Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Lars F. Stenvik

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee

Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
24.02.2011

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Nytt lys på en gammel historie
Stiklestad sett i et arkologisk perpspektiv

Innledning

I ei bygd som Verdal fins naturligvis mange gravhauger og gravfelt fra forhistorisk tid. Hovedregelen ser ut til å ha vært at hver gård hadde sin egen gravplass hvor de som døde ble lagt til hvile. På begynnelsen av 70-tallet ble det gjort registreringer av slike fortidsminner. Da kunne man slå fast at det fantes ca. 750 gravhauger i bygda. Dette er et forholdsvis stort tall. På den annen side vet vi at det har eksistert langt flere. Under registreringene fikk man f.eks. opplysninger om ca. 500 gravhauger som var fjernet i manns minne. Siden registreringene er mange nye gravminner gått tapt.

Gravfeltet på Hegstad

Vi skal ta utgangspunkt i ett av de gravfeltene som enda fins godt bevart i bygda, men som nokså merkelig er lite kjent. Det gjelder et felt som ligger på Hegstads grunn ca. l km fra stemneplassen på Stiklestad. Vi skal følge de registreringer av gravminnene som er gjort her opp gjennom tiden fordi det viser en interessant utvikling. Nye øyne har stadig oppdaget nye ting.

Her ligger noen av de største gravhauger som fins i Nord-Trøndelag. Man har lenge visst om dem. Allerede Gerhard Schøning har en omtale av haugene i 1774 da han foretok en oppdagerferd i distriktet. Han skriver: «Omtrent midt imellom Æugla og Østre (Øvre) Stikkelstad, straks Østen for Kirken ligger ved den søndre Siide af Veien, Gaarden Heigstad, hvilken som residerende Capellans Gaard, nu beboes af velbem. H. Jac. Hers. Krog, og norden for ligge endeel store runde Kiæmpe-Høie, i sær 3de, og blandt dem en i sær meget stor; hvilke ligge i en Trekant, mot hinanden, men nedenfor dem, mod Sønden, en ditto mindre.» (Schønning 1979,65).

Deretter har K. Rygh, som var bestyrer av den Antikvariske avdeling ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum i Trondheim, en omtale av haugene i 1871. Han refererer til Schønings observasjoner.

Deretter har K. Rygh, som var bestyrer av den Antikvariske avdeling ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum i Trondheim, en omtale av haugene i 1871. Han refererer til Schønings observasjoner.

I 1920 var daværende bestyrer av Antikvarisk avdeling, Th. Petersen på Hegstad og gjorde nye observasjoner.
«Ca. 800 m. øst for gaarden ligger inde i skogen langs kanten av en gammel elvemæl i nærheten av (overfor) den gamle vei til Vuku en samling av ca. 10 runde hauger, deriblandt 3 meget store og høie. Den største av disse maalerc. 145 x (c. 149 m) i omkreds og er 5-6 m. høi. Mellom haugene ligger en avlang forhøining, aabenbart en gammel hustomt, c. 8 m. bred, c. 20 m. lang og orientert omtrent ø-v, litt nordlig. Midtpartiet er lavt og ligger omtrent i høide med skogbunden. Ved graving viste det sig at beståa av sterkt kulholdig jord».

Petersen har altså i tillegg til de store gravhaugene lagt merke til en hustomt. Et par år senere tegnet E. Musum et kart over gravhaugene på Hegstad. (Fig 2) Kartet fins på Vitenskapsmuseet i Trondheim, og viser altså de 3 store haugene og 4 mindre. Han har samtidig målt inn hustufta Th. Petersen beskrev. Musum har dessuten tegnet inn gamle stifar på kartet.

I 1970 ble så gravfeltet registrert i forbindelse med utgivelsen av Økonomisk kartverk. Registratorene noterte den gang, minst 16 fornminne, hvorav 3 svære rundhauger, 10 mindre rundhauger og 3 ovale hustufter. I forhold til registreringene på 20-tallet er det altså kommet til flere småhauger.

Th. Petersen så ca 10 hauger inkludert de 3 store, mens Musum har kartfestet 7. I 1970 var tallet på gravhauger 13. - De mindre haugene har åpenbart voldt en del bry i opptellingsarbeidet. Dette skal vi komme tilbake til senere.

Vi skal særlig legge merke til de 3 ovale hustuftene som ble beskrevet i 1970. Registratoren laget en skisse på stedet som viser hvorledes han oppfattet situasjonen (Fig 3). Siden den gang er nemlig deler av tuftene oppdyrket og det er vanskelig å gjøre oppmålinger av dem i dag. Hustuftene ble målt til en lengde mellom 13 og 16 m., mens bredden var mellom 9 og 11 m. Høyden på veggvollene var mellom 0,5 og l,2 m.


Det var også andre spor i terrenget som fanget oppmerksomheten i 1970. Rundt tuftene ble det observert en mengde ovalformede og rektangulære dyregraver, de fleste ganske grunne og uanselige. Målene oppgis til l ,0 - 4,0 m. i tverrmål og mellom 0,3 og 0,9 m. dype. - Her har nok registratoren tatt feil. Det er nok ikke dyregraver det er snakk om. Jeg har foretatt flere befaringer de senere år og konstatert at i disse gropene har man varmet opp steiner. Deretter er kjøtt blitt anbragt i gropene sammen med steinene og dekket til. Steinene avga varme over et langt tidsrom og kjøttet ble stekt/kokt. - Det som særmerker disse gropene er at de er svært store. Registratoren har målt noen til ca. 4 m. i tverrmål. Gropene ligner således svært mye på en grop som ble gravd ut i Skei i Sparbu i 1987. Denne gropa var også 4-5 m. i tverrmål og rundt l ,70 m. dyp. Dimensjonene forteller oss at dette ikke kan være noen enmannskomfyr. Vi må snarer tenke oss at dette har vært et storkjøkken der mange personer skulle mettes.

Rundt disse kokegropene på Hegstad er det mye kull og aske og ikke minst et lag med oppsprukne steiner. Dette forteller at gropene er brukt mange ganger. - På Skei kunne vi se at det hadde bygd seg opp et 60 cm. tykt lag med slike ovnsrester. På Skei har vi satt disse kokegropene i sammenheng med et såkalt ringformet tunanlegg. Her ligger minst 8 hustufter i en oval formasjon rundt et tun. Dette har antagelig vært en slags militærforlegning. Det er svært sjelden vi finner slike anlegg, og det var oppsiktsvekkende da anleggene på Skei ble oppdaget i 1988.

Hustuftene på Hegstad

Likheten mellom gropene på Skei og gropene på Hegstad gjorde at jeg begynte å spekulere på om vi kunne ha et tilsvarende ringformet tunanlegg på Hegstad. - De tuftene som tidligere var registrert kom plutselig i et nytt lys og jeg foretok en ny befaring våren 1989. Siden registreringene i 1970 er antagelig den del av tuftene som ligger på gammel prestegårdens (Uglen gnr. 32) grunn oppdyrket, men det fins enda mer eller mindre tydelige veggvoller etter to hus i grenselinja mellom Hegstad og Uglen. En tredje tuft er fremdeles urørt. Det er samtidig den mest synlige. Det var denne Th. Petersen beskrev i 1920 og E. Musum tegnet inn på kart i 1922. Ved registreringene i 1970 tegnet registratoren en skisse av tuftene som er meget interessant. (Fig 3) Han har tegnet tre tufter som ligger vegg i vegg i en svak bue. Skissen er ikke helt proporsjonal, men den gjengir åpenbart en husrekke som har sin nærmeste parallell i et ringformet tunannlegg.

Jeg foretok en ny oppmåling av disse tuftene. Det viser seg at veggvollene er ca. 12 m. lange der vollene er fullstendige, og bredden mellom toppen av vollene er 6,5 m. i alle husene.

I tillegg til de tre husene som var kjent fra før, fant jeg et fjerde hus litt NV for den tydeligste tufta. Denne måler også 6,5 x 12 m. Dette er mål vi ble kjent med på det ringformede tunanlegget på Skei høsten 1988. Der måler alle husene ca. 12 x 6,5 m; På kartet (fig 4) er nå de 4 kjente tuftene omtrentlig inntegnet. Det er mulig den siste tufte som ble funnet hører til den andre siden av en oval tunformasjon. Sagt med andre ord er det nå høyst sannsynlig at vi har funnet et nytt ringformet tunanlegg i Inntrøndelag.

Hvis dette er riktig, mangler sannsynligvis en del tufter. Den største gravhaugen i gravfeltet på Hegstad ligger oppå det stedet resten av tuftene burde ha ligget. I så fall er det ringformede tunanlegget eldre enn haugene og må åpen- bart ha mistet sin betydning da haugene ble bygget.

«Kongshaugen» på Hegstad

De tre store haugene i gravfeltet er som tidligere nevnt av de aller største i Trøndelag. De er henholdsvis 36,40 og 46 m. i tverrmål.

På Bertnem i Overhalla ligger 3 tilsvarende hauger ute på en terrasse mot Namsen. Bertnem har åpenbart vært et høvdingesete i Namdalen. Også haugene på Hegstad kan opprinnelig ha ligget slik at de var godt synlige fra Verdals- elva. Verdalselva har hatt et annet løp tidligere. Den gikk sannsynligvis helt inn til foten av skråningen nedenfor Hegstad (jfr. Ø. Walbergs artikkel i Årbok for 1988).

Den største haugen på Hegstad måler 46 m. i tverrmål. Den dekker ca. 1,5 mål og er over 5 m. høy. Haugen er bygget opp av grus og sand som er tatt ut slik at det har blitt en dyp vollgrav rundt hele haugen. Haugen rommer 4000 m3. Dette er et betydelig volum når vi vet at man bare har hatt primitivt håndverktøy (trespader) å hjelpe seg med. - Vi kan gjerne kalkulere litt med utgangspunkt i disse tallene. Hvis vi regner at en mann kunne klare å spa opp og frakte 2 m3 sand og grus pr. dag, ligger det 2000 dagsverk bak haugbyggingen. 100 mann må ha brukt 20 dager på å bygge gravmonumentet. Det forteller for det første om en betydelig innsats i et bygdesamfunn.

Dette var en innsats som måtte gå på bekostning av annet arbeid på gården sommers tid. For det andre så må vi kunne slutte at vi her står overfor en gravlegging av en betydelig person som kunne utløse en slik «uproduktiv» innsats. - Det har vært en høvding ut over det vanlig.

Både de monumentale gravhaugene og ikke minst det ringformede tunanlegget, som ellers fins på kjente høvdingesentra som Tjøtta f.eks. peker mot et lokalt maktsentrum. På Hegstads grunn er denne makten manifestert, men maktgrunnlaget må åpenbart være større enn gården alene. Ser vi oss litt rundt i den nærmeste geografien rundt Hegstad, fanger vi inn et interessant område. På nabovaldet ligger Stiklestad kirke. Vi kan f.eks. sette passerspissen på dette sentrale sted i norsk historie og slå en sirkel med radius 2 km.

Det arkeologiske landskap rundt Stiklestad

Innenfor denne sirkelen vi slår rundt Stiklestad kirke, vil vi finne følgende gårder: Haug, Bjartnes, Stiklestad, Ekle, Hegstad, Uglen, Øgstad, Hallem og Forbregd.

To av disse gårdene mangler funn og fornminner fra forhistorisk tid: Ekle og Bjartnes. Begge gårdene ligger ned mot Verdalselva og har vært utsatt for elveerosjon og ras og kan således ha mistet sine fornminner. De ligger ellers svært lavt og kan være forholdsvis unge gårder. Begge eksisterte imidlertid i høymiddelalderen.

Ekle har for oss et interessant navn. Det kommer av Eiklid som betyr et innelukke med åpning (ild) der en elvebåt (eike) ligger. Her har det med andre ord antagelig vært et ferjested. Ekle var derfor et kommunikasjonsknutepunkt i eldre tider.

Hegstad har vi allerede omtalt så vi kan starte lengst i nord der Hallem ligger på en morenerygg ved sørenden av Leksdalsvatnet med vidt utsyn over bygda. Hallem er en - heimgård og skal ifølge tradisjonell navnekronologi høre heime i det eldre sjikt av gårder. På Hallems grunn ligger det største gravfeltet vi kjenner til i Verdal. Det ble regi- strert 80 gravhauger i 1970. I forrige århundre ble det gravd i noen av disse haugene og man fant flere svært rikt utstyrte graver fra romertid og folkevandringstid, deriblandt en bronsesil og et glassbeger. Den velstand vi ser i disse haugene kan måle seg med funn på Geite i Levanger, Egge i Steinkjer og interessant nok på Vinne på sørsiden av Verdalselva. Dette er alle gårder som peker seg ut i Innherred i denne tiden (Kr.f.-600 e.Kr.). Blant de 80 haugene på Hallem fins flere svært store. Det er 3 over 30 m. i tverrmål: 30, 36 og 40 og 3 er mellom 20 og 30 m: 20, 25 og 28 m.

Forbregd som er nabogården til Hallem, har bare 4-5 gravhauger bevart på sitt vald. Men denne fattigdommen er ny. Gerhard Schøning kartla i 1774 et stort gravfelt på Moåkeren som besto av 63 steinbrolagte ringer med tverrmål mellom 7 og 43 m. Disse ringene er siden ryddet vekk og området er idag oppdyrket. Slike store ringer kjenner vi særlig fra Egge ved Steinkjer der det er foretatt utgravninger som viste at ringene var laget i romertid, (Kr.f.-400 e.Kr.) Lorentz D: Klüwer beskriver et annet felt som ble ryddet før 1817. Det bestod av 53 brolagte ringer med tverrmål 2,5 - 19 m. samt 3 lignende firkanter. K. Rygh nevner et tredje felt i 1871 som bestod av 12 ringer med et tverrmål mellom 6 og 27 m. Forbregd er et naturnavn i det eldste stedsnavnsjiktet.

På Uglen, den gamle prestegården, ligger to svært store gravhauger på henholdsvis 30 og 32 m. i diameter. Dette gårdsvaldet var sterkt berørt av ras i middelalderen så her kan mange fornminner ha gått tapt (jfr. Ø. Walbergs artikkel i Årbok for 1988). Mellom de to store gravhaugene på Uglen har det stått en kirke i middelalderen. Her fins også rester etter en kirkegård. Det er et kjent fenomen at kirker ble plassert på eller i nærheten av store grav- hauger. Man regner dette ble gjort for å bryte den gamle forfedrekultus. Uglen er et naturnavn, antagelig opprinne- lig navnet på en bekk.

Øgstad har en gravhaug som måler 30 m. i tverrmål. Også denne gården har vært utsatt for jordskred som tildels har tildekket og endret landskapet. Navnet var opprinnelig Eggstadir der førsteleddet kan ha vært en egg (land- skapsbeskrivende). Denne eggen fins ikke mer, men det er sannsynliggjort at dette skyldes senere ras. (Jfr. Ø. Walberg 1988). Den tredje stad-gården innenfor vår sirkel med radius 2 km. er Stiklestad. Disse stadgårdene regnes vanligvis som et yngre sjikt av gårdsnavn. Nyere forskning går imidlertid i retning av at også disse har en svært høy alder. Det er intet hinder for at Stiklestad, Øgstad og Hegstad eksisterte som gårder allerede omkring 400 e.Kr. Her kan vi trekke inn den ekstreme høye landskylda som Stiklestad hadde i middelalderen som en sterk indikasjon på at gården neppe oppstod så sent som i vikingtid.

Stiklestad består idag av flere gårder, men innenfor navnegården Stiklestads grenser fins idag bevart 12 grav- minner. Av disse er det 6 hauger med tverrmål mellom 20 og 30 m. Vi vet at mer enn 25 hauger er fjernet

ettersom de er beskrevet i eldre registreringer. I tillegg vet vi om flere leirras som sikkert har tatt med seg kultur- minner.

Den siste gården innenfor sirkelen er Haug. Gården har fått navn etter en gravhaug som sannsynligvis har gått tapt i Verdalselva sammen med mesteparten av fylkeskirken som også lå på Haug i middelalderen. - At denne gravhaugen var monumental, må vi kunne tro når den rett og slett ble kalt Haug i et område der det kryr av hauger med tverr- mål rundt 40 m.! Haugen må ha stukket seg ut i dette selskapet. Det er fremdeles bevart to hauger på Haug med tverrmål henholdsvis 25 og 26 m. Fra en annen haug stammer en rik begravelse i båt fra vikingtid.

I skriftlige kilder får vi høre at Haug var sentrum i det gamle Verdalsfylket allerede rundt 800 e.Kr. Her kan vi være noenlunde sikre på at vi står overfor et gammelt høvdingesete.

Maktsentret

Hvis vi så skal oppsummere de registrerte fakta, så har vi innenfor en radius på to km. rundt Stiklestad tre kirker i middelalderen hvorav to steinkirker. Det er antagelig bare byene i Norge som kan oppvise maken.

Vi må utenfor Trøndelag for å finne sammenligning når det gjelder monumentale gravminner. Ved Åkersvika ved Hamar fins et usedvanlig maktsentrum.

Professor Anders Hagen har vist at miljøet rundt Åker med rike funn fra eldre jernalder, særlig 5-600 tallet e.Kr., har spilt en sentral rolle i Norges forhistorie (Hagen 1985). Han har også trukket fram tettheten av storhauger som bevis på dette. Han sier: «I 1973 ble det således registrert 5 hauger med tverrmål ca. 30 m. eller mer og 8 med 20-25 m. Så mange storhauger fins knapt samlet noe annet sted på et tilsvarende areal.»

Som vi har sett gjør det nok det! Selv uten de tapte haugene ligger det rundt Stiklestad 9 hauger med tverrmål over 30 m. innenfor et areal på 2-3 km2. Av disse har 3 et tverrmål på over 40 m. (En ved Åker). - Til sammenligning fins det 5 hauger med tverrmål over 30 m. i resten av Verdal hvorav l over 40 m. - Dessuten fins det rundt Stiklestad 11 hauger mellom 20 og 30 m. (5 mellom 25 og 30 m.). Da kan vi kanskje bruke professor Hagens ord og si at det neppe fins maken noe annet sted her til lands.

Det spørsmålet som så reiser seg er hvorfor høvdingemakten har etablert seg her. - Det kan det være flere granner til, men vi skal forsøke å nærme oss svaret gjennom noen argumenter. Vi kan starte med geologien først. Siden istiden har det foregått en betydelig landhevning, ca. 180 m. (Sveian og Olsen 1984). Landhevningen var raskest til å begynne med, siden gikk det langsommere. Fra ca. 300 e.Kr. til i dag har landet hevet seg omtrent 10 m. - Det er ikke dermed sagt at elveutløpet lå i Vuku rundt Kr.f. Vi må samtidig regne med at elva har erodert i løsmassene i dalbunnen. Selv om Verdalselva idag bare går 2-3 m.o.h. ved Stiklestad holder jeg det for sannsynlig at det er nett- opp mellom Hegstad og Haug elveutløpet har ligget i størstedelen av jernalderen. Elveosene har alltid vært viktige strategiske punkt. Det har særlig Oddmun Farbregd vist for Trøndelags vedkommende (Farbregd 1986). Her møttes sjøveis og landveis transport.

Disse stedene var det viktig for en høvding å kontrollere. På disse omlastingsplassene kunne man både kontrollere og skattlegge transporten. Kanskje var dette noe av grunnlaget for velstanden? - Vi har tidligere antydet at Ekle kan ha vært et ferjested for nord-sør trafikk, noe som understreker områdets betydning som trafikknutepunkt.

I de senere år er vi blitt oppmerksom på en betydelig produksjon av jern i perioden Kr.f.- 500 e.Kr. i Verdalføret. Jernet er åpenbart blitt eksportert til andre områder. Det er lett å tenke seg at høvdingene i Stiklestadområdet har kunnet kontrollere denne handelen og dermed skaffet seg innflytelse og makt.

Vi skal selvfølgelig peke på det faktum at det området vi behandler her, er et av Trøndelags rikeste jordbruksom- råder og at det alene naturligvis kan ha gitt grunnlag for et økonomisk overskudd.

På sørsiden av Verdalselva, på høyde med Haug og Stiklestad, ligger Vinne med rike funn fra romertid og monumentale gravhauger. Dette støtter opp om antagelsen av at vi har hatt et elveos i dette området i eldre jernalder.

Hvis vi nå ser på det området som ligger innenfor den sirkelen vi trakk opp, så følger ikke grensene mellom gårdene noen naturlig stengsler. Det er all grunn til å tro at disse gårdene må føres tilbake til et større revir som på ulike tidspunkt er delt opp i selvstendige driftsenheter. Denne oppdelingen kan være et resultat av befolkningsvekst eller andre ytre faktorer. Selv om vi fikk en oppdeling, kan allikevel et fellesskap innenfor dette reviret ha blitt opp- rettholdt. Det kan ha vært en førende høvding som hadde det avgjørende ord innen en større krets av gårder med felles utspring. I et slikt perspektiv er det interessant å se at de største haugene innen vår sirkel ligger i ytter- kantene som for å markere reviret overfor andre gårder/revir.

En slik modell for høvdingemakten kan forklare spredningen av «kongshaugene» rundt Stiklestad.

Denne gjennomgangen av arkeologien rundt Stiklestad har gjort det klart for meg hvorfor slaget kom til å stå akku- rat på Stiklestad. Skulle Olav Haraldsen vinne Trøndelag, måtte han knuse det største maktsentrum som fantes. Han gikk rett på. Som kjent gikk det ikke så bra å få has på trønderhøvdingenes makt med militære midler, det måtte en trosendring til for å lykkes med det.

Litteratur

Farbregd, O. 1986: Elveosar gamle sentra på vandring SPOR 2/1986.
Hagen, A. 1985: Hedenske hauger og kristne kirker øst for Mjøsa. Fortidsminnesmerkforeningens Årbok 1985.
Klüver, L.D. 1823: Norske Mindesmærker Christiania 1823.
Petersen, Th.: Notater. Topografisk arkiv. Vitenskapsmuseet.
Rygh, K. 1879: Faste Fornlevninger og Oldsagsfund i Nordre Trondhjems Amt, Tr.hjem 1879.
Schøning, G. 1979: Reise som giennem en Deel af Norge i de aar 1773, 1774, 1775.....er giort og beskreven. 1979.
Sveian & Olsen 1984: En strandforskyvningskurve for Verdalsøra, Nord-Trøndelag. Norsk geografisk tidsskrift. Vol. 64.
Oslo 1984. Walberg, Ø.: Ras ved Stiklestad. Verdal Historielags Årbok 1988.

...................................................................
Av
Lars F. Stenvik. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)