Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Alv Okkenhaug

LES OGSÅ OM:
Fangeleiren på Mela

og
Russergravene
på Ørin

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
22.03.2011

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Vuku Røde Kors Hjelpekorps

Vi forflytter oss tilbake i tid, nærmere bestemt til høsten 1944. I Vuku, som ellers i landet, går livet sin vante gang under okkupasjonen. - For ungdommer flest er det vel heller lite å ta seg til med «offisielt» på fritida. Det var forbud mot nær sagt all aktivitet, som fester, møter o.l., vel og merke slike som ikke var arrangert av makthaverne selv og som gode nordmenn visste å holde seg langt borte fra. På tross av alle restriksjoner hadde folk råd med å treffes til det vi i dag kaller sosialt samvær. Enkelte foreldre åpnet hjemmene sine slik at ungdommene kunne møtes, - gjerne også til dans.

Det var ikke til å unngå at krigssituasjonen ble diskutert, og for de som var samlet slik, så den, etter 4 års okkupasjon, meget lys ut. Innholdet i avisene, og teksten på plakatene som grinte imot en på diverse steder, hadde endret karakter.

Først på krigen og en tid utover het det: «Tyskland seirer på alle fronter». Nå lød teksten: «Tysklands seiersrike tilbaketog.» På tross av den store risiko det medførte å være i besittelse av et radioapparat, fantes det slike. De var av uvurderlig hjelp til å holde seg ajour med utviklingen. Nyheter fra London kunne fortelle om allierte styrker i vest som for lengst var kommet inn på tysk jord. I øst rykket sovjetstyrkene inn over tidligere tysk områder, og Berlins erobring var i sikte.


John Ronald Dillan, Initiativtakeren til V.R.K.Hj.k.

En og annen fra kameratflokken, eller andre kjente, forsvinner uten nærmere forklaring, - men avstanden til svenskegrensa er ikke så lang. Alle tenker sitt, men lite blir sagt om slike hendelser.

I Vuku er det ikke bare «utflytting» på denne tida. En del av strømmen av evakuerte fra Finnmark, nådde også oss. I tillegg kom det også en innflytter sydfra. Denne personen skulle komme til å prege miljøet i Vuku i flere år frem- over.

På sensommeren 1944, nærmere bestemt den 25/08, får John Ronald Dillan innvilget reisetillatelse fra Tønsberg til Verdal for å ta arbeid som gårdsarbeider hos Ingolf Dillan i Vuku.

Hva var det som fikk John til å reise fra Nøtterøy ved Tønsberg før avsluttet skolegang, for å slå seg til hos onk- elen sin i Vuku? Årsaken lå nok mye i den spente krigssituasjonen.

Far til John, Ingvar Dillan, hadde en ledende posisjon i Hjemmefronten på stedet og følte vel, om noe skulle «komme på», at det var best om sønnen var borte til så lenge. Et spørsmål en kan stille seg er: Med den bakgrunn John Dillan hadde innenfor Røde Kors og det behov Hjemmestyrkene i Verdal hadde for sanitet, (Jfr. Krig okku- pasjon motstand side 273) er det en sammenheng her, var ikke hans ankomst til Vuku helt tilfeldig? Dette får bli et åpent spørsmål.

Hvilken glede Ingolf Dillan hadde av «gårdsgutten» sin som arbeidskar skal være usagt, men for lokalmiljøet skulle han bli et meget positivt element.

Det kan ikke ha gått mange dagene fra han kom, til han prøvde med et framstøt for å bli kjent med ungdommene i Vuku. Det var tydelig å se hvilken «side» han tilhørte. Med sin røde topplue og vindjakke var det umulig å ta feil av hans «nasjonale holdning».

Møtestedet var hos det alltid gjestfrie ekteparet, Marie og Marius Breding, som drev kafévirksomhet. Først kom John med tilbud om å undervise i norsk og regning og satte vel også igang med det. Men det er da han foreslår å stille seg i spissen for å etablere et Røde Kors hjelpekorps at entusiasmen våkner for alvor.

Første side i protokollen viser hvordan tingene utvikler seg med raske skritt. Jeg velger å gjengi den i sin helhet:

«1944
Vuku Røde kors hjelpekorps begynte sitt arbeide 27/09 med at John Dillan foreslo for ungdommen i Vuku at et sådant burde dannes. Han skrev så til 4. distrikt av Norges Røde kors og forhørte seg om hvordan det lå an med å få dannet et hjelpekorps i Vuku. Svaret kom straks, den 4/10.

Det var svært imøtekommende. Ungdommene begynte så å samle seg hos Marius Breding - som stilte kafeen sin til vår disposisjon - for å snakke sammen om arbeidet. For å bli godkjent som hjelpekorps, måtte vi ha undervisning i førstehjelp av lege e.l. og 6/10 ble der skrevet til dr. Hegbom som dessverre ikke hadde anledning til å befatte seg med slikt. Det samme svar fikk vi fra de andre legene også, men dr. 0. Kvello sa seg villig til å kontrollere kurset ved dets avslutning. I mellomtiden hadde vi henvendt oss til søster Margot Lenes, som sa seg villig til å ta på seg arbeidet.

16/11 ble der skrevet til 4. distrikt av Norges Røde kors og meddelt at vi var klar til å gå løs med ca. 20 stykker. 20/11 fikk vi svar fra 4. distrikt av Norges Røde kors at de ville sende oss 22 eksemplar av handbok for hjelpe- korps.

Vuku Røde korps hjelpekorps
John Dillan
Korpssjef»


Da undervisningen i div. ferdigheter krevde til dels stor plass, ble det snart klart at egnede lokaler måtte skaffes, og «kyrkjestova» ble stilt til disposisjon. Den 22/11 er det samling til et første orienterende møte der retnings- linjene ble trukket opp og liste satt opp for å tegne aktive medlemmer. Mulighetene til å tegne seg som passive medlemmer var også til stede, mot å betale en årskontingent på kr. 5,- pr. person. Senere ble denne satt ned til kr. 2,-. De aktive skulle slippe å betale. Allerede på første møte den 22/11 -44 er det til stede 14 aktive og 6 passive medlemmer. Dessuten er søster Margot Lenes der. Hun skulle i tida framover få stor betydning i arbeidet - ikke minst med å gi den nødvendige faglige bistand.

På årsmøtet den 24/1-45 ble det første styret valgt og fikk følgende sammensetning: Styreformann Leif Lykke, Alfred Skogsholm, materialforvalter Kåre Nyberg, sekretær og regnskapsfører Marius Kvelstad, revisor Anders P. Ward og korpssjef John Dillan som samtidig ble medlem av styret.

Nestkorpssjef ble Marius Kvelstad. Halvtroppssjefer Knut Ward og Alv Okkenhaug. Bårelagsledere Bjarne Okken- haug, Ola Skavdal, Margot Skrove og Alf Skrove.

I tida framover ble det en hektisk aktivitet på undervisningssiden i korpset under ledelse av korpssjef John Dillan og søster Margot, og interessen var stor. I protokollen for 1/02 45 finner en:

  «1/2: holdt Vuku Røde kors hjelpekorps sitt 9. øvelsesmøte.
 
1.
Søster Margot eksaminerte de enkelte korpsmedlemmer i handboka til og med forgiftninger.
 
2.
Eksersis hvor de forskj. formasjoner ble meddelt. Tilstede 19 medlemmer + 2 passive og l besøkende.» Fra den 4/2 45.
 
«Søndag 4/2. kl. 14.30:

holdt V.R.k.hj.korps sin første uteøvelse under ledelse av korpssjef John Dillan.

 
1.
Følgende ulykke: Granatnedslag i elvemelen nedenfor Vuku kirke med diverse skader.
 
2.
Skistevne med div. skader.
    Til stede 16 medlemmer og mange tilskuere.» —Så er vi framme ved den «store» dagen for de første aspirantene lørdag 10/02 med dr. Kvello som sensor. Her heter det: «Dr. Kvello uttalte seg svært rosende om resultatet.»

Så er veien åpen for et nytt kurs som starter allerede den 28/2. med 38 medlemmer.

I det hele var det ca. 50 stykker som fikk godkjente papirer på at de hadde gjennomgått førstehjelpskurs i Røde Kors før krigen sluttet. I tillegg til undervisnings- og øvelsesmøter ble det holdt elevmøter med underholdning av div. slag. Medlemmene skulle i tur og orden skrive i «Korpsskrika», et håndskrevet blad. Dessuten skulle det være opplesning, sang og musikk m.m. Det het seg at programmet måtte virke tiltrekkende på bygdefolket slik at de møtte opp for å spille på lykkehjul og kjøpe ting som skulle loddes ut.

Økonomien var da som nå et springende punkt i foreningssammenheng. For ytterligere å bøte på dette problemet ble det oppnevnt egen festkomite som skulle planlegge og stå for tilstellinger i Vuku og andre steder, så som Ulvilla og Ness. Takket være John Dillans makeløse evne til å overbevise, var han kar om å innhente tillatelse fra «myn- dighetene» til disse festene. Ingen aktive hadde lov til å nekte oppdrag de fikk seg pålagt. John sto selv for mye av underholdningen. På festen i Ulvilla den 3/03 45, der det møtte ca. 200, ble det kanskje i meste laget av «opp- treden» fra arrangørene.

På styresmøte den 9/03 lovte korpssjefen at et lignende tilfelle ikke skulle forekomme oftere. Samtidig ble det understreket at elevmøtene i kyrkjestova bare var for aktive og passive medlemmer. Noe som bidro til en lysere «blåmandag» , var nettoinntekten på kr. 623,- av festen i Ulvilla. For å holde oss til terminologien, var det plast- eret på såret.

Mot slutten av krigen flyktet 5 medlemmer av korpset til Sverige. En ble tatt av Gestapo og havnet på Falstad. På tross av det var aktiviteten i korpset på topp. Plutselig var det behov for førstehjelp i nærmiljøet. Nevner i fleng: 11/2: leggbensbrudd, førstehj. og transport. 16/2: Brukt matr. 1 kompress og 1 gazbind til forbinding av sår etter tresplint i handa. 18/2: 1. bårelag satt inn i vakttjeneste på Leksdalsvatnet i forbindelse med travløp. 23/2: Be- handling av hodeskade ved Vuku skole og fra påsken 1945: Inndal tropp ytet førstehjelp ved benbrudd. John Dillan ytet førstehjelp til en del småskader.

Det skulle så visst ikke mangle på oppgaver i tida framover heller. Et særtrekk i «bybildet» på Øra ved årsskiftet 1944/45, var de endeløse kolonner av utarmede hester og soldater fra den tyske Finnlandsarmeen på retrett. Sammen med dem kom russiske krigsfanger i mange, mange ganger verre tilstand. På Ørmelen ble det opprettet fangeleir for disse. (I område der Ørmelen skole står i dag)

Den forfatning fangene var i, og ikke minst den brutale måten de ble behandlet på av sine voktere, rørte verdal- ingene i deres innerste. Øystein Hovden som var sokneprest i Verdal på denne tida, skriver i boka «I Alvor Og Spøk».

— I nokre notatar frå den tida skriv eg bl.a. « — Å for eit syn å sjå desse russarane der dei blir drivne og jaga i veg til og frå arbeidsplassen ute i olderskogen på Kjæran eller andre stader. Nærmast levande sjanglande lik som knapt greier gå, men må gå likevel - på eit geledd med kjeppar i hendene (for å halde seg oppreist) og berre filler og lerver til klede og fotbunad. Og vinteren er sprengkald. Stadig døyr ein eller annan, innanfor leiren. Ein dag blir og ein stakkar beint fram plaffa ned av vakta og slengt borti eit skogholt, som anna vrakgods. Altså: ei botnlaus lidning like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her må noko gjerast, men kva og korleis» —

Så langt Hovden. Etter hardt påtrykk fra flere hold — ikke minst fra Øystein Hovden, ga leir-kommandanten tillat- else til å åpne leiren hver dag kl. 17. for bespisning av fangene. Sanitetsforeningene i bygda, sammen med Vuku Røde Kors Hjelpekorps, skulle stå for det hele. John Dillan var i fyr og flamme fra første stund. På møte den 22. februar 1945 blir aksjonen skissert opp for oss. Korpset skulle stå for bespisningen i uka fra 12.-18. mars i første omgang. Å skaffe mat til ca. 320 mann, i en tid der mangelen på mat er merkbar også hos den lokale befolkning, krevde et stort forarbeide av korpsets medlemmer. Husstander ble besøkt på forhånd med beskjed om innsam- lingsdag.

Kjelleren under Verdal Samvirkelags filial i Vuku skulle i tida framover også bli lager og ikke minst kjøkken i hum- anismens tjeneste. Allerede den 23. februar ble det her saltet ned en halv tønne og en otting (1/2 tønne + en L/8) sild for senere bruk.

2. mars nærmet seg med raske skritt, og vukubyggene fikk besøk av hjelpekorpsmedlemmer som samlet inn mat, og de kom ikke forgjeves. Hjertelaget var stort, og lageret i filialkjelleren fylles opp til glede for kokkene som fant ut at en ukes servering til ca. 320 mann skulle gå greit. Den 11/03 blir det kokt ca. 100 liter bettasuppe for lev- ering neste dag. Menyen for den 13/03 er sildsuppe, og så skifter det til havresuppe, lapskaus og så en omgang med bettasuppe igjen.

En betingelse for «åpen leir» var at de samme serveringsfolkene var innenfor leiren hver dag. Følgen var at maten fra Hjelpekorpset ble fraktet til Øra i melkespann og levert utenfor leiren til de som sto for serveringen.

Vårt oppdrag i forbindelse med russerleiren var i første omgang gjennomført på en meget tilfredsstillende måte, men vi sto parat til neste dyst.

I mellomtiden pågikk aktiviteten i korpset for fullt med øvelser av alle slag. I påsken -45 stiller korpset opp med fjellsikringstjeneste der det bl.a. ble ytet førstehjelp som nevnt tidligere.

De siste dagene av april og de første av mai 1945, får en vel si stod i spenningens tegn. Alle forstod vel at 2. verdenskrig nå gikk mot slutten. Den 1. mai kom det sanne ryktet ut at Hitler hadde tatt seg av dage for ikke å falle i hendene på de russiske tropper, som nå kjempet innenfor Berlins grenser. De øvrige allierte stod heller ikke langt fra den tyske hovedstad, resten av «imperiet» var nå erobret.

I Norge var situasjonen noe mer usikker. Her var det fortsatt ca. 350.000 tyske soldater stasjonert. Hva ville de finne på?

På styremøte i Hjelpekorpset den 25/04-45 ble det mellom anna påpekt nødvendigheten av an-skaffelse av flere bårer. Samtidig kom det forslag om å få en rep- resentant fra 4. distrikt av Norges Røde Kors i Trond- heim hit for å «rettleie» oss i det videre arbeid. Det blir ikke sendt noen, derimot fikk korpset melding om å ligge i beredskap i tiden framover.

Fra lørdag 05/05 kl. 20.00 er det to mann på vakt i et opprettet kontor med telefon. Lokalet ble leiet hos Åsta Liff og var tidligere benyttet som verksted og uthus.

Det ble behov for bare tre nattvakter. Den siste går av kl. 07.00 mandag 7. mai 1945. I protokollen står det for alle: «Intet å bemerke.»

Det som skjer videre utover dagen den 7. mai vedrør- ende Vuku Røde Kors Hjelpekorps, vil jeg la John J. Wohlen beskrive. Han sendte artikkelforfatteren bild- ene som var tatt angjeldende dag.

«Det var Per Haugan som først var ute med det norske flagget og ett bilde er, som du ser, tatt fra øst og ett fra vest, og nr. 3 er fra toget som medlemmer av Vuku Røde Kors Hjelpekorps samlet sammen under det norske flagg og Røde Kors-fanen. Jeg husker vi gikk i tog fra Bredingsberg til Øvre Breding til Ingeborg og Bjarne Kvello, og der var også presten vår, Skogsholm, og frue. De kom alle ut på trappen og da sang vi: «Ja, vi elsker dette landet». Akkurat da tror jeg ikke det var mange tørre øyne å se.


Det var Petter Haugan som først var ute med det norske flagget. Foto: John J. Wohlen.

En stor kveld for oss som opplevde den. En kveld som vi aldri vil glemme. —». Så langt John J. Wohlen.


Vuku Røde Korps Hjelpekorps samlet under det norske flagg og Røde Kors-fanen.

Selv om feiringen den 7. mai var å ta tingene noe på forskudd, så var realitetene den at hele Europa var i ferd med å legge en uhyggelig tidsepoke bak seg. I ettertid kan en stille seg spørsmålet: Hvilken rolle ville Hjelpekorpsene ha kommet til å spille om tyskerne hadde valgt å fortsette kampen her i Norge etter 8. mai? Ett er sikkert: Vuku Røde Kors Hjelpekorps var på dette tidspunkt fullt på høyde med de andre korpsene i Norge og stod godt rustet til å yte sitt i en event. kamp for et fritt Norge.

Heldigvis ble det bruk for korpset til andre oppgaver i stedet. Atter en gang var det fangeleiren på Ørmelen som skulle vies oppmerksomhet fra John Dillan og Hjelpekorpset. En av de aller første fredsdagene traff John Dillan, undertegnede og flere fra korpset på noen russiske krigsfanger et stykke oppi Østnesbakkene. Etter utveksling av hilsener, og med samtale på fingerspråket, ble de tatt med til forpleining og senere skyss til leiren, der hakekors- flagget nå var erstattet med et hjemmelaget russisk flagg. Det var første gangen noen av oss var innenfor om- rådet.

Et leirstyre var allerede etablert, med Petr Sorokin i spissen. De holdt den nødvendige respekt og orden i leiren. S.S.-vaktene hadde noe tidligere, mer eller mindre frivillig, forlatt leiren og vaktholdet var overlatt til utvalgte humane wehrmachtsoldater. (Denne overgangsordningen varte bare noen få dager.)


En mener å gjenkjenne noen fra leirledelsen sammen med John Dillan. (til høyre).

Førsteinntrykket av forholdene i leiren var en sterk opplevelse. I ettertid har vi sett på film og lest beskrivelse av forhold i konsentrasjonsleirer rundt om i Europa. Standarden på Ørmelen kunne umulig være noe bedre når en tenker etter. Fangenes helsetilstand så imidlertid ut til å være relativt bra. Tanken slo oss: Hvordan hadde den vært om ikke Verdals befolkning med så gavmild hånd hadde sørget for forpleining de siste måneder av krigen?
Det var tydelig av fangene satte umåtelig pris på vårt besøk, overalt ble vi møtt med smil og honnør. Treskohæler smalt til salutt etter som vi kom fra brakke til brakke. Ikke alle kunne delta i feiringen, noen lå til sengs. Tuber- kulosen hadde fått overtaket. Andre feiret friheten med fluidum erobret fra herrefolkets brennevinslager - alt under full kontroll av leirledelsen.



Ikke alle kunne delta i feiringen.


Bilde fra brakkelivet


Oppholdet i fangeleiren har satt sine spor i disse ansiktene.


Mang en fin gjenstand ble laget av fangene.


Fra dagliglivet i fangeleiren.


Her beundrer John Dillan en ting som nylig er produsert.

Ved slutten av vårt besøk ble vi konfrontert med et problem. Det ble foretatt oppstilling av fangene, og 8 personer ble plukket ut. (Deriblant de som vi var kommet med.) Ute på appellplassen denne fine vårdagen hørte vi for første gang benevnelsen Vlassovleute. (Andrej Vlossov var sovjetisk general som gikk over til tyskerne allerede i 1942. Han ble sjef for en russisk landssvikerhær, underlagt tysk kommando. Han ble senere tatt til fange av de ameri- kanske styrker og utlevert til sovjethæren, - dømt til døden og avrettet.)

De åtte ble fradømt all ære og redelighet i vårt nærvær ved denne benevnelsen. På grunn av at disse hadde sam- arbeidet med tyskerne på en eller annen måte, kunne leirledelsen ikke garantere deres sikkerhet. Innen et bestemt tidspunkt måtte de være ute av leiren. Det ble besluttet at disse personene inntil videre skulle plasseres, delvis under tilsyn, på gårder i Vuku. - Noen dager senere ledsaget artikkelforfatteren de samme personer til Trondheim, og overleverte dem til Trondheim Røde Kors som skulle sørge for den videre sikkerhet.

Etter det første besøket i leiren var det innlysende at her var det mange oppgaver å ta fatt på. John Dillan lot ikke tiden løpe fra seg. Den 15/05 ble det opprettet Røde Kors stasjon på Verdalsøra i nært samarbeid med Hjemme- frontledelsen.

Gustav By hadde på en eller annen måte klart å gjemme unna sin Ford for tyskerne, denne ble nå, med Gustav som sjåfør, benyttet som Dillans «stabsbil» i tida framover.

Som tidligere nevnt var det mistanke om en god del tuberkulose i russerleiren. Den første oppgaven var å regist- rere alle russiske soldater med nr. og navn. Deretter ble de sendt til kontroll.


De døde ble registrert av sine gjenlevende kamerater og fortegnelsen overlevert V.R.K. Hjelpekorps.

De første 30 ble allerede den 16/5 sendt til Innherreds Helseheim for undersøkelse, senere kom det en spesialbil fra Hærens Sanitet som foretok den samme kontroll. Etter hvert som det ble funnet aktiv T.B.C. hos russerne, ble det behov for en isolert avdeling. Vaterholmen leir ble fort utpekt som et passende sted til dette formål.

Utstyr av div. slag måtte skaffes, deriblant sengetøy. John Dillan fant også her løsningen. Han visste det eksisterte tøy etter demonteringen av feltlasarettet som vart oppretta på forsamlingshuset i Vuku aprildagene 1940. Noe av det tøyet var gjemt unna for at okkupasjonsmakten ikke skulle få tak i det. En av nøkkelpersonene for dette var Karen Skogsholm. Hun var ikke villig til å levere ut noe tøy uten videre. En redegjørelse fra henne kom i Meldings- bladet for Verdal den 12/06-45 i form av et åpent brev til Hærens Sanitet.

Noe senere reiste hun spørsmålet om det var riktig å plassere russiske krigsfanger i et norsk festningsanlegg. — Det hele ebbet ut og endte bra. Sengetøy til 20 senger ble utlevert, og de tbc positive soldatene fikk den nød- vendige omsorg og pleie til de kunne forlate landet. Nevnes må det også at for en del av de russiske soldatene ble det ordnet med tannbehandling.

Tiden for avskjed med Norge kom for alle tidligere krigsfanger. De fleste så sikkert fram mot å komme tilbake til sine i et frigjort fedreland, selv om framtida fortonet seg noe uklar. Ett er sikkert, de aller fleste reiste med ve- mod fra Verdal der de hadde opplevd så mye både på godt og vondt. I form av taler, sang, dans og musikk ga de uttrykk for sine følelser på diverse tilstellinger før de reiste. En epoke var forbi.


Hjemreise. Mye folk var samlet på Verdal jernbanestasjon da fangene dro. (Foto eies av Karl Ydse).

Ikke alle fikk reise hjem til sine kjære. 30 døde ble igjen og hviler nu, i en felles grav på den plassen som Verdal Kommune fikk innviet til minnelund. En bauta er reist på stedet med de dødes navn og dødsdato.

Det tjener Verdals befolkning til heder at de hver l. mai ærer de falne med en minneseremoni på stedet. Gledelig er det å konstatere at siste års feiring ikke ble skjemmet av uverdig opptreden fra noen, som tilfelle har vært enkelte år tidligere.



Men ikke alle fikk vende hjem... For mange ble det en felles grav i fremmed jord. Fra gravstedet på Ørmelen. Den første minnestøtta i bakgrunnen. Kopi fra motstandsgruppens utstilling på Stiklestad.

Den store aktiviteten fangehjelpen skapte for korpset, krevde til dels betydelige pengeuttellinger. For å bøte på dette ble det ganske tidlig satt i gang kronerulling i Meldingsbladet (senere Verdalingen). Atter en gang stilte Verdals befolkning opp og gav i rik monn til vår humanitære virksomhet. Når sluttstrek ble satt, var det kommet inn kr. 2 521,-, den gang et relativt stort beløp.

Parallelt med all virksomhet som er nevnt ovenfor, etterkom Vuku Røde Kors Hjelpekorps anmodningen fra Trond- heim Røde Kors om å skaffe sommeropphold for 10 underernærte barn fra Trondheim. Etter en henvendelse via lokalavisa, kunne vi tilby plass for 15 barn i alderen 6-15 år. Nevnes må også adopsjon av en kommune i Finnmark og innsamling av sårt tiltrengt utstyr til denne krigsherjede landsdelen. Fordeling av klær og fottøy, innsamlet i Amerika og sendt til Norge, hørte også med til oppgavene vi løste.

Badstua
Så tidlig som på elevmøtet den 22. februar 1945 ble ideen om å bygge badstue i Vuku framsatt. På grunn av all aktiviteten i korpset forøvrig, måtte denne tanken få hvile så lenge, men våknet til live igjen senere.

På årsmøte den 22/01 1946 ble det opplyst at A/S Værdalsbruket hadde gitt gratis tømmer til badstuprosjektet. Helselaget i Vuku hadde vist interesse for å gå sammen med Hjelpekorpset om oppgaven. Men på samme møte ble det besluttet å reise bygget uten Helselagets støtte.

Så er det at dugnadsånden i Vuku kommer fram for fullt. Tømmer blir hugget og fraktet gratis. Det meste av ar- beidet forøvrig, som snekkering, graving og tildels muring likeså.

Hvor mange dugnadstimer som ble nedlagt i dette prosjektet finnes det ingen oppgaver over, men at innsatsen var betydelig er uomtvistelig.

På årsmøtet den 6. mars 1947 lovte Leif Lykke at badstua skulle stå ferdig i løpet av våren, «hvis ikke forskjellige leverandører slo klikk». - Og badstua ble ferdig til stor glede, ikke bare for vukubyggene, men også for folk andre steder i bygda. Den alltid blide og slagferdige Laura Elnes ble ansatt som den første «bademester». Hun laget triv- sel fra første stund. Byggekomitéen som bestod av følgende: Anders P. Ward, Leif Lykke, Marius Skrove, Hans Eng og Birger Stene, fungerte helt til 11/12 1952 da de nedla sine verv, og nytt styre, ved Anders P. Ward, Hans Eng og Laura Elnes ble valgt.

Hele anlegget hadde kostet kr. 15 605,59 - Med bare en gjeld på kr. 4 000,- i Verdal Sparebank, og et driftsbud- sjett som bar seg, så det hele lyst ut.

Den første tida var det stor søkning til badet, som også ble stilt til disposisjon ved idrettsarrangement som soknet til området. Det var en del problemer med vannkummen, men bare for bagateller å regne. En større fare for bad- stua var heller den stadig voksende levestandarden blant folk. Det kom opp nye hus og de gamle ble restaurerte. I begge tilfeller ble bad et selvfølgelig inventar. Besøkstallet for små offentlige bad gikk sakte, men sikkert ned. Fra Vuku Røde Kors Hjelpekorps side må en vel i ettertid si det var framsynt å selge badstua med alt inventar og vann- kumme til Vuku Sanitetsforening for kr. 6 000,-. Beslutningen om dette ble tatt på årsmøte i korpset den 20/02 53.
Sanitetsforeningen ga ikke opp, de fortsatte driften i flere år framover. Laura Elnes fortsatte i jobben også hos de nye eierne fram til juni 1960 med en lønn på kr. 10,- pr. badedag. I november 1960 tok Gunnvor Kvelstad over som bademester og fikk kr. 15,- pr. dag for innsatsen. Hun hadde jobben fram til april 1963. Rakel Morken tok over og fortsatte til siste badedag før jul 1969 med en godtgjørelse på kr. 20,- pr. dag.

Badet var ingen innbringende forretning for Sanitetsforeningen, snarere tvert i mot. Underskuddet økte år for år. I den forbindelse må det nevnes at Laura bakte kringler som hun loddet ut for å bøte på driftsresultatet. Dessuten hadde Sanitetsforeningen utlodning til inntekt for badet. I 1956 ble det gitt en kommunal støtte på kr. 270,-. Tilskuddet ble gitt etter antall skolebarn som fikk gratis bading.


Bildet av Vuku folkebad. Kopiert fra «Norges Bebyggelse»

Økonomien var en side av saken, den andre var de praktiske ting som måtte løses til enhver tid. Ved ble kjøpt på gårdene rundt om, med den skulle hugges og bringes i hus. Foreningens medlemmer stilte opp til dugnad, og med god hjelp fra Sigvald Hellberg hadde badet tørr og fin ved til enhver tid. Lagets medlemmer fortjener all honnør for sin innsats i sitt arbeid for å skaffe stedets befolkning et «helgabad».

I 1972 ble Vuku folkebad solgt for nedriving til Ragnvald Ottermo og Einar Kvislabakken. Det meste av det gikk nok til ved, men deler finnes i familien Ottermo's hytte ved Kjesbuvatnet. Badstuovnen gjorde i noen år nytte for seg i et drivhus på Nersveet i gartneriet til Ragnvald Ottermo, senere ble den solgt til en familie i Åsen.

Et trekk i tida var den økende utflytting av ungdommene med årsak i større muligheter for arbeid og skolegang utenfor bygda. Dette skulle få en negativ innflytelse på drifta av Hjelpekorpset. Det ble tyngre og tyngre å drive for de aktive som var igjen. Rundt årsskiftet 1955/56 var det hele slutt for et lag som hadde fått utrettet så mye på relativt kort tid.

Så igjen noen ord om han som fikk det hele i gang. På styremøte den 6/6 1945 takket Hjelpekorpsets formann, Leif Lykke, John Dillan for vel utført arbeid og ønsket han, på vegne av korpset, lykke til videre fram gjennom livet. Han reiste tilbake til Vestfold og fortsatte sin avbrutte skolegang ved Bø gymnas. John fikk sin lærerutdann- else ved Oslo lærerskole, og tok seg post som lærer i Nord-Norge.

I 1957 fikk han lærerpost i Holmestrand. Med god hjelp fra sin far, Ingvar Dillan og sin hustru Elsa, bygde de hus på Ramberg med en helt enestående utsikt over fjorden. Hans store interesse fra den tiden var musikk. Bl.a. reiste han flere turer ned til Salzburg for å høre på konserter, da som reiseleder for andre lærere med samme interesse.
Så var det at sykdommen forandret hele tilværelsen for den unge familien Dillan. Strupekreft satte en stopper for et meget aktivt og rikt liv. John døde den 18/01 1970, bare 45 år gammel og etterlot seg hustru og to barn, Tone 16 1/2 år og Vegar 12 år.

I «Innherreds Folkeblad og Verdalingen» skreiv Svein Haugan:

Minne
Lærer John Dillan, Holmestrand er død. Tankene går tilbake til ungdomstid og krigstid. John Dillan kom til Vuku under krigen og var der til freden kom. Som et friskt pust, nei heller som en virvelvind, kom han til den trange dalen, der tregheten enda var det mest karakteristiske. Liv og rørsle fulgte alltid med han. Dusken i den røde topphuva var aldri i ro, men den brukte han, - det var symbolet på motvilje mot tvang og undertrykkelse.

Vi ungdommer i Vuku sto der og undra oss over denne fremmedkaren fra Nøtterøy med det kjente Vukunamnet. Men snart var vi med alle. Først var det kveldskole i norsk og regning for noen ungdommer. Så Vuku Røde Kors Hjelpekorps. Denne organisasjonen som John Dillan startet og ledet, samla det som var å samle av unge og eldre i Vuku. I og med denne organisasjonen som etter hvert fikk store dimensjoner, ble den tunge krigstida symbol på samarbeid og glede. Hjelp til russiske krigsfanger under og etter krigen glemmes aldri. Offerviljen til folk i Vuku var stor ved denne anledning. John Dillan var lederen, enda så ung han var. Badstua i Vuku står der som det siste minne etter Hjelpekorpsets arbeide.

John Dillan åpnet øynene for verdier det var vanskelig å få øye på i den trange dalen. Han fikk tankene til å kretse videre utover, - ut over seterbøen. I samvær med han følte vi absolutt kameratskap.

Krigstid, ja vel, - men kanskje rikeste tida en ungdom kunne ha. Fred over det gode minnet.
S.H.

I alfabetisk rekkefølge de som i kortere eller lengre tid var med i Vuku Røde Kors Hjelpekorps.
Følgende navn er tatt fra protokollene. Mulighetene for at andre har vært med er også til stede.

Bergstuen, Oddgeir
Breding, Jon
Breding, Aasta
Dillan, Einar
Dillan, Hedvig
Dillan, John
Ekren, Magne
Eng, Hans
Fikse, Odvar
Grunnan, Kari
Grunnan, Martin
Haugan, Asbjørg
Haugan, Svein
Haugan, Tordis
Haugdahl, Johan
Helmo, Ivar
Haga, Arnold
Hepsø, Julie
Hepsø, Knut
Hepsø, Per
Hepsø, Svein
Hepsø, Sverre
Hofstad, Jens
Holmsberg, Marit
Kvello, Ingvald
Kvello, Øystein
Kvelstad, Marius
Kvernmo, Olaus
Liff, Birgitta
Liff, Oddbjørg
Liff, Petter
Lundgren, Asbjørn
Nyberg, Kåre
Okkenhaug, Alv
Okkenhaug, Bjarne
Ottermo, Ragnvald
Skavdal, Ola
Skrove, Alf

Skrove, Magne
Skrove, Margot
Stensmo, Oddmund
Stene, Birger
Sveinson, Oskar
Thomasen, Anne Sofie
Ward, Arne
Ward, Knut
Wohlen, John J.
Aasan, Johan
Johnsen, Ottar
Jøsås, Hans
Jøsås, Martha
Jøsås, Oddvar
Aasan, Liv
Aasan, Olav
Aasan, Sigmund


Følgende fungerte som korpssjefer i Vuku Røde Kors Hjelpekorps
:
John Dillan, Marius Kvelstad, John J. Wohlen, Knut Ward, Alv Okkenhaug, Ragnvald Ottermo og Per Hepsø.

Som formann i styret fungerte følgende:
Leif Lykke, John J. Wohlen, Anders P. Ward og Hans Jøsås.

I styret forøvrig: Alfred Skogsholm, Kåre Nyberg, Jens Hofstad, Alf Skrove, Magne Skrove, Hans Eng, Harald Balgaard, Margot Skrove, Birger Stene, Marius Skrove og Oddbjørg Liff. I tillegg var, den til enhver tid korpssjef, fast medlem av styret.

...................................................................
Av
Alv Okkenhaug
. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)