Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Svein Haugan

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee

Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
05.03.2011

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Østnes bru
Et hundreårsminne i Vuku

Oppe på kjøkkenloftgangen heime i Vuku var det tre lysbrytere på veggen. Elektriker Olaf Framnes (1894-1983) hadde skrevet med blyant ved hver av dem: «Utelys», «Gang», «Bru». Den siste bryteren merket bru, var der for å tenne og slukke lyset på Østnesbrua. Bruas nordende var heimens nærmeste nabo.

Det var Anna Stornes på Slapgård som i sin tid tok initiativet og kostet lys oppsatt på brua. Ikke noe flomlys akkurat, kun en enslig pære var hele arr- angementet. Men det tjente sin hensikt, og lyste opp for folk som ferdes over brua i mørke. Glemte vi å slå på lyset, kom det mange ganger telefon fra den gode Anna. Hun ville vite hvorfor det var mørkt oppe på brua.

Anna Stornes (1855-1946) var født på en plass under Me-Hellan i Vuku. Foreldra var tømmermann Peter Olsen fra Sparbu og hustru Martha Olsdatter. Anna kom i tjeneste på Østgrunnan, og senere som butikkdame ved Vuku Forbruksforening. Hun ble gift med handelsmann Odin Stornes (1861-1894) som drev handel på Bredingsberg, der Vuku filial holder til i dag, like ved Østnes bru. De kjøpte også gården Slapgård søndre.

Da Odin døde, overlot Anna forretningen til sin svoger Martin Stornes (1872-1951) og fortsatte selv som poståpner i Vuku fram til 1920. Hun hadde kår på Slapgård og bodde der i mange år. Anna Stornes deltok aktivt i foreningslivet i Vuku, og var svært respektert. Hennes medsøstre «kruset» henne ikke så lite. Hun måtte alltid ha en liten mugge varmt vann hos seg når hun drakk kaffe. Hun ville bestemme styrken på kaffien selv.



Anna Stornes

Nå kunne lyspæra oppe på brua være et yndet mål for viltre guttunger og deres snøballer, så det kan nok hende at lyset var ute av drift på grunn av en og annen blink også.

Brubanen ble ofte brukt til kappspringing. De høye sidegavlene stengte for innsyn og for østavind, og brua egnet seg for elskende par som svermet der i måneskinn. Handelsmannen og bakeren - de gode venner på Bredingsberg - kunne også finne på å avslutte en belivet aften med en dans med hverandre.

Og til egen tralling foregikk dette også oppe på bruenden. Her var det trygt også for slike sysler. Om balansen ikke var helt på topp, så tok de høye sidegavlene av for støyten, og ingen havnet i elva.

På seinvinteren når bøndene på nordsida av elva drev ut allmenningstømret, var brua ofte snøbar. Da hendte det at vi ungene ved hjelp av kjelker kjørte på et lag snø på den ene sida av kjørebanen, slik at bøndene når de kom med tømmerlass i kveldinga kom seg vel over. Det kunne vanke en skilling i ny og ne for slik virksomhet.

Gammelt fergested
Ved Østnes har det vært fergested fra gammelt av. Heimen til fergemannen ved Østnes er kalt «Fergestuen» eller «Fergemælen». Siste fergemann ved Østnes var Halvard Kristiansen. (1847-1927). Han var også en dyktig stein- arbeider. Halvard kjøpte Elverum østre og flyttet dit da det ble slutt på ferginga.

Det ble tidlig reist spørsmål om bygging av bruer i Vuku. Major og viseveimester Lorents Didrik Klüver på Bjartnes ansporet bøndene i Vuku til å bygge bruer både ved Østnes og Holmen.

De var bygget i buer med steinkar under, «rett smukke at se til» siterer Johannes Dahl. Bruene kostet 2000 riksdaler, som ble lånt, og begge bruene sto ferdige året 1798.


Dansende handelsmann og baker

Men samme høsten kom det en uvanlig stor flom som tok begge bruene med seg.

Nøyaktig hvor disse første bruer over Verdalselva i Vuku ble bygget, vites ikke, men det er lite trolig at brua ved Østnes ble bygget på samme sted som den står i dag. Da er det vel mer sannsynlig at den ble bygget fra det gamle fergeleie og over til Østnes- holman. Den gamle vegen gikk fra fergeleiet og til Ekren, og derfra til Storvuku og Prestegården. Det var åpning i muren rundt Vuku kirke både mot vest og øst, og vegen gikk over kirkegården på sørsida av kirka, og til Kirkvuku.


Disse første bruer i Vuku fikk altså en meget kort levetid. Og det skulle gå innpå hundre år før det ble snakk om å bygge bru her på nytt. Erfaringene med «Klüverbrua» var meget dårlig, og man syntes det var tryggest, og ikke minst billigst å stole på ferge-mannen, heller enn å risikere arbeide og penger til ei bru, som elva likevel før eller siden kom til å sope med seg i dragsuget.

Men brutanken var ikke glemt
I 1880-åra kom tanken om bru ved Østnes opp for fullt igjen. Og nå ble det reist krav om bru. Trafikken over elva ved fergestedet hadde økt i vesentlig grad, og strømdraget i elva hadde forandret seg, så den var vanskeligere å ro enn tidligere.

Og når så bygdefolket i Vuku hadde samlet inn hele 4000 kroner til bruprosjektet, kunne ikke kommunestyret lenger stritte i mot. Amtveimesteren skriver slik til Amtet om brusaken i Vuku:

«Kravet om bro over Verdalselven paa dette sted er gammelt, og har vært oppe mange ganger, men har trods sin berettigelse ikke kunnet imødekommet da herredet paa grund av budsjettmessige hensyn ikke har sett sig i stand til at bevilge de nødvendige midler. Den stærke trafik i forbindelse med den omstendighet at færgeleiet ved Østnes paa grund av forandringer i strømdraget i elven bleven vanskeligere at passere, gjorde det næsten umuligt længre at udsette at bygge nævnte bro...»

Det var Amtveimesteren under Peter Holst som utarbeidet planene for Østnes bru. Det første overslaget lød på kroner 13.843.

Dette overslaget var basert på en «Hængeverksbro» med enkle dragere og land- kar og pillarer av muret stein. Etter konferanse med vegdirektøren fant Holst å måtte bruke dobbelte drag- ere i midtspennet. Dette fordyret både treverk, smi- arbeide og arbeids- penger, slik at overslaget ble for- høyet til kroner 19.000. Senere ble dette justert til kroner 22.000, som ble det endelige overslag.


Brua under anleggsperioden 1889-1899.(Bildet tilhører Einar Stene).

Bruarbeidet tok til i 1888. Den ble bygget av Verdal kommune, med vanlige bidrag fra amt og stat. Ola Hellan på Aust-Hellan var bas for trearbeidet. (Se årbok 1976 s. 60)

Brua sto ferdig i juni 1890, og vi siterer fra Amtveimesterens beretning til Amtmannen datert 17. juni 1890:
«Broen over Verdalselven ved Østnes er nu ferdigbygget og mangler blot maling.

Det er en Hængverksbro, bygget paa 3 midtpillarer af huggen Sten og Landkar, ligeledes af Sten. Pillarene er forsvarlig samenboltet og cementert. Paa grund av Besværlighet med at finne god Sten er Broen bleven adskillig kostbarere end forudsagt, men har det heller ikke blevet sparet for at faa den solid og det maa siges, at af en enkelt kommune, er dette Broforetagende et Storverk. Den vil ogsaa blive til uvurdelig Nytte for Værdalen især for den øvre del av Bygden Vukku. Man er nu fri den tungvindte maade med Fergested, i det man har denne præktige Bro at færdes over».

Økonomisk fiasko
Under utarbeidelsen av overslaget for brua regnet vegmesteren med å finne brukbar stein til muring av bru-kar like i nærheten, da det var fjell på begge sider av elva. Man regnet også med å finne stein som en var fri å hugge til. Denne forutsetning sviktet totalt. Ved fremmøtet til «akkorden», leser vi, møtte det opp mange flinke dyktige og lokalkjente steinarbeidere. Først tok man til å minere ut stein i Lillemarkberget. Dette bruddet lå på Østnes sin grunn, nærmere bestemt i Leirdalen vest for Litjmarka. Dessverre viste det seg at steinen her var ubrukelig, da den ble slått i for små stykker. Den steinen som var høvelig stor, hadde mange og stygge sprekker.

Så måtte man til å lete etter brukbar stein på nytt, og det ble prøveminert flere steder. Omsider fant man godt fjell oppe ved «Grunden». Dette bruddet lå oppe i Grunnenget under Vuku Prestegård, ca. 3 km fra brustedet. Her var det brukbart fjell, men det viste seg at steinen måtte hugges, og dette arbeidet var ikke tatt med i veg- mesterens kalkyle.

Man valgte å hugge til steinen i selve bruddet etter hvert som muringen av bru-kara foregikk.

På denne måten var en fri å koste transport på avhugget, og det skulle vise seg at dette steinarbeidet ble kostbart nok likevel. Uten vansker var ikke arbeidet i dette bruddet heller. Veimesteren sier et sted at man måtte minere flere alner gjennom dårlig fjell, før man igjen fant frem til den gode stein.

Ja, det ble et svært så kostbart bruarbeide. Trearbeidet og smedarbeidet holdt seg stort sett innenfor kostnads- rammen. Det var vanskelighetene med steinen til karene som var årsaken til at kostnadsoverslaget sprakk så totalt. I brev til amtet av 18. juni 1891 skriver Verdal kommune og søker om ekstra bidrag på grunn av over- skridelsene, og der konkluderes det med at kostnaden med brua er over 50 % høyere enn Amtveimesterens første overslag.
Man presiserer at veimesterens anvisninger hele tiden er fulgt. I et følgeskriv fra Amtveimesteren undertegnet av John Rostad, heter det til slutt:

«Jeg tror saaledes, at enhver mand, som skjønner sig paa den Slags Arbeide, vil være enig med mig i, at om man paa forhaand havde kjent Vanskelighederne, såa vilde man aligevel indrættet sig, netop som nu skjedde. En anden Sag er det, at man kunde have indstillet Broarbeidet, men at dette vilde været en daarlig konduite fra Vegmesterens Side, derom er vel de fleste i Bygden enig!»

Amtstinget avslo denne søknaden, men kommunen søkte igjen året etter og fikk da delvis innvilget ønsket om høyere distriktsbidrag til Østnes bru. Saken vakte oppsikt i Amtstinget, og i debatten ble det reist kritikk mot Amtveimesteren. Det ble fremhevet at ved nesten alle nyanlegg hadde det blitt en sedvane at overslagene sprakk. Dog sjelden så mye som i foreliggende tilfelle.

*

Sommeren 1890 ble det ved bruas begge ender stukket, beregnet og bortsatt til utførelse veistumper. (17.6.1890).

Så sto nybrua der, robust og sikker. Det hadde nok vært et sterkt ønske fra bygdefolket om å få denne brua. Som før nevnt ble det ad privat vei samlet inn 4000 kroner til prosjektet. Og det var ikke småpenger, det var en tre- djedel av det opprinnelige overslag.

Verdal kommune opplyser til Amtet at da arbeidet var så godt som ferdig hadde kassereren utbetalt kr. 24.838,42, og da var ikke tilførselsvegene medtatt. Ikke så rart kanskje, at det føfte til en del hoderysting i Amtstinget. Men brua sto nå der den, og det var det lite å gjøre noe med. Trodde man.

Vannmassene tar nybrua
Som med Klüverbrua i 1798, således gikk det også i 1893. Vel tre år etter at Østnes bru sto ferdig, ble den av vannmassene tatt og ført utover til Auskin.

Året 1893 var på flere måter et ulykkesår for Verdal. Jordraset natt til 19. mai der mange mennesker og husdyr omkom er velkjent.

Hærfossens gjennombrudd i september samme år forårsaket at Østnes bru ble tatt av vannmassene og løftet av karene og ført ca. en kilometer utover, der den stoppet i noen trær, nesten uskadd. Professor Aamund Hellan skriver slik om tildragelsen i bokverket «Nordre Trondhjems Amt»:

- Samme dag, den 12. september 1893 gled der lenger ned i dalen i det gamle lerfald fra 18. mai, ud nogle jord- strekninger ved Gjermstad og demmede opp elven mod Melby. Vannet steg da, dels på grunn av udglidningen ved Gjermstad, og dels på grunn av flommen og Hærfossens gjennombrudd, i Vuku til en før ikke iaktatt høyde. Den eneste bro i Vuku, Østnesbroen, kom under vann og gikk ud omtrent klokken 9'/2 om aftenen. Stenpillarene sto imidlertid, men træverket førtes avsted til gården Auskin, en kilometer nedenfor broens gamle plass. Da Stenpillarene sto, kom broen forholdsvis snart i stand.

Vannet i elven ved Vuku var om aftenen så høyt, at telefonstyreren i Vuku roede til telefonstasjonen for å melde om Østnesbroens fald, og han sto da i vann til brystet i telefonstuen.»
(Denne mann var Ludvig Sørager, gift med telefonstyrer Bergitte Sørager. Se Årbok 1978 s. 139 og 1986 s. 15).
Så måtte Halvard fergemann tre i tjeneste igjen. Det ble anskaffet ny ferge og båt. Men brua ble ikke liggende og råtne ute ved Auskin. Man gikk i gang med å skru den sund, og så ble delene kjørt tilbake til brustedet. Brukara ble påmuret litt på midten, slik at brua nå kom noe høyere opp fra elva. Amtveimesteren melder at brua «blev gjen- oppført og var fuld færdig 30. november.»

Kostnadene med å få brua i full stand kom seg på 4.754,60 kroner. Beløpet ble i sin helhet dekket av Staten. Regnskapene forteller oss at det var Ola Hellom som var bas nå også. Med seg i arbeidet hadde han følgende personer: Th. Jødsås, A. Veie, John Rødmo, Andor Storstad. Lorents Rotmo og John Fosnes. Følgende har fått oppgjør for kjøring: Ola Berg, E. Dillan, John Grunden, E. Efskind, Martin Breding og Ole Green. Oluf Gudding og Martin Breding har fått oppgjør for opprydding ved brua. Jøran Liff utførte smedarbeidet. Firma H&J Bachke leverte krut og mer. Trematerialer er levert av et tjuetalls bønder i Vuku. Varer er levert fra Vuku Forbrugs- forening, og firma H. Lundgreen har levert jernet som gikk med. Lasse Efskind er erstattet for skade på jord og for veggrunn. (Veggrunn for oppkjøring fra elva ved Auskin).

Når vi så tar med at Ole Østnes er betalt kr. 130,- for en ny ferge, og John Grunden kr. 40,- for en båt, så har vi med det meste. Men vi må ikke glemme at Halvard fergemann er betalt for roing i 85 dager, å kr. 2,- pr. dag, med arbeidstid fra kl. 6 morgen til kl. 8 kveld. De samlede utgifter til fergestedet er kr. 403,53.

En ny tid
- Og så står Østnes bru der slik vi minnes henne:

Tømmermannskledning utenpå, og enkel bordvegg innvendig på side-gavlene. Toppen av gavlene var blikkbeslått, og hele brua malt i en karakteristisk gulgrå farvetone som er programmert inn i minnet for alltid. Kjørebanen var av plank, og ble ofte repa- rert opp gjennom åra. Slitasjen var stor, særlig i hestetråkket. En gang - lenge før krigen - asfalterte Vegvesenet brubanen. Det var visst ingen suksess, og ble aldri forsøkt mer.


Brua slik den var fram til 1954.

I aprildagene i 1940 var det først sivil bruvakt ved Østnes bru. Mannfolka i Vuku ble av lensmannen beordret til bruvakt. De gikk i sivile klær med krageren over skuldra. Siste dagene fikk de armbind som det sto «Bruvakt» på. Kanskje lensmannen hadde kommet i tanker om at de ingen beskyttelse hadde som sivile personer, i tilfelle fienden fikk tak i dem. Men så kom det militære mannskaper og tok over vaktholdet. Brua ble sperret med bukker laget av tømmerstokker. Bukkene ble plassert slik at en bil så vidt kunne passere, dog med meget lav hastighet. De militære mannskaper som tilhørte DR. 3 trakk seg snart tilbake, og gav plass for landvernsoldater som under kommando av løytnant Søren Bergsmo (1879-1970) overtok vaktholdet av brua.

Først på førtitallet - under krigen - gjennomgikk Østnes bru en hovedreparasjon og forsterkning. Da var den i lengre tid stengt for kjøretøyer, men fotfolket kom over. Det ble kjørt fram svære stabler med trematerialer, som så ble impregnert med en brun væske for å holde råten borte.

Og slik sto Østnesbrua fram til 1954. Da ble den gamle «Hængverks-bro» fra 1890 revet. Den nye tid krevde akseltrykk som kun stål- bjelker kunne bære. Den 29. oktober 1954 åpnet fylkesmann Ole Båe den nye Østnes bru for trafikk. Tilstede var mange lokale størr- elser som vegsjef Johan Bjørnstad, lensmann Trygve Sundem, oppsynsmann S. Kirknes, varaordfører Harald Aksnes samt formann- skapssekretær Georg Tromsdal. Skolebarna gikk tog over nybrua, der var hornmusikk og stor festivitas.

Gammelbrua var falt, men «stenpillarene» fra 1890 var enda gode nok, og bærer også den nye brua. Steinen fra Grunnenget har vist seg å holde mål, og selv om det ble litt rabalder om kostnadene i 1890, så har det i det lange løp svaret seg.


Brua i dag. (Bildet tilhører Oddbjørn Haugan.)

Disse brukarene er forresten rene kunsthåndverket. Ovale i grunnformen, svakt skrånende opp mot toppen. «Rent smukke at se til», er også brukara under Østnes bru.

Den nye bru er bedre hva angår akseltrykk og teknikk. Men nybrua har ingen høye sidegavler som skjermer for inn- syn og for vær og vind. Nå er vel ikke dette så påkrevet heller da i vår tid. Det er ikke lenger noen handelsmann og baker som har behov for en svingom oppe på bruenden etter en belivet aften. Og ungdommen svermer hvor som helst og i full åpenhet i våre dager, uavhengig om noen ser dem. Og lysbryteren merket «bru», som salige Anna Stornes tok initiativet til, er vel forlengst utskiftet med en fotocelle.

Kilder:
Amtformannskabets forhandlinger, div. årganger.
Det Norske Vegvesens Historie.
Verdalsboka.
Hellan: Nordre Trondhjems Amt.
Verdal Historielags Årbøker.
Diverse muntlige kilder.

.................................................................
Av
Svein Haugan. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)