Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Paul Jåma.
Illustrasjon:
Jøran Jåma,
Snåsa

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee

Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
06.03.2011

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Reindrift i gamle dager

Krav til naturgrunnlaget - Reinen
Reindriftsnæringen er til en viss grad ekstensiv og arealkrevende. Den følger en årssyklus og forutsetter beiteland av varierende beskaffenhet.

Topografi, geologi og klima er medbestemmende for ulik fordeling av plantesamfunn og vekstutvikling i naturen. Reinen har derfor tilpasset seg disse forhold i sin beiteatferd.

Arealene innenfor Verdals kommunegrenser tilfredsstiller naturgrunnlaget for helårsbeiting for rein.

Reindrift i Verdal
Det har fra gammelt av vært samisk reindrift i omradet. Denne rein- drifta har i perioder vært liten og i andre perioder større. Størst har den utvilsomt vært i gamle dager og frem til unionsoppløsningen i 1905. Dette fordi utmarksarealene på norsk og svensk side ble brukt felles. Svenske samer benyttet periodevis norske områder og norske samer svenske fjellområder. Dette var praktisk fordi fjell og utmarksom- rådene i øst/vest retning geografisk var sammenhengende.


Lassoring - laget av horn. For brukte en hamptaug - nå brukes plastbelagt nylon som lasso.

Riksgrensen delte fjellområdene kunstig etter høydedragene i nord/sør retning. For reinen var riksgrensen ingen fysisk hindring. Den vandrer etter vær og føreforholdene som den alltid har gjort, og gir blaffen i kunstige skille- linjer som en strek på kartet er. Etter 1905 har dette skapt en hel rekke problemer for reindriftsutøverne ved riksgrensen.

De statlige myndigheter bestemte at etter 1905 skulle reindriftssamene velge statsborgerskap og drive sin reindrift etter det gjeldende lands lover, samtidig som de mistet alle sine beiterettigheter for rein på den andre siden av riksgrensen.

Ved århundreskiftet var det ca. 70 personer av samisk herkomst som bodde og levde av reindrift i Strådalen på svensk side av fjellbygda Vera. Bade voksne og barn er iberegnet. I tillegg drev et 10-talls personer egen reindrift i fjelltraktene mellom Vera og Meråker, og et ukjent antall uregistrerte familiemedlemmer som ikke eide rein. Det var således på slutten av 1800-tallet og først på 1900-tallet en stor samisk bosetting som levde av reindrift i Verdal.

Etter unionsoppløsningen ble praktisk talt riksgrensen stengt for svensk reindrift på norsk side og omvendt. Dette resulterte i en katastrofal oppløsning av den svenske delen av den samiske kulturhistorien innenfor Verdals kom- munegrenser med bosted Strådalen.

Strådalssamene tilhørte geografisk naturlig til bygda Vera som var nærmeste bebyggelse med tilhørende service- tjenester som handel, håndverkere, kirke etc.

I tillegg til at reinbeiteområdet ble nesten halvert i areal på grunn av unionsoppløsningen, var samene plaget av en stor ulvestamme som i noen vintre rundt 1905-1910 desimerte reinbestanden betraktelig.

Resultatet av myndighetenes hardhendte håndhevelse av grensetraktaten mellom Norge og Sverige, tok i sum knekken på den eldgamle samiske grenseløse reindriftstradisjonen ved riksgrensen, og gruppens medlemmer.

De fleste av de svenske samene flyttet og ble spredt over alt i Sverige. Noen tok seg tilfeldige jobber, andre klarte å etablere seg på nytt med reindrift i andre beiteområder, mens andre var uten arbeid og uten reinsdyr. De var tildels ribbet for alt, til og med uten hjemsted.

På norsk side av riksgrensen fortsatte den norske reindrifta som før, med unntak av en del til-pasningsvansker som grensen medførte som f.eks. å unngå ulovlig beiting på svensk side med de følger og ulemper det kunne få.
Reindrifta på denne tida må sies å ha vært svært intensiv. Reinen ble gjetet året rundt, og den var tam. De flyttet med den hvor de ville, over trange dalpassasjer, veier og mellom bebodde hus.

På sommeren melket de simlene til mat, og de kastrerte bukkene på høsten og slaktet reinen for salg før jul. De benyttet absolutt alt av reinen til mat, redskaper og klær. Familier delte seg, og flyttet hver for seg med sine reinsdyr i perioder eller over lengre tid.

På denne måten utnyttet de fjellområdene maksimalt til tamreindrift. Derfor kunne flere på 1800-tallet leve av reindrift enn idag. Konflikter ved sammenblandinger av reinflokker løste de seg imellom med reinskillinger og felles arbeidsinnsats. Etter flere hundre år gamle samiske tradisjoner var det uskrevne lover som alle kjente til og respekterte.

Tradisjonen var den viktigste bærebjelken i datidens samekultur og den ble muntlig overført fra generasjon til generasjon.

Arbeidsdagen
For reindriftsnæringens folk begynner reindriftsåret alltid i april/mai mnd. Det er da årets kalver blir født. Et godt kalvingsresultat med minst mulig rovdyrangrep betyr alt for et godt reindriftsår.

Når man driver med rein er det naturen som bestemmer arbeidstiden. Følgelig er det ingen fast arbeidstid. I ses- onger er det arbeid både dag og natt, mens det lange tider ikke er nødvendig å arbeide i det hele tatt.

Været har alltid vært den avgjørende faktoren for å kunne arbeide med reinen på fjellet. Det bør helst være bra vær. Derfor finnes et gammelt samisk ordtak som lyder slik: «Passer ikke mannen tiden, passer ikke tiden mannen».

Ordtaket kan godt illustrere nødvendigheten av å utnytte været og årstidene som reindriftsutøverne er helt av- hengige av. Næringen er sesongbetont. Den følger årstidssyklusen: kalving om våren, kalvemerking på høgsom- meren, slakting på høsten og førjulsvinteren og flytting/gjeting av rein på vinterbeitet.

Det var sommeren som var den travleste tiden. Reinen skulle samles og drives til egnede arbeids-plasser for kalve- merking. Årskalver skulle merkes med knivsnitt i ørene. Dette for å fastsette eiendomsforholdet. Arbeids- plassene kunne være tanger/nes i fjellvatn eller snøbreer i høgfjellet når dagene var varme. Eller de kjente ringgjerdene av treverk. Kalvene ble innfanget med lasso, og ofte også tatt med bare hendene i en av kalvens bakføtter.

Kvinnfolka gjorde samme arbeidet i fjellet som karene. De kastet fast kalver, melket simler og deltok i samling, slakting, skilling, osv.


Melking av rein. Melka kunne lagres fra en sommer til neste ved tilsette syregras. Lagringa foregikk i kaggerom i bakken.

Barnas hovedoppgave var å passe reinen mens det ble arbeidet i flokken, og de skulle også drive fiske til familiens hushold. Enkelte dager kunne de også være med å gå i fjellet. Hele familien var beskjeftiget i arbeidet på en eller annen måte. Og det var ingen arbeidsoppgaver som ble spesielt betraktet som kvinnearbeid eller omvendt.

Boplassen
Om sommeren når reinen flytta til sommerbeitet, fulgte familien med. Da bodde samene i enkle gammer de hadde langs leia. Telt var også brukt. Teltet kunne ha fastere form med et indre skjelett av trekroker og stenger som i ei vanlig gamme. Vadmel var før mye brukt til teltduk. Det holdt regn og vind ute. Berghellere vart også benyttet til husvære for kortere tid. I vinterhalvåret oktober til mai bodde familiene fast i større og mer solide gammer, unntatt de som var ute og gjette reinen til en hver tid. Reinen måtte ha ofte tilsyn fordi det fantes mange rovdyr som forsynte seg godt av reinflokkene.

Mat og utstyr
Reinkjøtt var basismaten. Når det var salta og røkt hadde det lang holdbarhet. Innmaten ble først kokt når reinen ble slaktet. Blodet vart godt nytta. I lag med mjøl vart det brukt som pølse, pannekaker og klubb. Men det kunne også lagres i magesekken eller en trekopp. Når det fraus, stod det seg hele vinteren. Blod vart også benyttet mye til hundemat. Utover sommeren kunne maten lagres i snøskavler og i kjølige jordhuler.

Mjøl var en av de få matvarene samene kjøpte. De stekte brød over åpen ild. Deigen ble lagt oppå flate steinheller som det ble fyret med tørrved under, etter at det først var blitt kjevlet flatt og rundt. Ferdig stekt var brødet ca. 2 cm tykt og hadde en diam. på ca. 30 cm.

Utover sensommeren når kalvene hadde vokst seg store, ble en del av kalvene «kjepla». Det ble festa en trepinne i munnen som en grime så de ikke fikk suge simla. Dagen etter ble simla melket, og pinnen fjernet fra kalven. Ofte kunne det «kjeplas» en 30-40 kalver samtidig.

Reinmelka var svært viktig i datidens kosthold fordi den inneholdt mye næringsstoffer, og er svært feit, ca. 10-12 fett. I august ble en del av reinmelka som skulle lagres til neste år gravd ned i bakken (buorne). Melka ble tilsatt syregras som konserveringsmiddel og tappet i trekagger som ble spunset igjen. Kaggen ble gravd ned til frost- sikker dybde i en tørr sandbakke. Så snart telen var gatt neste sommer, ble kaggen gravd frem. Melka var da passe syrlig og god. På konsistens var den omtrent som seterrømme. Av reinmelka ble det også laget ost. Osten ble svært god og meget holdbar.

Nesten alt utstyret samene trengte, laget de selv. Klærne ble sydd av leggskinnet på reinen. Sommersko (komager) ble oftest sydd av kuskinn kjøpt hos handelsmannen. Kuskinnet var tykkere og sterkere for skobunad brukt på bar- mark. Til sytråd ble det brukt sennetråd fra reinen. Ellers ble det sydd soveposer av reinskinn. Av hjemmegarvet reinskinn ble det sydd ryggsekker. Garvet reinskinn ble ellers brukt til skibindinger, reip til «kjerris» etc. Skiene ble laget av utvalgte trematerialer. Dette var en nødvendighet.

Kulturkollisjon
Vi behøver ikke gå lengre enn 50 år tilbake for å finne uforstandige holdninger blant majoriteten av befolkningen i distriktet. Nordmenn som hadde minst kontakt med samene hadde de største motforestillingene.

De sa på samene som mindreverdige mennesker. De var noen villmenn som holdt til på fjellet og sprang etter reinen. Denne oppfatningen var spesielt utpreget nede i dalene mot Stjørdal, Levanger og nedre deler av Verdals- dalførene.

Denne antiholdningen mot samene kunne få de underligste utfall. På en fjellgård i distriktet ble det kastet glødende trekullrester ut døra etter at de hadde hatt besøk av samer. Dette skjedde på 1920-tallet.

Melk-kopp. Laget av rirkul. Brukt til melking av rein. Samekniv. Formen og ornamentikken forteller at dette er en sør-samisk kniv. Sliren er laget av skinn og horn. Skaftet av reinshorn.

Kilder:
Intervjuer/Sørsamisk kulturminneregistrering, 1985-87, Færen.
Avskrift 16/7 1985, Saemien Sijte, Snåsa.

.........................................................................................................
Av
Paul Jåma. Illustrasjon: Jøran Jåma, Snåsa. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)