Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Trond Okkenhaug

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
16.03.2011

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

På leiting etter slektsrøtter (roots)

En mann på 37 år rusler oppover Stiklestadveien i Verdal, langfredag 24. mars 1989. Det er en tredje generasjons amerikaner, Richard Opheim, nå bosatt i Kyoto i Japan. I 15 år har han, hans far og onkel vært på leiting etter fødestedet til John Opheim, Richards farfar.


Han har en følelse av at han nå er på riktig spor, og de 102 år gamle bjørkene langs veien han vandrer står der med sine bare kvister og knudrete greiner som en historisk espalier og leder han på rett vei. Begge parter uvitende om at før sommeren er over, vil det bare være ei bjørkerekke igjen langs veien.

Det var altså etter det store Stiklestadmøtet i 1882 at amtsdyrlæge, seinere statskonsulent, Edvin Anzjøn på Gudmundhus og bonde Nils Juul på Stiklestad nordre tok initiativet til og i 1887 fikk plantet den eldste del av alleen. Dette til erstatning for den alleen som Major Klüver på Bjartnes hadde fått plantet i 1790, og som bestod av bjørk, rogn, furu, osp og pil.


John Estensen Østnesvald, eller John Opheim, som han kalte seg i U.S.A., fotografert av Hooker i 105 East
Third Street, St. Paul, i 1886

Mens han vandret i den varme mars-sola, blir han grepet av hvor vakkert det er i Verdal. Er dette målet for hans søken, har det vært bryet verd.

Det var midt på 1970-tallet at Opheim-slekten i staten Washington begynte å arbeide mer målbevisst for å klar- legge sine røtter og opphavet til sitt slektsnavn. Det var omtrent på samme tid som Alex Haley samlet trådene i sin 9-årige gransking om sin slekt, noe som resulterte i at boken «Roots» kom ut i august 1976 og ble den største suksess hittil i amerikansk bokverden.

«Det var ikke mye vi Opheims hadde som utgangspunkt for vår søken, forteller Richard. Det viktigste var «certi- ficate of death» (dødsattesten) for John Opheim, som viste at John var født i Norway 16. mars 1864 av foreldre Edvard Opheim og Bertha Arnston og død på St. Josephs Hospital i Tacoma, Washington 6. august 1928.

Men hvor i Norge John kom fra, var helt ukjent. Det var først julekvelden i 1911 at John giftet seg med Elizabeth Cleven, som også var norsk. Hun var født 11. august 1881, og det var etter at hun døde 23. juli 1974 at etter- kommerne oppdaget at de manglet forbindelsene bakover til sine røtter. Nå var det også for seint å spørre henne, kanskje visste hun heller ikke så mye om Johns fortid.

Vi skrev til alle statsarkiver i Norge å ba de finne den John Opheim som var født 16. mars 1864. Og de gjorde et storarbeid; gransket i alle kirkebøker for hele landet, men svaret de ga var nedslående: Det var ingen med navn John som var født på denne datoen i hele landet.

Vi var like langt, og måtte starte på nytt.

Elizabeth var datter av Olaf og Dorotea Cleven som var farmere i Minot, North Dakota. De stammet fra Husby- kleiva i Stjørdal, og visse ting tydet på at også John var fra Trøndelag.

Opheim (Oppem) er et vanlig brukt gårdsnavn i Norge, det finnes på nesten 20 plasser. I Trøndelag finner vi det i Stjørdal, Åsen, Inderøy og Sparbu, foruten i Verdal, så også her var det mange muligheter.

Det måtte bli å dra til Norge for å ha tilgang på nødvendig arkivmateriale, og å foreta studier i marken.

Etter å ha studert litt norsk på universitetet i to år, ved siden av bl.a. japansk, var jeg, Richard, den som lettest kunne gjøre meg nytte av et Norgesopphold. Kort fortalt, jeg hadde en måneds ferie fra min jobb som engelsklærer i Japan og 17. mars var jeg i Norge.

Jeg reiste rundt og beundret dette vakre landet, som var mine fedres rand, og dreiv arkivstudier. 10 dager til- brakte jeg i Trondheim, og var en flittig gjest i statsarkivet.

I folketellingen for 1875 finner jeg en John Estensen på Oppem, han er «tyende, tjenestegut», men født i Vuku sogn i 1860, fire år før min farfar skal være født. Må se litt mer på han likevel, og i kirkeboka finner jeg at John, sønn av husmann Esten Johnsen og hustru Bereth Pedersdatter på Østnesvaldet er født den 75. mars 1860. Min farfar skal være født 16. mars, men altså i 1864. Og det er andre navn på foreldrene, kan Esten være blitt til Edvard, Bereth til Bertha, jo det er visse likheter, men også vesentlige forskjeller.

Kirkeboka sier også at denne John har fått utflyttingsattest til Sverige 16. april 1881, til Nesskott i Jamtland. Men da jeg finner at John E. Østnesvald er ført inn i utvandringsprotokollen over Trondheim havn 22. mars 1882, vil jeg likevel ikke slippe dette sporet helt, — jeg må innover til Verdal.

Etter å ha hatt en behagelig reise med Norges Statsbaner til Verdal stasjon, ruslet jeg derfor oppover Stiklestad- alléen. Videre til Vuku får jeg haik med en vennlig nordmann, men trønderdialekten hans er vanskelig å forstå.

Jeg tar fotografier av mange gårder, og er meget overrasket over hvor vakker naturen er her.

Jeg er innom Østnes, men det er jo ulykkeligvis langfredag og ingen er heime. Jeg vandrer videre oppover Østnes- bakkene, og er nesten 90 % sikker på at jeg lokaliserer Engsvehaugene østover i bakkene. Jeg har funnet ut at det Østnesvald John er født på må være Engsvehaugene. Men nå er tiden min så knapp at jeg kan ikke rekke å besøke stedet før jeg må dra tilbake til Japan. Utsikten til Verdalselva er skjønn!!

Fra bensinstasjonen på toppen (Visborg) får jeg igjen haik nedover R72, og tar bilde av en gård jeg tror kan være Opheim, den ligger vel litt nedenfor der det er skiltet for elgers overfart.»

Så langt Richard i denne omgang.

Midt i juni er hans onkel Clarence Opheim og frue Pearl innom Opheim i Verdal som snarest. Sjølfolket er borte, men de treffer Anne som snakker perfekt engelsk etter ett år på skole i Minneapolis. Men noe klarhet om Johns opphav blir det ikke i denne omgang heller, men en viss kontakt er da opprettet.

Så må jeg fortelle at John Estensen Østnesvald/John Opheim slett ikke var noen ukjent mann for enkelte i Verdal.
Den første som skriver noe om han er Solveig Ness, som i slektsboka «Saugenslekta», som hun gir ut i 1977, nev- ner John og broren Elling i slektsregistret på side 70. Hun skriver: «Hvor det er blitt av disse guttene vites ikke, kanskje har de utvandret til USA?»

Mer var ikke kjent da, men etter hvert dukker det fram nye biter i et puslespill som for de involverte var fengs- lende:

Utvandrergranskeren vår, Jostein Molde, finner som Richard gjorde, at John utvandrer først til Sverige og så til USA i mars 1882. Vi finner også John i Opheim i folketellingen i 1875, han kom nok hit straks etter at han mistet far sin 22. mai 1868. Mora Bereth Pedersdatter, gifter seg på nytt igjen alt 2. april 1869 med naboen Ulrik Pedersen fra Nordsteinsvaldet. Alt 27. august samme året er hun enke igjen, og datteren Elen Ulrikke som blir født farlaus 8. februar 1870, dør også 7. november samme år.

Elling havner på Kvellolien hos Anne Olsdatter, enke etter Bereths bror Ole. Der er også Marie Hansdatter da, guttenes halvsøster. Far til Marie er Hans Eriksen Sul, den seinere Hans Gudding.

Det er en nokså ribbet Bereth som forlater Vuku og seinere bor hos Lorents Rasmusen Landstad i Landstadgården på Øra heilt til hun dør av magekreft 9. desember 1891.

I Opheim dukker det etter hvert fram noen gamle brev og deler av brev som John har skrevet. Det første er et kjærlighetsbrev fra han til Ingeranna Cicelie, den knapt et år eldre datteren til Serianna og Ole Oppem. Hun er enebarn, og hun og John har blitt godt kjente etter at de har vært som søsken fra åtteårs-alderen. Dette brevet som vi gjengir forsida av, mangler vi avslutningen på, og vi har heller ingen datering, men det er helt klart at det er John som har skrevet det først i 1880-åra. I brevet går det fram at de to har vært ringforlovet, men at hun har sendt ringen tilbake, til stor sorg for John. Han bebreider ikke Ingeranna, men hennes slekt må ta sin skyld for dette, « — og dette kan vel intet fornuftig menneske undres på, thi jeg var natturligvis en alt for liden personlig- hed og for simpel, jeg burde nok også selv have vist dette, men hvad spørger kjerligheden hos to unge om, når den er gjensidig.»

Det var ikke enkelt her heller for den farlause husmannsgutten å vinne odelsjenta, men hun skal vite at: «Du i meg skal finde, om just ikke andet, så dog en tro og prektig ven, thi jeg elsker dig og kommer fremdeles til at elske dig, selv om jeg aldri i verden får en døit af dig».

Det blir altså Amerika som blir løsningen og håpet for John, og 24. september 1882 skriver han fra Fergus Falls til Ole Oppem om sine planer: « — Jeg har ingen lyst til at tåge meg land, da min Tanke er at kome hjem til Norge om Gud vil forunde mig Helsen og Livet så lenge. Og om jeg arbeider flittig en 5 a 6 år og for nogenlunde fortjeneste så antager jeg at jeg også derefter kan leve i Norge.»

Til slutt i dette brevet skriver han: «Jeg antager ennu at jeg vil besøke dem hvor jeg så mange gange i min Barndoms Dage har været og hvor jeg såmangen gang hadde gode dage.»

Det går en del brev mellom Ingeranna og John framover mot 1886, uten at vi har disse nå. Dette går fram av det siste brevet vi har fra John, som er datert St. Paul 6. juni 1886. Det som slår en når en sammenligner disse to breva som er skrevet med knappe fire års mellomrom er den store forskjell i håndskrift. Dette bemerker jeg også når jeg sender data og opplysninger om «vår» John Opheim til Clarence Opheim 24. juni 1989. For i 1886 har han lagt om til ei veldig fin steilskrift. Noe tar til å gå opp for oss da det kommer melding tilbake om at hans far hadde mistet høyre arm under kopling av jernbanevogner i sin ungdom, og sia skreiv med venstre hånd og da skreiv steilskrift.

OVER: Forsiden av brev fra John til Ingeranna, først i 1880-åra

Vi mente at det var svært små sjanser for at det kunne ha vært to John Opheim'er på den tid som begge hadde lagt om til steilskrift.

Og da det kom en dødsattest fra Amerika på Johns søster Marie Benson, og hun var født på samme dato, 12. sept. 1854, som vår Johns halvsøster Marie Hansdatter, var det liten tvil om at det var samme mann vi var opptatt av. Fotografiet som fantes i Opheim og som vi gjengir her, bekreftet identiteten 100 %.

De fire års forskjell i fødselsdato som det var i utgangspunktet var borte, vår John Opheim var også deres, det var dødsattesten som var feil.

I ei slektsbok som vi ga ut til slektstemnet vårt i 1986, er hele 6 sider viet John Opheim og hans brev og forbind- else med bestemor; — han hadde jo nære på kunne blitt vår bestefar, og breva hans er delvis noen perler. For Opheimene i Amerika har denne boka derfor nå blitt verdifull, den er med og fyller et lenge følt savn om forbind- else med sine røtter.

Johns bror Elling utvandret også til USA 7. juni 1882 som Elling Kvello. Han hadde nok vært på en vårtur til Leirådalen før han drog, for 14. januar 1883 får «pige» Pauline Andersdatter Skrovevald en datter som den 18. mars blir døpt i Stiklestad kirke og får navnet Ingeborg Anna.

Ungkarl Ellef Estensen Kvellovald er innført i kirkeboka som far.

Ingeborg Anna ble gift med Anton Sende og deres to barn Inga og Ole, som fortsatt er i fin form, har nå fått nære slektninger i USA.

Det siste vi hører om Elling er det som John skriver om han i brevet fra 1886. «Jeg kan også hilse dem fra min Broder Elling, fast han er meget langt herfra staar vi dog paa et meget godt forhold til hverandre. Vi har Breve til enhver tid imellom os, men det er over tre aar siden jeg såa ham, han foretræker at leve ude i Ødemarken sam- men med indianerne.»

Johns etterkommere kjenner heller ikke mer til Elling i dag, men kanskje vil det en dag dukke opp amerikanske etterkommere etter han også.

Marie Hansdatter vart gift med Andrew Benson og har barnebarn i live i USA i dag. Det merkelige er også at hun har en bror i live i Verdal, i det John Hansen Gudding lever i beste velgående på Verdal Aldersheim, snart 79 år gammel. Det er 56 år mellom disse to barna til Hans Gudding, slå den!!!

......................................................................
Av
Trond Okkenhaug. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)