i- mellom, alt etter tidens skikk og bruk. Hva skulle han ellers ha skrevet når opplysningen først skulle være med? Marit nyter almisse av sognet. Hun er inntil videre heldig. Mora har leid seg inn hos en husmann og brødfør seg selv. Denne husmannen er forøvrig gift for fjerde gang. Han er nå 70 år og kona 54. Folk flest la vekt på realitetene i livet, og en husmannsplass var bedre enn ikke å ha noe. For alt vi vet kunne Jens være rene storsjarmøren, men fantasien strekker liksom ikke til.

Vi skal avslutte denne delen med et siste eksempel. Gurue, som det skrives, er plassert på en gård. Hun er 63 år, fattig og nyter almisse av sognet. Om de fleste står det at de nyter almisse av sognet. Alt i alt er det 48 personer i Verdal som i 1801 «nyter almisse av sognet» eller «får nådebrød». I klartekst betyr det at de levde på andres god- gjørenhet og bekostning, men de som det gjaldt, hadde ikke noe valg. Folketallet i Verdal var i overkant av 3880 personer i 1801. 48 personer blir ikke så mye. Ingen fikk vel nyte almisse av sognet før elendighet var så stor at faren for sveltihjel var mildest talt overhengende. Da var det en plikt for dette samfunnet med gårdene som de sentrale enheter å hjelpe, for noen sikkert en sur plikt, mens andre like sikkert hjalp til mer enn det som var pålagt.

Etterord

De forskjellige talla er ikke absolutte, forbehold om dette er også nevnt i teksten. Noen opplysninger trenger en nærmere undersøkelse, men det ville være svært tidkrevende. For tendensene ville dette spille liten rolle, og det er tendenser vi her hele tiden konsentrerer oss om.

....................................................................
Av Atle Grimstad
. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)