Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Knut Stiklestad

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee

Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
23.03.2011

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Litt om navn i Sultraktene


Bildet er hentet fra nettstedet verdalsbilder.no - hvor du kan finne flere bilder fra Kråksjøen og Kråkfjellet.

Kråksjøen - Kråkfjellet
Kråksjøen sørøst for Sulgrenda er et kjent utfartssted for mange verdalinger. Ut fra sjøen renner Stor-kråka. Lenger vest kommer Litl-Kråka fra Brenntjønnom. Enda lenger sør og vest ligger Kråkfjellet.

Det er så stor avstand mellom disse stedene at det er vanskelig å tenke seg en naturlig geografisk forbindelse mellom navna.

Hva betyr så «Krak»? Fra gammelt åtet har vi en del forstavelser som antydet myrmalm/jernutvinning i området. Amanuensis Ole Stemshaug ved Universitetet i Trondheim har forsket en del på dette, og han ser ikke bort fra at navn med Krak-, Rau-, og Roko- kan ha med malm eller utvinning å gjøre. Dette er en teori, men han poengterer at det vitenskapelig sett ikke er nok holdepunkter for noe mer.

Myrmalm finnes det i alle fall mye av i disse områdene, og det er også funnet jernvinner her. Det siste funnet av slagghauger ble gjort sommeren -88, sør for Middagshaugen.

Så de som aldri har sett kråker, verken ved Kråksjøen eller oppi Kråkfjellet, kan nok gå ut fra at det heller ikke er denne fuglen som er opprinnelsen til navna.

Tranatjønnin
Sør for fremre Drivsjøen ligger Tranatjønnin. Bekken fra disse blir, sammen med en bekk østfra, til Litl-Driva.
Man skulle tro at tjønnin har navnet sitt etter fuglen trana, men slik er det ikke.

Christian Andreassen Trana fra Steinkjer, f. 1837, var noen år veivokter og bodde på Nybygget. Han var en ivrig fisker og drev dessuten med utsetting av fisk fra Inna i tjønner og vatn rundt omkring. Disse tjønnene ble altså oppkalt etter ham.

Litt slekt: Christian Trana var gift med Gjertrud Olina f. 1840, tredje barna v Ol'smed, Ola Olsen Skavhaug, som overtok Åsen i Sul i 1856. (Ol'smed's onkel var soldat Ole Larssen Skavhaug).
Christian og Gjertruds barn:

1. Anna Karoline f. 18/12 1863, g.m. Ole Bjertnes, Åsen i Leksdalen.
2. Oline f. 6/8 1866, g.m. Nils Mattson, Bjørkbekken i Jamtland.
3. John Thrana f. 3/11 1871 g.m. Marie Justine Friberg, Frol.
4. Kristine f. 7/12 1874, g.m. Thomas Thomasen, Frol.
5. Julie f. 15/12 1883, g.m. Harald Berntsen Sandnes, drev først Sandnesset i Sul, flyttet siden til Vinne.

I 1885 flyttet Christian og Gjertrud til Sandnesset, hvor de ble boende. Han døde i 1913, hun i 1921.

Stongbakkan - Stongtjønnin
Midt for Sulstua går den eldgamle ferdselsveien opp Sullia. Nederst har vi Rotbakken, så Langblekkjet, nedre og øvre Stuggubakken før vi er oppe på Stuggumyra. Videre til venstre opp Bjørkbakken og opp i Stongbakkan. Her ligger de 4 Stongtjønnin (Feilplassert på kartbladet Feren).

I gammel tid stod et veimerke her, nemlig Stonga. Den stod sikkert ved veiens høyeste punkt, i nærheten av vei- delet sommer/vintervei, og må ikke forveksles med Våttåhaugen, som ligger lenger nordøst. Stonga var i tillegg til veimerke et mobiliseringssted, i den forstand at soldater kunne bli beordret til å møte her i ufredstid. Den mest detaljerte skildring har vi likevel fra 1718, da et svensk skiløperkompani på 150 mann den 21. mars kom nordfra til Sul, og tok til fange en norsk vaktstyrke på 16 mann. Disse var da nede i Sul, men hadde vanligvis vakthold bl.a. på Stongbakkan.

Fangene måtte følge med til Stonga. Der ble de imidlertid frigitt. En hendelse til fra samme år: Noen dager senere dro 300 mann under kapteinene Hems og Emahusen fra Sul mot Jamtland. 60-70 av disse snudde oppe på fjellet og kom seg ned til Sul, temmelig forfrosne. Resten kom til en fjellgård i Jamtland. Der fikk de rede på at 500 mann ventet dem ved Duved skanse.

Nordmennene dro da tilbake, men mistet på heimveien en soldat. Denne ble skutt av en av sine kamerater og senket «i en elv på fjellet». Hva som skjedde med saken deretter, sier historien intet om.

...................................................................
Av
Knut Stiklestad. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)