Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Marius Blybakken

SE OGSÅ:
150 års
skoleutvikling
i Verdal
(Av Helge Aksnes)


Ein gammal
skoleprotokoll

(Av Ronald Inndal)

Lesebøker
gjennom 250 år

(Av Arnolf Lyngstad)

Fastskolen på Hellbakkom
(Av Einar Hjelde)

Skolen før og no
(Av Kristin Egeland)

Stil fra 1890-årene
(Av Ole Røstad)

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee

Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
27.02.2011

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Erindringer

Flere har bedt meg om å fortelle litt fra mitt lange livsløp. Men bare små glimt er det mulig å ta med i denne kavalkaden.

Midtvinters i 1898 kom jeg til verden uten noen medfødte jordiske rikdommer, men med andre goder som jeg har hatt stor nytte og glede av.

Jeg ble født på Blybakken i Vinne. Gårdsnavnet skal visstnok komme av det gammelnorske ordet "blide" som var benevnelsen på et tungt kastevåpen brukt i middelalderen for å slynge stein, brennende gjenstander o.l. mot fienden. Mye taler for at et slikt våpen var plassert på bakken her, for sjøen gikk jo høyere dengang.

Jeg var den femte i rekken av en søskenflokk på ni stykker: en bror og syv søstre. Og det var ikke lett å mette så mange munner på en liten gård i den tiden. Derfor ble slit og forsakelse nokså alminnelig både for store og små. Arbeidsdagen var fra klokka sju om morgenen til åtte om kvelden. Fra elleve til ett var det middagspause, og fra fire til fem nonskvile. Og tungt kroppsarbeid som det dengang var, trengtes det kvilestunder. Fritidsproblemer var et fremmedord som folk ikke hadde bruk for. Ute- og innearbeidet var både tungvint og krevende, så det var mer enn nok å henge fingrene i.

Tidlig måtte også vi ungene delta i forefallende arbeid både ute og inne. Og barnepass, ved- og vannbæring hørte med til dagens orden. Og i sprengkulda om vinteren ble det ofte tjukke islag på bøtter og klær. Men stampene i kjøkken og fjøs måtte fylles hver dag. Og utrolig mange vassbøtter trengtes til folk og dyr. Og i vedskjulet var øks og sag i flittig bruk, i skinnet fra oljelampa, for elektrisk lys og kraft var enda ukjent. Folk flest visste ikke at det var mulig å utnytte fossekreftene til lys, oppvarming og kraftkilde i heimene. Oljelamper og stearinlys bruktes, også i uthusene, selv om det var brannfarlig. Og oljekanna var en trufast følgesvenn til og fra handelsmannen, hvor det ofte var byttehandel. For egg og smør fikk man kolonialvarer. Naturalhusholdning var alminnelig. Og maten besto av markens grøde og sild og fisk, som ofte ble kjøpt i hele tønner. Og stabburet var oppbevaringsplassen.

Men med de små muligheter det dengang var til å tjene penger, kunne enkelte familier ha så lite mat at det hendte barn kom på skolen uten matpakke, eller i beste fall med hyllkaker uten smør på. Men heldigvis var barnas neste- kjærlighet stor. Leit var det likevel for dem som måtte så å si gå tiggerveien. Og uheldigvis førte det til en viss standsforskjell, som kom til syne både i mat og klær. Nødvendigvis måtte mange bruke gamle og bøtte klær. På buksebaken og knærne var det lapper utenpå hverandre for å skjule kroppen. Og på føttene var det tresko og lervlabber. Begge deler hadde både sine fordeler og store mangler. Ofte viste dessverre folks klær om de var fra en rik eller fattig heim.

Skreddere, sko- og skinnfellmakere og andre handverkere for rundt på gårdene og laget de ting som vi i dag får kjøpt ferdige i butikkene. Heimeindustrien hadde sin blomstringstid. Og flittige hender var alltid opptatt med arbeid både sent og tidlig. Likevel var det for flere vanskelig å holde hus og klær reine og fri for utøy, da mulighetene for klesvask og bading var heller små.

Petter Dass sier så treffende: «Feldens hår var mange og lange. Og fremmed rytteri på fribytteri skjulte seg deri. De red ei på sadle de karle, men det fikk min rygg at betale». Og det samme opplevde nok mange gjetergutter når de endelig om kvelden ble varme under fellen i loppekassa.

Til koking og oppvarming bruktes komfyrer og vedovner. Og mange salte tårer rant ofte nedover kinnene når det skulle blåses liv i gamle glør. Og vedspørsmålet var for mange heller ikke så enkelt. Alt som kostet penger, måtte nødvendigvis innskrenkes, og helst unnværes. For penger var den største mangelvare. Dagpengene var mellom femti øre og en krone. Og en sølvtokroner ble nesten betraktet som en liten formue av mange i mine barneår. Og aldri glemmer jeg konfirmasjonsgavene mine i 1912. I penger fikk jeg kr. 23,50. Og far måtte legge til kr. 1,50 da han kjøpte et Omega-ur til meg hos urmaker Heir på Levanger. Klokka er fremdeles gulla god. Vi hadde selvsagt ingen urmaker i bygda enda. Men det var en lege, jordmor og dyrlege. For deres tjenester måtte vi betale selv, og de ble derfor minst mulig brukt. Mor hadde sitt første legebesøk da hun var 75 år.

Sommeren 1905 var for meg meget begivenhetsrik. Far var på grensevakt oppe i Inndalen, og jeg begynte på skolen i Vinne. Heldigvis ble det ingen krig med Sverige. Men spenningen var meget stor før det hele var avgjort. I småskolen hadde vi det fint hos Ragna Austad og siden hos Chr. Fuglås. Dyktige lærere var de begge to. Og vi likte oss godt på skolen, selv om det var mye leksepugging. Skolemateriellet måtte vi betale selv. Og bøkene gikk i arv, så de ble temmelig tæret av tidens tann. To penner kostet tre øre, og ei penn to øre. Men griffel og steintavle ble de første årene mest brukt. Og når tavla var fullskrevet på begge sider, ble den avtørket med ei tøyespute, som var festet til tavla med ei snor. Men denne puta var slem til å rive seg løs, og da ble albuen brukt. Lite renslig, men lettvint. Det ble derfor stor forbedring da vi fikk kladdbøker, blokker og blyanter.

I frikvarterene gikk leiken livlig. Hjort, jeger og hund, tredjemann, ballslåing og skotthyllkasting var alminnelig. Og når frikvarteret var slutt, skulle alle til stokkbekken ute på gårdsplassen og drikke. Og der ble det strid om plassen. Koppene som skulle brukes, havnet oftest i bekken. Så vi drakk direkte fra bøtta. Og treskorne våre fikk seg gjerne en slurk. Men det hendte også at de gikk i stykker og måtte holdes sammen med snører, og det var verre. Men trass flere små vanskeligheter hadde vi det fint og festlig på skolen: Vi gikk annenhver dag, og hadde 6 timer á 60 min. Siste skoledagen rann mange tårer.

Konfirmantforberedelsene vi hadde sommeren 1912 husker jeg meget godt. Fra Vinne gikk vi til Stiklestad, og kom der sammen med gutter fra Øra, Sjøbygda, Stiklestad, Volhaugen og Leksdalen. To leksdalinger hadde sykler, og litt misunnelig på dem var de fleste, når vi så hvor lettvint de kunne tilbakelegge veien.

Undervisningen hadde vi i det daværende kommunelokalet, et klasserom i første etasje i gamleskolen på Stiklestad.

Som regel møtte vi opp i god tid. Og i ventetiden ble det ofte dueller mellom kretsene. Det heter at skolegutter slåss og holder av hverandre, og stort sett var det nok slik. Men en gang det var dårlig vær, og døra til lokalet var åpen, sprang vi inn. Og da ble det et lurveleven uten like. Det endte med at skoleinspektør Dahl kom fra leiligheten over ned og ryddet opp. Og jeg skal hilse og si at der ble trangt i døråpningen. Og ikke ante jeg da at jeg en gang selv skulle undervise i dette rommet. Nok om det... For de femten ørene vi hadde med oss, fikk vi hos bakeren der en halv stang tebrød for ti øre, og på meieriet et glass helmelk for fem øre. Ei vørterkake kosta også ti øre.

At det i en så stor gutteflokk i den alderen også fantes noen spilloppmakere, var vel bare rimelig. Og en spesiell hendelse fristes jeg til å nevne. En gutt som hette Per, hadde uvanlig lett for å sovne. Og sidekameraten hans - en liten skøyer - hadde en dag tatt med seg vekkerklokka.

Og da Per som vanlig sovnet, satte han klokka på rammel. Og da var det ikke bare Per som skremt hoppet opp i stolen. Den som tok det hele med stoisk ro, var sogneprest Veel. Han strøk seg bare i det lange kvite skjegget og sa: Ja, dette var sannelig en lyd i rette tid. Men nå er alle våkne igjen, og vi fortsetter med undervisningen.

Noen av mine kamerater fikk fortsette med skolegang. Jeg måtte hjelpe til heime med forefallende arbeid. Om våren var det mange tunge tak å ta før korn og poteter var i jorda. Og slåttonna røynte enda mer på ryggen.

Hesjing og høykjøring i varmen tok på kreftene. For ikke å snakke om ljåslåtten. Og mange fikk magesmerter av den leiken. For å kunne vinterfø flest mulig dyr, ble det drevet med fjellslått. De slo graset på flate fine myrer, tørket det på marka og stakket det. Heimkjørt ble det om vinteren. Særlig i fjellbygdene var det nødvendig å skaffe seg vinterfôr fra myrene. Til det trengtes det slåttefolk, som de hette. Og folk gikk til Fersdalen og Sverige for å tjene seg noen kroner.

Men ljåen ble heldigvis avløst av slåmaskina, som også ble tatt i bruk i skurdonna, men før den tid ble sjuru og sigd brukt. Og de flinkeste til å bruke sigden kunne skjære over en meling (mål) om dagen, som da gjerne begynte i fem-sekstida om morgenen. De laget kornband som ble lagt i røkler (dunger), ti band i hver, og tørket på staurer, før det ble kjørt inn på låven og loddet (lagt) i stålet. I tussmørket fra oljelykta hadde slugu i tidlige morgentimer det travelt med å få kornet ut av halmen. Og taktfaste slag hørtes utover bygdene. Siden kom piggmaskina, som tre mann drog. Og folk som ikke visste av noe annet og bedre, fant seg stort sett i dette slitet. Bare noen ville forsøke å finne seg bedre livsvilkår, og reiste til Amerika.

Og der fant somme det lykkelandet de hadde drømt om, mens andre gjorde vendereise så snart de kunne. Også her i landet begynte eksistensmulighetene å forbedre seg for de fleste, og vi gikk mot lysere tider. En stor opplevelse var jubileumsåret 1914. Tidlig vår, og enestående varmt og godt sommervær. Noen var så lettsindige at de tok seg en Oslo-tur, selv om det ble sett på som luksus. Og alt gikk fint og fredelig for seg. Men ute i horisonten be- gynte dessverre mørke skyer å nærme seg. Og vi fikk den første verdenskrig. Ikke ante vi da hva en krig bringer i sitt skjød. Men det oppdaget vi fort, og vi fikk føle det på kroppen. Heldigvis hadde vi ikke krigshandlinger på norsk jord dengang. Men de svære dønningene skvulpet også mot våre kyster. Det ble fort vareknapphet og rasjo- neringskort med de følger det har. De tildelte rasjoner var altfor små for de fleste, og surrogatmidler måtte brukes. Og folk var utrolig oppfinnsomme. En som fikk for lite skråtobakk, spedde på med svartpepper.

Nøysomhet på alle områder var nødvendig. Og arbeidsfolk på gårdene syntes nok at husmora ofte var litt for grådig når det gjaldt kostholdet. Og de kunne også være utrolig flinke til å få sagt det. En morgen sa en frosting ved frokostbordet til sidekameraten sin: "Jeg skjønner ikke årsaken til at jeg i natt har davret så på synet. I går kunne jeg se hele Loktukirka gjennom brødskiva, og i dag ser jeg ikke smøret på den". Oppsmurt smørbrød var vanlig brukt. Det var sannelig heller ikke så rart at folk ble leie av grøt og sild. Grøt til kvelds, oppvarmet melk på grøt til frokost, og det hendte også at det ble servert grøt til nons.

I 1915 var det uår. Surt og dårlig vær var det hele sommeren. Kornet fraus tidlig om høsten, og det ble svært dår- lige avlinger. Mange forsøkte å avle kveite, og det gikk reint ille. Dette husker jeg meget godt, for da arbeidet jeg på Rindsem mølle. Den ble flyttet fra fossen i Rinnelva til den tørre Asphaugen. Og mange trodde ikke at det var mulig å få hjulene i gang der. For elektrisk lys og kraft var enda nokså ukjent. Der var jeg noen år og hadde det riktig bra, selv om jeg må si som svensken: Det var lange dagar og lita lønn, men mye arbeide. Daglønna var to kroner og kost. Og svært travelt kunne det være, særlig utover førejulsvinteren. Det var inga mølle på Øra enda, og det var derfor umulig å unngå nattarbeid. Og alene som vi ofte da var, ble nattetimene svært lange. Søvnen kunne også komme snikende, og det var en farlig gjest. Men alle muligheter til å tjene penger måtte utnyttes. Og for nattarbeid var det litt større betaling.

Sykkelen begynte nå for alvor å gjøre sitt inntog. Og da flere av kameratene mine hadde fått sykler, måtte også jeg ha en. Og en fin sommerdag i 1916 gikk jeg sammen med en god kamerat til Levanger. Og hos Hveding kjøpte vi hver vår Diamantsykkel med tre utvekslinger for to hundre kroner stykket kontant. Selvsagt var det en høy pris, men en meget sterk sykkel. I den tiden ble sykkelen like nødvendig som bilen er i dag. Biler og motorsykler var det heldigvis, hadde jeg nær sagt, svært få av. For de skremte hestene på landeveien, og flere ulykker skjedde.

Godt husker jeg Fikse, som i sin flotte bil i helgene blant annet skysset ungdom mellom Øra og Stiklestad. Og dyrlege Marum hadde en rød motorsykkel, som bråket fælt og skremte hestene når han kjørte rundt i bygda. En Landgård på Skånes tok seg også noen turer i sin Ford-bil full av hunder, som somtid fikk frihet til å jage vett- skremte katter opp i trærne. Han betalte godt for den moroa. Men hesteskyss var mest alminnelig. Og på Øra, i Ness, Inndalen og Sul var det skyssstasjoner. Og med hesteskyss ble folk, varer og post fraktet. Og da disse ble nedlagt, var det mange som knurret.

Bensinmotoren kom og avløste en stor del av muskelkreftene og revolusjonerte på mange måter tidenes tilstand. Vi fikk selvbinderen og skurtrøska. Og steget fra slugu, stearinlys, parafinlampa, vedomnen og til skurdtrøska og den elektriske strøms virkninger var iøynefallende stort. Og ingen hadde vel drømt om at hesten skulle bli over- flødig. Men traktoren kom og sørget for det. Den teknologiske utvikling er blitt svært merkbar. Ikke minst på gårdene, som har hatt en renessansetid.

Størst ble nok forandringene da elektrisk lys og kraft ble tatt i bruk i by og bygd. Men den elektriske strøms virkninger var ukjent for de fleste. Og på en kveldsskole fikk vi av læreren Anton Røstad høre at den elektriske strømmen gjorde sterke motstandstråder glødende og de ga fra seg lys og varme. I de første lyspærene var det kulltråder. De var sterke, men tok meget strøm, og ble erstattet med metalltråder.

I 1914 ble kraftstasjonen i Ulvilla tatt i bruk. Og etter hvert ble det da installert lys og kraft i bygda. Og bokstav- elig talt gikk vi da mot lysere tider.

Smått om senn kom industrielle bedrifter og overtok råstoffer og arbeidskraft. Mølle- og sagbruk hadde hittil vært henvist til fossekrafta og måtte da selvsagt ligge ved elvene. Nå kunne folk bygge sagbruk heime på gårdene og skjære opp tømmeret til planker og bord. Og det var et stort fremskritt. De fleste gårdsbruk hadde, og har vel enda, rett til ved og tømmer i bygdeallmenningene til eget bruk. I tømmerskogen var øks, sag og barkspade i flittig bruk heile vinteren. Mange tok på seg tømmerdrifter, som det hette. Og de bodde i tømmerkojer sammen med hestene sine om vinteren. Og levemåten deres var temmelig spartansk. I vårflommen måtte tømmeret som rundbarka lå på elvebredden, fløtes nedover til sagbrukene. Og til å utføre den jobben trengtes friske og handfaste karer, kaldt som det også var i isvatnet. Ble tømmerflokene for store og vrange, måtte de sprenges med dynamitt.
Også under og etter første verdenskrig hadde vi spekulanter som gjerne ville skaffe seg lett-tjente penger. De så- kalte jobbebaroner kjøpte aksjer for delvis lånte penger og tjente en tid meget godt. Men etter den søte kløe kom også den sure svie. Aksjene fall fort i verdi, og mange tapte alt de eide. Og dertil drog de en del kausjonister med seg i dragsuget. Konkurser og tvangsauksjoner ble følgene. Og flere banker måtte stenge. Og bankinnskuddene ble nesten verdiløse.

Først i 1919 ble vi kvitt rasjoneringskortene. Og den sommeren var jeg dragon på Rinnleiret og opplevde litt av hvert. Vi var to årsklasser og lekte delvis krig, ellers hadde vi lite med hverandre å gjøre. Klokka fem om morg- enen gikk reveljen. Og for det meste møtte da trette gutter opp på oppstillingslinja. Og etter en times stall- tjeneste fikk vi frokost. Klokka sju måtte vi på hesteryggen være på oppstillingslinja. Og nede på plassen hadde vi ridning med mange rare øvelser. Viktigst var at vi satt som klegg på hesteryggen, og fra den skulle vi bruke sabelen til angrep eller forsvar. Løytnant Andresen var voltekommandøren min, og hans gutter skulle selvsagt helst bli flinkest. Derfor fikk vi elleve i hans volte veldig hard trening og ble nokså meget brukt. Og en gang oberst Lorange kom og inspiserte årsklassene, ble jeg beordret til å være årsklassens fanebærer, på en av leirens flotteste hester. Været var fint, og defileringen ble meget vellykket.

Verre gikk det en gang vi skulle leke krig med den andre årsklassen. Da var jeg i forpatruljen og skulle undersøke hvor våre fiender var. I veikrysset ved Valstadmoen lå det en befalingsmann fra andre årsklassen godt gjemt bak et uthus og ventet på oss. Og da jeg kom, stormet han skrikende mot meg. På hesteryggen skulle vi forsvare oss med sabelen. Og det gjorde jeg, med den følge at huva til angriperen for langt avsted. Og jeg skal hilse og si han ble både redd og sint. Jeg ble utskjelt og tatt til fange, (av en hodeløs herre). Men jeg torde ikke protestere, for det kunne ha gått riktig galt den gangen.

I 1920 hadde vi regiments samling, med blant annet en stormanøver innover fjellet mot Hermanssnasa. Mange opplevelser også på den turen, men det må jeg hoppe over. Sulten og søvnløsheten i nattetimene plaget oss. Og da vi i solvarmen red tilbake til Rinnleiret, var støvet og tørsten våre verste fiender.

En dag i høyonna i 1921 våknet plutselig lysten til skolegang opp igjen. Jeg syklet til Bakketun og ba om å få bli med på vinterkurset der, og det sa bestyrer Nordset straks ja til. Og det ble en lære- og opplevelsesrik vinter. Vi var over nitti elever, fem lærere, husmor og vaktmester. Internatet ble for lite, så noen elever måtte bu utenom skolen. Flere verdalinger budde heime. Vi startet med prøver i norsk og rekning, og ble delt i tre klasser i hvert fag. Jeg ble med i de beste klassene, og fikk Nordset i norsk og frøken Kolstad i rekning.

Det var både ei praktisk- og ei teoretisk linje. Og i den tida gikk ungdommen på skole for å lære, ikke for å ha et sted å være. Og lærerne skaffet oss mer enn nok å gjøre. I allfall syntes jeg det var i meste laget utover førejuls- vinteren. Men etter jul gikk det riktig fint. Så resultatet ble særdeles godt, og det gav mersmak. Det ble aspirantkurs, og tre år på Levanger lærerskole. Der var det parallellklasser. Jeg kom i A klassen sammen med flinke folk. I den tida hette det at folk var flinke når de hadde lyst og anlegg for teoretisk opplæring. At de lett kunne tilegne seg, huske og gjengi boklig stoff. I dag har heldigvis også de praktiske fag fått den plass de fortjener.

Etter tre år på Lærerskolen ble det rift om å få skolearbeid. Det ble stort overskudd av lærere i 1925. Og flere gikk i årevis før de fikk fast jobb, så slekt og venner måtte delvis betale renter og avdrag på studiegjelden. Jeg var blant de heldige og fikk et årsvikariat i fortsettelsesskolen i Selbu. Og der ble jeg møtt av snille og flinke elever og trivelige folk. Eldste eleven var 31 og yngste 15 år. Og tre gutter hadde 8 km. skoleveg. De synte en enestående innsatsvilje. De fortsatte med skolegang og havnet i fine stillinger. Det gjorde forresten flere i flokken. Jeg hadde det fint og trivelig på en gård som hette Slind.

Vinteren 1926-27 hadde jeg bare noen vikariater. Det året ble jeg gift med Maria (Maja) Otlo fra Sæter i Frol. Og hos mine svigerforeldre hadde vi det kjekt på Sæter. Men usikkerheten om hva framtida ville bringe, la liksom en klam hand over tilværelsen.

Stor var derfor gleden da jeg i 1927 ble ansatt som lærer i fortsettelsesskolen i Verdal. Den var da ambulerende, og med to kurs hver vinter. Det ble derfor nokså mange og ulike leiligheter vi bodde i, og alt for mye flytting. Men kona mi var tapper og fant seg godt til rette blant de mange hyggelige mennesker vi møtte. Og enestående snille og flinke elever var det. Det er rart, men meget morsomt å møte dem som sytti-åtti åringer nå.

I 1933 ble jeg lærer på Verdalsøra folkeskole, og bodde de tre første årene hos Jakob Lorentsen på Garpa.

Der hadde vi det fint og treivs svært godt. Men da han i 1936 ville flytte inn i leiligheten selv bestemte vi oss for å gå i gang med bygging av eget hus. Men det var lettere sagt enn gjort, vanskelig som det da var å låne penger. Bankene krevde kausjonister, og utbetalte penger fikk man først etter at huset var ferdig. De svarte tredve-åra har ikke fått navnet uten grunn. Og vi kan vel si med dikteren:

At tross alt det gale me no mun sjå, så er det likare no enn då. Kort tidsfrist til bygging hadde vi også. Men folk var reale og hjelpsomme. Hos Øyvind Brårud fikk vi kjøpe ei alle tiders tomt. En froling tok på seg kjellergravinga, og to meget dyktige verdalinger utførte støping- og trearbeidet. Dagpengene deres var fem kroner. Og det var de meget godt fornøyd med, for arbeidsledigheten var stor. Alt klaffet utrolig godt hele sommeren. Og en fin høstdag gikk vår gamle ønskedrøm, om å få flytte inn i eget hus, i oppfyllelse. Og omtrent samtidig kom også leieboere inn på Majtun, selv om det enda manglet trapper. Om sommeren i 1933 var jeg på et preste- og lærerkurs på Sund. Og der fikk vi melding om Riksdagsbrannen i Tyskland. Og det begynte da å lukte kruttrøyk. Men man trøstet seg da med at den tyske mark var nesten verdiløs, så tyskerne hadde ikke noen muligheter til å skaffe seg krigsutstyr.



Brudebilde fra 1926 av Maja og Marius Blybakken. Brudepikene er søstrene Bye fra Frol, mens Ole Morten Weche og Bjørn lanke er brudesvenner.

Imidlertid viste det seg at her feilregnet vi oss stygt. De stablet på beina en meget godt innøvd og utrustet hær- styrke. Og de nølte ikke lenge før de brukte den. Allerede i 1939 ble krigskverna deres satt i gang i Østerrike. Og siden fortsatte den, og nådde også vårt folk og land. Om morgenen den 9. april i 1940 møtte jeg skoleinspektør Sandnes på gamleskolen, og han visste da at tyskerne tidlig om morgenen hadde hærtatt landet vårt. Vi ble fort enige om at ungene måtte heimsendes den dagen. Og siden møtte vi mange skjær i sjøen på skolen. Tyskerne var ille nok, men enda verre var en del av nazistene. Med Quisling i spissen forsøkte de med tenkelige og utenkelige midler å overta makten helt. Og utspekulerte var de. I farten kan vi bare tenke på Rinnan og banden hans. Fra krigstida har jeg så mange minner at jeg nødvendigvis må fare over dem med lette harehopp.


Framhaldsskolen i Vinne 1930-31. 1. rekke frå venstre: Pauline Valstad, Mary Rosvold g. Alver, Marius Blybakken, Lotte Røstad g. Alstad, Ellen Rosvold g. Lian. 2. rekke Magnhild Hald g. Bakkmyr, Borghild Sørheim g. Myhre, Anna Holmli g. Stuberg, Hildur Myhr g. Opheim, Helga Ekren, Målfrid Larsen, Bergljot Larsen, Magnhild Bye. 3 rekke Sverre Barli, Anders Segtnan, Kåre Segtnan, Petter Hallan, Erik Thingstad, Lars Veimo. Skolen holdt til på Baglolokalet.

Men enkelte ting har jeg likevel lyst til å nevne: Først på nyåret i 1940 sørget blant andre Johs. Minsås for at vi fikk en treårig Realskole i bygda. Og en ung lektor fra Oslo - Ole Elgesem - kom og satte den i gang. Og med delvis god hjelp utførte han en kjempejobb. Han ordnet med klasserom og timelærere. Dessverre ble det nødvendig med ettermiddagsskole under svært primitive forhold.

Jeg ble ansatt som sløydlærer. Og en tid hadde vi timer mellom seks og åtte lørdagskveldene, i annen etasje på et uthus. Ovnen der kunne vi ikke bruke, for da ble rommet fylt av røyk. Så vi måtte bruke votter, når det var kaldt. Og utstyret vårt var utrangerte benker og verktøy vi fikk fra Røstad skole. Heldigvis fikk vi omsider låne sløyd- salen på Bakketun, og da ble det mye bedre. Men da tyskerne tok herredømme der, måtte vi stille opp og angi antall før vi slapp inn og ut.

De første årene hadde ikke realskolen eksamensrett, så prøvene elevene leverte ble sensurert på andre skoler. Og da jeg dagen før eksamen var på Bakketun og slipte verktøyet, kom en hirdmann og ville jage meg ut. Han var temmelig høyrøstet og streng, men til slutt fikk jeg under strengt vakthold gjøre fra meg forberedelsene.

Og dagen etter greidde alle guttene, i et annet lokale, å skaffe seg beste karakter i handarbeide. Skal vi si med dikteren: Det er viljen som det gjelder. Viljen frigjør eller feller. Etter hvert ble det flere fast ansatte lærere. Og skolen fikk større og bedre arbeidsmuligheter.


Marius studerer noen utvalgte arbeider.

Men det var ikke bare realskolen som under krigen hadde sine plager. I folkeskolen hadde vi også mange vanske- ligheter. Nazistene ville selvsagt ha "sjølvråderett" også der. Derfor ble skoleinspektør Sandnes og lærer Spilde med familier bortvist, og to hirdmenn - Landerud og Østerås kom og flyttet inn i leilighetene deres. Jeg ble truet med at jeg skulle klønes fram og knuses. Og som inspektør hadde Landerud stor myndighet og makt. Dertil hadde han med sitt hissige temperament synt litt av hvert før, og det visste jeg. Og på en nazifest her ga han Østerås rundjuling, så han måtte ha sykepermisjon noen dager. Nok om det.

Da Østerås ikke orket tilværelsen her lenger, lurte han seg herfra og for til Tyskland for å bli frontkjemper. Og der døde han like etterpå. Men her ble det en lærer for lite, så ungene fikk fritimer. De for da fritt rundt i gatene, men møtte alltid presist opp til timene, noe de fortjener stor ros og takk for. De synte altså stor pliktkjensle. Og man fristes til å spørre om hvorfor det nå er blitt mindre av det. For noen år siden fortalte en tenåring med stolthet meg hvordan de kunne lure seg bort fra skoletimene og være både på Øra, Levanger og Steinkjer. Og lærerne våget ikke å ta dem for det, mente han.

Under krigen ble det ganske tidlig både klær- og matmangel, og rasjoneringskort. Men kvotene var så små at det trengtes noe i tillegg. Og på dyrka mark var det matproduksjon. Villagriser var også alminnelige. Men det ble like- vel drevet en del svarthandel, så det var alltid vaktfolk i virksomhet. Og da det helst var nazister som hadde den jobben gikk det sport i å lure dem. På båter og tog for det ofte folk med dyrekjøpte matvarer som de mistet. Men enkelte snartenkte luringer berget også sin dyrebare matpakke. En kone som hadde fått tak i en fin stek, fikk på toget høre at det ble foretatt rassia, som det hette. Og da var gode råd dyre. Men uanfektet gikk hun inn i en kupe hvor det satt tre tyske offiserer, og under en av huvene deres reddet hun steka si.

Vi kunne sykle flere mil i pøsregn for å få tak i litt ost og smør. Og spennende var det om man kom seg velberget heim med fangsten. For overvåkingstjenesten virket perfekt også utover bygdene.

I avisene var bare ensidig nasistpropaganda tillatt. Og flere mislikte aviser ble forbudt. Bud og forbud ble det stadig nye av. Og vi fikk også melding om å levere inn radioene våre. De fleste var lovlydige. Men det fantes også bortgjemte apparater, som på de utroligste steder gjenga «Stemmen fra London». Dette var selvsagt strengt forbudt. Og ble eierne oppdaget og tatt, fikk de hard straff. Likevel tok noen den risken. Og mange historier om deres koldblodighet ble fortalt. En av dem er om en gammel kone som bodde litt avsides. Hun satt i stua si og hørte på radioen. Plutselig oppdaget hun tre uniformerte menn på vei opp mot huset. Lynrapt fikk hun radioen ned i vedkassen på kjøkkenet. Hun satt på lokket da de besøkende kom inn og forlangte å få radioen hennes. Men kona var iskald og bedyret at det ikke fantes radio der i huset. Føreren ble sint og satte en med revolveren parat til å passe på at kona ble sittende. De to andre undersøkte huset grundig fra kjeller til kvist, men fant ingen radio. Folk med gode nerver kunne finne på og mestre litt av hvert.

Mange fedrelandsvenner ble dessverre tatt og mishandlet fælt. De kunne bli tvunget til å grave sin egen grav før de ble skutt og kastet nedi. Eksempler på det har vi fra Falstadskogen. For å berge liv og helse måtte flere rømme fra landet. Og deres hjelpesmenn utførte en meget rosverdig jobb. I de fem krigsårene synte folk en uselvisk hjelpsomhet jeg ikke har sett maken til.

Vi håpet og ventet lenge på den freden vi fikk 8. mai i 1945. Fra en radio i et vindu på Herredshuset fikk vi da høre den hyggelige nyheten. Folk strømmet sammen og gratulerte hverandre i en gledesrus. Om kvelden spanderte noen av våre venner ekte kaffe og bløtkake, og stemningen var stor lenge utover natta. Det ble valgt en komite som skulle ta seg av frihetsfeiringa. Sogneprest Hovden ble formann og jeg nestformann. Og aldri har vel et så langt tog med vajende faner, flagg og hurrarop gått over Ørbrua. Vi var en tur rundt på Ørmelen før vi marsjerte tilbake. Og vi visste ikke da at tyskerne som var stasjonert på Tinden, tenkte å blåse oss bort med kanonene sine. Heldigvis greidde noen av deres høytstående offiserer å forhindre det.

Folketoget gikk også opp til Stiklestad og tilbake. Om kvelden var det friluftsfest i strålende solskinn. Hovden holdt en feiende frisk frihetstale, og folkemassen storkoste seg.


Marius og kona på bærtur.

Vi hadde nå fått vår frihet tilbake. Alle trellebånd var brutt. Så vi hadde grunn til å si med Blix: I Norigs vetter rann ein vår, og sol reiv myrkret sunder. Det var ein maimorgon klår og fager som eit under. Då rann vår fridoms sol, vår gamle kongastol var reist i Norig ny, og opp frå bygd og by steig lovsong over landet.

Etterkrigsåra gikk fort, og i 1966 ble jeg pensjonist, men vikarierte noe etterpå. Realskolen ble nedlagt. Og på Bakketun sluttet de med å bruke sensorer. Der begynte jeg som sensor i 1933, og hadde flere fag. Men likevel var det mer enn nok å gjøre. Gullbryllup feiret vi fjerde november i 1976. Det var en uforglemmelig høytidsdag. Men Maja, kona mi, døydde dessverre året etterpå. Og det ble et sårt savn. Tomt og stille ble det overalt, for vi hadde da ingen leieboere.

Mat- og husstell passet også dårlig for meg som aldri hadde prøvd det før.

Mye bedre ble det da Laila, datter mi, kom heim og bygde seg hus på nabotomta mi. I to år var jeg opptatt med å hjelpe henne med husbygginga. Nå og da får jeg fremdeles middag hos henne. Frokost og kveldsmat lager jeg selv. Hage- og handarbeid er fremdeles hobbyen min. Jeg har trivelig og real hjemmehjelp, er frisk, kjører bil og nyter mitt otium på Majtun.

................................................................
Av Marius Blybakken. Hentet fra årbok 1989
(Utsolgt)