Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1986

Av Ottar Berg

Årbok 1986

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
07.11.2008

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Slik kunne barndommen være -

Etter anmodning fra Verdal Historielag skal jeg bringe videre noen av mine opplevelser fra oppveksten. Det som her blir fortalt, må ikke oppfattes som noen klagesang fra min side, og jeg vil gjerne understreke at mine opp- levelser ikke var så spesielle. Det var slett ikke uvanlig at arbeidsfolks unger vokste opp under lignende forhold like etter århundreskiftet.

SEILTUR PÅ ISEN
Fættenområdet ligger svært lavt over havet. Mange ganger kunne stor flo komme helt opp til husene på Vestvik og Flaten som lå lavest. Det var heller ikke uvanlig at flovannet gikk over lavlandet ved Valbekken og jernbanelinja helt opp til Kjæran. Dette sump- landet ble til is om vinteren og barna på Vestvik og Flaten kunne ta på seg sine stokkskøyter, skruskøyter eller panserskøyter heime
på dørstokken og gå på skøyter fram til sumplandet mot Kjæran og til området der Trøndelag Meieri ligger idag.

Derfra måtte en gå uten skøyter til dagens gruslager for spennbetongfabrikken, men så kunne skøytene brukes helt heim. Barna på Fætten hadde mye moro på denne isen. Utenfor Vestvik ble det laget en karusell på isen som ble flittig brukt. Den kunne også være meget farlig hvis farten ble stor.

Endel barn med Karl Østvik i spissen tok en gang en slede av sin far og satte seil på. De dro opp til Gravagårdene, heiste seil og i frisk østlig bris gikk seilasen vestover helt til Låteren (Skånesbukta). Barna hadde nok gjerne ønsket at vinden hadde snudd da de skulle tilbake, for veien var lang, sleden tung og Karl dårlig til beins. Han måtte derfor sitte på sleden.

JULETREFEST
Endel av beboerne holdt også juletrefest for barna. Der fikk vi noen rosiner, svisker eller drops. Nesten alltid ble avslutningsfesten holdt hos Thomas Sandåker. Da skulle jula og juletreet utkastes. Thomas var meget barnekjær og hadde en egen evne til å leke med barn. Da vi skulle kaste ut juletreet holdt Thomas igjen og ville ha jul og juletre enda lenger, men måtte gi tapt til slutt. Nasjonaldagen - 17. mai - feiret vi også, med barnetog og flagg gikk vi fra gård til gård og alltid var det en smak av et eller annet å få. Pinseaften og Sankthansaften ble det ordnet med bål og lek. Vi kan trygt si at Fætten var en egen koloni med et godt forhold mellom naboene.

LITE MAT
Etter at far reiste til Amerika, ble det en svært vanskelig tid for mor, som ble alene om å sørge for mat og klær til barneflokken. I Amerika hadde far vanlig arbeide til vanlig betaling. Billettpengene han lånte til reisen måtte betales tilbake, og selv skulle han ha til livets opphold. Det ble således bare småpenger han sendte heim til familien. Mor arbeidet med karding av ull og spinning til forskjellige husmødre. I tillegg hadde hun klesvask for de militære på Rinnleiret. For dette arbeidet fikk hun betalt to til fem øre pr. stk. for de forskjellige militære effekter, men da skulle hun holde såpe selv.

Mor forsøkte ellers med forskjellig slags arbeid som kunne innbringe noen slanter til livets opphold. Under militærsamlingen på Rinnleiret sendte hun ved middagstider to av oss barna for å be om rester fra deres middag. Om kvelden møtte vi også opp for å be om skalker og avskårne skiver av brød. Det gikk noe tregt i begynnelsen, men vi ble etterhvert mere kjent av det militære kjøkkenpersonell, som sikkert forsto vår situasjon, og vi fikk nesten alltid rikelig med rester. Til og med hele brød. Dette var en herlig tid for familien.

Men det kom også andre tider - da det ikke fantes mat i huset, unntatt den melken som kua ga. Ut på dagen fikk mor tak i noe grynmel og kokte en stor porsjon med vassgraut, og slik ble alle mette. På hvilken måte og hvor grynmelet kom fra er ukjent. En annen dag jeg kan huske fantes det heller ikke mat i huset. Melk var heller ikke å oppdrive. Jeg måtte da gå et ærend til tante Serine for mor og der fikk jeg mat. Etterpå ble det mat til resten av familien. Hvilket ærend eller beskjed jeg hadde til tante kan jeg ikke huske, men den var sikkert ikke til å ta feil av, i den situasjon vår familie befant seg i.


Mormor Beret Karlgård (sittende) og mor Karen fotografert omkring 1911/12.

TIDLIG UT I ARBEIDSLIVET
Det kunne ikke fortsette på denne måten lenger, og mor ble nødt til å be fattigvesenet om hjelp til underhold. Dette ble betraktet som en stor skam. Resultatet av denne henvendelsen til fattigvesenet ble at vi barna måtte ut i arbeidslivet og hver for oss tjene til livets opphold. Maren hadde alltid vært hos besteforeldrene på Tømte i Sul. Johannes ble som åtteåring sendt til Sulstua i Sul som fjellgjeter.

Hans liv som fjellgjeter kjenner jeg ikke til, men selv om han fikk det bra i Sulstua, må en betrakte det som en tragedie for en åtteåring å reise fra sin mor og heimen. Ole-Martin kom til Vester-Berg i Vinne. En gård som Ane, Ingeborg, Pauline, Jakob og Bernt Berg eide.

Der fikk Ole-Martin det meget godt og ble behandlet og betraktet som en sønn på gården. Han ble der til konfirmasjonen, da han søkte annet arbeid. Etter Ole tok Ivar jobben på gården, og også han ble der til han skulle konfirmeres. Karen-Bergithe var en tid kjøkkenhjelp på en gård i Volhaugen. Forøvrig var hun på forskjellige plasser. Johanne var en tid hos Annæus Valborg (John Herstads eiendom idag). For meg ble det jobb som gjeter på en gård i Vinne - og dermed var søskenflokken spredt over hele bygda. Ivar var lengst heime, da han var bare omlag 4 mndr. gammel da far reiste til Amerika.

MANGE GJØREMÅL
Min jobb som gjetergutt ble ikke av det beste. I begynnelsen gråt jeg mye på grunn av savnet av mor og heimen. Men etter som dager og uker gikk, og jeg kom mer og mer inn i gårdens rytme og de gjøremål jeg ble engasjert i, ble savnet delvis borte. Det var stor innmark med godt beite for buskapen. Det ble da min oppgave om morgenen å bringe buskapen på beite, og om kvelden hente den heim for melking. Husmora og en eldre kvinne, som ikke var helt normal og som gården hadde betaling for, foretok melkingen.

Omsider begynte husmora å forberede meg på å lære å melke. Denne lærdommen begynte utpå høstparten og det tok ikke lang tid før jeg var kyndig i melking og overtok da for husmora knapt ti år gammel. Om høsten etter at buskapen var innsatt, fikk jeg oppgaven med å fore og vanne den. I tillegg måtte jeg pusse både buskapen og båsene. På mine skoledager var det den bortsatte kvinnen Berntine som utførte mine gjøremål. På en slik dag var hun uheldig og falt ned fra høylemmen og ned på stengolvet i fjøset. Hun lå bevisstløs i to-tre dager før hun døde. Årsaken til fallet var en uforsvarlig ordning omkring lemhullet. Dette kunne derfor også ha hendt andre. Jeg hadde også andre gjøremål, så som å bære ved og holde varme i alle bebodde rom, samt ved og varme i størhuset når klesvask, baking eller slakting skulle foregå.

I alle onnetider var jeg delvis med, og om vinteren måtte jeg være med når gjødselen skulle utkjøres. Enkelte ganger var jeg også med til skogs for å hente ved til gården. Forøvrig var det mange tilfeldige gjøremål. Det var to faste drenger, men ingen fast budeie eller fjøsrøkter. Bonden var en gammel ungkar og noe skrøpelig til beins. Husmora var en eldre jomfru som tok det rolig, og ikke var så nøye med maten til bestemte tider. Det inntraff ofte at jeg ikke smakte mat fra morgen til kveld i den tid jeg gjette buskapen på dyrka mark på tross av avtale om avløsning ved spisepauser.

DÅRLIG OG MANGELFULL BEKLEDNING
En tid ble det leid endel ekstra hjelp i kjøkkenet. Min søster Bergithe var der også en kort tid. Brordatter til husmora, som var et halvt år yngre enn meg, tok også tjeneste på gården. Hun måtte også lære å melke og vi overtok da fjøset helt. Hun gikk i en lavere klasse på skolen enn jeg, så når det var dårlig vær og mye snø måtte jeg kjøre henne til skolen. (Jeg fikk ingen skyss.)

Jeg husker godt en slik dag da jeg var helt gjennomfrossen. Etter å ha satt inn hesten sprang jeg til kjøkkenet til varme og for å skifte til tresko og ragger som det var vanlig å bruke. Mens jeg holdt på med dette, kom bonden fra nabogården tilfeldig inn, og så at det jeg hadde skiftet av meg av sko og klær var i en elendig forfatning. Han var tilsynsmann for fattigvesenet i Vinne og spurte meg derfor hvordan jeg hadde det med sko og klær. Jeg fortalte alt som det var og viste til sko og strømper som var helt defekte. På kroppen hadde jeg ei lerretskjorte og ei ytterbukse av engelskskinn uten underklær samt en vanlig busserull. Til skole og ved andre anledninger hadde jeg en vadmelsdress med knebukse. Forholdet ble så rapportert og det ble stort oppstyr. Det viste seg da at husbonden hadde ordnet med klær til meg, men overlevert den til husmora, som hadde gitt den til sin brors familie som levde i små kår.


Jeg har aldri frosset så mye noen gang som på denne tida. Da jeg gjette var jeg barfot, og om høsten når det var surt og kaldt brukte jeg å holde meg inntil ei ku for å få varmen, eller jeg trampet i den varme kuurinen. Renhold kunne det være dårlig med, og utøy på kroppen var heller ikke uvanlig på denne tida. Om vinteren da jeg for det meste holdt til i fjøset, berget jeg bra for frost.

Tilsynsmannen fra fattigvesenet som rapporterte om mine forhold som gjetergutt, kom senere og spurte om jeg kunne ta tjeneste hos ham. Jeg skulle da få det mye bedre på alle måter. Jeg hadde imidlertid hørt at det heller ikke var særlig bra på denne gården, og avslo derfor dette tilbudet. På tross av forholdene ble jeg på min første arbeidsplass enda i to år, til jeg ble konfirmert. Da hadde jeg vært der i godt over seks år og trodde jeg skulle være berettiget til lønn. Jeg forlangte to kroner pr. dag. Dette kunne ikke husbonden betale, og jeg sluttet der.

Så fikk jeg arbeid hos en annen bonde i Vinne som betalte tre kroner pr. dag. Siden var jeg hos forskjellige bønder, inntil jeg i 1919 tok bygningsarbeid i mur og betong hos Oluf Karlgård på Verdalsøra, hvor jeg var i flere år. Jeg arbeidet også noen sesonger for A/S Betongbygg og var på oppdrag på Smøla, Abelvær og Salsbruket.

Ellers har det vært forskjellige bygg- og anleggsarbeider opp gjennom årene, inntil jeg i 1947 overtok Verdal Sementstøperi med egen produksjon og entreprenørfirma fram til 1970.

Av Ottar Berg