Ingvald Suul (1919 - 2005)

Til minne

Av Ronald Inndal

Ingvald hadde ei sølvlenke om handleddet. Den skulle minte ham om den gangen han satt lenket i tysk fangenskap, og måtte leve døgnet rundt med hendene på ryggen. Hendelsene fra krigsåra kom han til å bære med seg gjennom livet, og slet med dem uten at han snakket særlig mye om det han hadde opplevd.

Hans måte å fortelle på var spesiell. På en tur med hurtigruta for noen ar siden sa han plutselig en dag:

- Jeg har reist med en båt med over åtte hundre passasjerer en gang før. Men da hadde vi felleslugar, og den gangen visste vi ikke hvor vi skulle. Dusj hadde vi den gangen også. Vi ble spylt med kaldt sjøvann på dekket i februar.

I mange år var han medlem av kaffe-fellesskapet ved «Det runde bord» på Verdal hotell. Der hendte det han fikk vonde trekninger i kroppen. - Nei, sa han. - Det kommer av at jeg en gang bodde på et hotell. Der hadde driverne av hotellet fått det for seg at gjestene skulle drive en spesiell gymnastikk. At det var Rinnan-bandens Misjonshotellet i Trondheim han snakket om, sa han ikke. Der var han fange, og gjennomgikk både fysisk og psykisk tortur før han ble sendt på den båtturen han før hadde fortalt om.

Ingvald var sønn av lensmann Jon Suul, kulturhøvdingen i Verdal, som i dag er best kjent som Olsok-spelets far. Sønnen Ingvald var lensmannsbetjent da krigen brøt ut. Der samarbeidet han med faren om illegalt arbeid på mange plan. Blant annet ble det utstedet falske grenseboerbevis for dem som hadde fått det hett, og som måtte gå under jorda. Sjøl hadde den unge lensmannsbetjenten flere falske identitetspapirer. Men virksomheten hans ble likevel avslørt, og han havnet i tysk fangenskap. Gjennom hele krigen tok den fotointeresserte unge mannen bilder med sitt Leica-kamera. Disse bildene førte til et prisbelønnet bokprosjekt etter krigen.

Den uhyggelige båtturen med fanger endte i Nord-Norge. Der måtte han være med på flere tvangsarbeidsprosjekt som kostet mange liv, blant annet på den beryktede «Blodveien». I den sammenheng falt det på Ingvald å fungere som prest hver gang en fange hadde gitt opp livet og måtte begraves i tela jord.

Det var stilt ved det runde bordet på Verdal hotell, og alle satt med tårer i øynene, da Ingvald ved en anledning siterte det gravferdsrituale han brukte -«Aftenbøn» av Henrik Wergeland:

Når jeg legger meg til hvile
tretten engler om meg står;
tvende ved min høyre side,
tvende ved min venstre går.
To på vakt ved hodeputen
to ved foten dessforuten
to meg dekker
to meg vekker
en meg viser
alle himlens paradiser.

Nå har Ingvald sjøl lagt seg til kvile. - Den siste. - Og han er fridd fra alle lenker.

Falstadskogen

Gamle stolte norske graner
står som vakt rundt vonde år,
grener er som senkte faner
på en kirkegård.
Titt og ofte døden gjestet
skogen med sin sorte fe.
Det for alltid er blitt festet
til hvert enkelt gammelt tre.
På dets stamme kan du finne
sår av skudd i bark og ved.
Dette er de falnes minne,
de som kjempet for vår fred.
Må for alltid vinden hviske -
her i skogens katedral,
Stemningsfylt blant greners kviste
lyder stille en koral.
Men i skogens dystre skygge
står et lite juletre.
På det kan du i tanken bygge
fremtidshåp om fred.
Pynt det da fra grunnen opp
med englehår og glitter,
fest stjernen i dets spinkle topp
i stjernen håpet sitter.

Ingvald Suul
Falstadfange nr 1599


«8. mai»

MAI GAV OSS FRED OG FRIHET
ETTER KAMP I TUNGE ÅR.
FRIHETS-DAGEN GAV OSS VISSHET.
DU KAN HØSTE NÅR DU SÅR.

DENNE DAG SKAL ALLTID FEIRES
HER PÅ DETTE MINNESTED.
URETT SKAL MED TRO BESEIRES
SANNHET GAV OSS DAGENS FRED.

TAPRE MENN OG UNGE KVINNER
SÅ I DØDEN SANNHETS HÅP.
SANNHETEN ER ALLTID VINNER
EVIG FRI I LIVETS DÅP.

SKAL VI FREMTIDS NORGE EIE
MÅ VI OFRE FOR VÅR TRO
VÆRE VILLIG TIL Å VEIE
DØDENS SENG MOT FREMMED BO

DE SOM HER SITT NAVN HAR SKREVET
OFRET ALT FOR NORGES FRED.
HVA GJØR DU NÅR DET BLIR KREVET
HAR DU TRO OG MOT TIL DET?

FRED FOR ALLE VÅRE DØDE
FRED FOR FOLK OG FEDRELAND
MÅ DET ALDRI LEGGES ØDE
AV EN FREMMED FIEND'HAND

Ingvald Suul

MINNESMERKE
I MOE-PARKEN
VERDAL 1986

...........................
Hentet fra Årbok 2005