Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1989

Av
Jostein Molde

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
07.03.2011

 

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Den første utvandrer fra Verdal

Etter å ha opprettet kontakt med en fjern slektning i Amerika, fikk jeg i 1981 tilsendt nedenstående beretning. Den er skrevet av Jacob Johannesen Volen, som de siste årene bodde i byen Vancouver, British Columbia, Canada, der han døde i 1958. Han var født 1866 og utvandret i 1896 til Campbell, Minnesota. Kona, Hanna, kom etter i 1897 med de to barna Mette og Borghild Seselie. Han er ellers å finne i Verdalsboka, bind IV, s. 105.

Det er ikke kjent når Jacob skrev dette eller hvem han fikk opplysningene fra, men han kan ha snakket med et søskenbarn av hans mor. Mette Hanson (f. 1850), som bodde ved Campbell fra 1903. Mannen det er snakk om i beretningen er Ole Jacobsen Jermstad, f. 1793, og han var onkel til Mette. Han er ikke oppført i Verdalsboka, bind IV, s. 104, men var eldste sønn av Jakob og Guru Jermstad. Han kan også ha snakket med sin morfar, Ando Volen, som var bror til Ole og Johannes, far til Mette Hanson.

Om opplysningene i beretningen er riktig, var Ole den tidligst kjente utvandrer fra Verdal. Han skal ha vært der da det ble funnet gull i California, og det var i 1848. Det er i så fall to år før de første Amerika-farerne ble registrert i kirkeboka i 1850. Men et problem er at det har ikke vært mulig å få dette bekreftet verken i norske eller ameri- kanske kilder. Undersøkelser i USA har ikke frambrakt konkrete beviser, men det bekreftes via muntlige kilder at Ole skal ha vært der. Mangelen på spor etter ham kan skyldes at han har brukt et ukjent navn.

Historien blir meget mer merkelig når det kan opplyses at det i følge kirkebok for Verdal blir født en gutt ved navn Ole den 19.5. 1818, og at foreldrene heter Ole Jacobsen Jermstad og Anne Ellingsdatter Hallem. De er ikke gift, men ved dåpen den 7.6. har presten notert i margen: «Faderen druknede i Septemb. M. i Lexdahlsvandet og er ei funden».

Dette setter jo unektelig beretningen nedenfor i et noe merkelig lys, etter som den påstår at Ole reiste til Amer- ika. Men liket ble altså ikke funnet, så om beretningen er sann, kan man begynne å spekulere på hva som har skjedd. Det kan være at Ole har latt alle tro at han druknet, men at han i hemmelighet har forlatt bygda og etter hvert havnet i Amerika. Hvorfor har han så gjort det? blir det neste spørsmålet. Det å få barn utenfor ekteskap var ikke akkurat uvanlig på den tida, men det var like fullt en stor skam. Ole var odelssønn, og kanskje var det verre å komme i en slik situasjon når man skulle arve en gård. En annen mulig grunn var kanskje at han ikke ville gifte seg med barnemora. Men var det nødvendig å gå til et så drastisk skritt som å arrangere sin egen død for det?

I alle fall, familien trodde Ole var død og holdt skifte etter ham. Den 18. februar 1818 ble det foretatt en regi- strering over hans etterlatenskaper, som ble anslått til en verdi av ca. 50 spesiedaler. Disse ble solgt ved en auksjon den 20.6. 1818 og innbrakte vel 52 spd. I tillegg hadde Ole en arveandel på 331 Spd. i boet etter farens død i 1814, men det tok tid å få ut den, selv om arvingene presset på. Først i 1820 ble skiftet etter Ole sluttet.
I 1835 ble det holdt skifte etter mora, men Ole er igjen nevnt som «avdød». I beretningen nedenfor fortelles det at Ole reiste hjemmefra for mange år siden, og at familien derfor trodde han var død. Ole skal heller ikke ha skrevet hjem etter at han reiste. Nei, det er jo forståelig hvis han ønsket at alle skulle tro han var død.

De spekulasjonene som er gjort må selvfølgelig tas for det de er, men historien som følger nedenfor er interessant og reiser mange spørsmål. Det kan ikke være noen annen Ole det er snakk om. Men det er altså vanskelig å bevise at han levde f.eks. i 1850 eller senere. Det var folketellinger i Amerika i 1850, 1860 og 1870, og tellingene for Minnesota og Wisconsin er sjekket, men uten resultat.

Etter disse innledende kommentarene følger nå beretningen.

«Det umulige blir mulig
Johannes Jermstad var krøpling. Som ung mann ble han lam i begge bena og brukte krykker resten av sitt liv. Disse var av en uvanlig type, lik tresko, som han festet til hendene, slik at han kunne gå på alle fire. Han var ikke i stand til å gjøre gårdsarbeide, så han ble skredder.

Han hadde mye å gjøre, delvis fordi folk syntes synd på ham, men også fordi han var en god skredder.

I nabolaget tjente Karen Karlsdatter Nesset som hushjelp. Hun var stor og sterk og uvanlig ærgjerrig. Johannes fikk et godt øye til henne, men trodde det ville være overmodig av ham å gjøre kur til henne siden han var for- krøplet. Men han kunne ikke få henne ut av tankene, og til slutt tok han mot til seg og begynte å kurtisere henne. Karen ba om tid til å overveie hans tilbud om ekteskap. Hun syntes synd på den stakkars karen, men han hadde også egenskaper som var anbefalingsverdige. Han hadde et pent utseende og han var snill, og var sønn av en liten gårdbruker.

Etter å ha tenkt seg om tok hun imot hans frieri, og de var forlovet i fem år før de giftet seg.

De hadde spart opp noen penger og Johannes hadde arvet en bestemor. De kjøpte en liten gård kalt Snausen, og snart begynte hverdagen. Johannes sydde tidlig og sent, og Karen var heller ikke uvirksom. Ved siden av hus- arbeid, spinning og veving tok hun seg av to kyr og en hest. Om våren sådde hun rug og havre. Hun hesjet gresset alene og fikk gjort treskingen. Etter to år hadde de en fin sønn og Karen hadde hendene fulle. Hun forsømte ikke utearbeidet, og det var Johannes som måtte ta seg av den lille. De levde lykkelig sammen. Begge sparte så de klarte å få endene til å møtes. Familien økte etter som årene gikk, og til slutt var de sju i alt. Tre gutter og to piker, og alle var friske og sterke. Da de eldste vokste til ble livet lettere for mora. Karen hadde også utdannet seg til jordmor. På den tida var det få som hadde lært seg den kunsten.

En dag fikk de et brev fra Amerika, fra Johannes eldste bror, Ole, som hadde forlatt hjemmet mange år tidligere. Han hadde ikke skrevet, så familien trodde han var død. Han hadde kommet til Amerika kort tid før det ble funnet gull i California, og som så mange andre unge menn ble han grepet av gullfeber. Han ble med en gruppe menn og reiste til California. De reiste tusener av kilometer over ubebodde områder hvor bare indianere holdt til og gjorde det utrygt for hvite menn å krysse. Til slutt kom de fram og fikk tatt seg et skjerp. Noen var heldige, mens mange andre bare fant nok gull til å dekke utgiftene. Ole var en av de heldige og fant mye gull. Han ble der i tre år, da han solgte skjerpet og vendte tilbake til Minnesota hvor han hadde kommet fra. Han satte pengene i banken, og snart etter slo han seg ned ved en landsby som hadde jernbane.

Hans helse var god og han arbeidet tidlig og sent. Han bygget seg et lite hus, kjøpte fire okser og begynte å bryte opp præriejorda. Etter noen år hadde han en godt drevet farm. Deretter kjøpte han mer jord fra naboene og in- vesterte i en hest og nødvendig utstyr. Han leide også en mann til å arbeide for seg. Han hadde vært så opptatt med sitt arbeide at han ikke hadde hatt tid til å tenke på ekteskap, og siden han nå begynte å dra på årene var han sikker på at ingen ville ha ham, med mindre det var på grunn av pengene. Det var han ikke villig til å ta risken på. Senere bygget han gode farmbygninger, men fortsatte å bruke det lille huset han hadde bygget først. Han tenkte det fikk klare seg for ham og hjelpesmannen. Så ble han syk og lå til sengs lenge. Dette ga ham sjansen til å tenke over sin stilling. Hans tanker vendte tilbake til stedet hvor hans vugge hadde stått. Hans samvittighet var blitt vekket. Han hadde forsømt å skrive hjem mens hans foreldre hadde vært i live. Nå ville han skrive til sin kjære bror. Da han sto opp av senga var det første han gjorde å skrive til Johannes. Han gikk til banken og ut- stedte en veksel på 500 dollar, som han sendte til sin bror.

Som ventet var brevet og vekselen en glad overraskelse for de der hjemme, særlig nå når de trengte penger. De leide en mann, Andreas, som var grøftegraver. Han gravde grøfter på kryss og tvers av myra og drenerte ut det iskalde vannet. Så ble han leid til å vende torva med spade. Det ble han hjulpet med av Jacob, den eldste gutten, som nettopp var konfirmert. Etter en stund var myra dyrket opp, og ble til slutt det beste jordstykket på gården. Johannes og Karen skrev straks og takket Ole for pengene som hadde kommet da de mest trengte dem. De glemte ikke å takke Gud, for det var ganske sikkert Han som fikk Ole til å sende pengene.

Etter at barneflokken ble voksen, var det ikke arbeide til alle hjemme. Alt slags arbeid var dårlig betalt på den tida, så framtida var ikke særlig lovende for unge mennesker. En dag fikk de besøk av en norsk-amerikaner som var på besøk i hjemlandet. Han hadde med hilsener fra Ole. Denne mannen fortalte om det vidunderlige landet der vest, «over de høye fjelde», som Bjørnstjerne Bjørnson hadde beskrevet i sin diktning.

Han fortalte at amerikanske agenter ble sendt ut av jernbanene for å ansette unge, sterke menn for å arbeide iAmerika, og gi dem billetter på forhånd. Noen syntes det hørtes bra ut, og de besluttet å følge med denne mannen til dette vidunderlige landet. Jacob fikk også Amerikafeber, men foreldrene ville ikke la ham dra på de betingels- ene, så de tok penger ut av banken for å betale billetten. De hadde selvsagt ikke brukt opp alle pengene Ole hadde sendt, og resten lot de stå i banken til senere bruk.

Jacob reiste sammen med amerikaneren og nådde fram til Ole i god behold. Onkelen mottok ham med åpne armer og likte gutten med en gang. Etter at Jacob begynte å arbeide for ham, viste han seg å være den beste av alle som var ansatt der. Jacob skrev ofte hjem. Noen ganger lengtet han hjem, men det fortok seg etter hvert som han lærte seg språket og ble kjent med folket.

Et par år senere sendte onkelen en billett til en av de yngre brødrene, og på denne måten krysset de tre brødrene og de to søstrene havet. Johannes hadde på det tidspunktet gitt opp skredderyrket og sydde bare til hjemmebruk. Karen hadde ikke gjort noe utearbeid på en lang stund. Ryggen hennes var ikke så sterk lenger og revmatismen i hendene plaget henne av og til. Da sønnene giftet seg og barn begynte å komme hjalp hun til i deres hjem. De to gamle hadde tilstrekkelig forråd å hjelpe seg med, og tanker på det neste livet opptok mye av tida deres. Bibelen ble kjær for dem.»

Tilleggsopplysninger
Johannes og Karen ble gift i 1835 og barna var som følger:

1) Jacob, f. 1836 (antatt utvandring 1868-71; bekreftet utf. 1876)
2) Guruanna, f. 1839 (utv. 1880)
3) Michael, f. 1842 (utv. 1868 iflg. amerikanske kilder)
4) Olaus, f. 1845 (utv. 1876)
5) Mette, f. 1850 (utv. 1880)

Johannes døde i Verdal i 1879, og Karen reiste til Amerika i 1880, sammen med døtrene.

1842 - Johannes tok over Snausen.
1851 - Jacob ble konfirmert.
1854 - Verdal Sparebank ble opprettet.
1861 - Jacob giftet seg i Verdal, barna født 1861, 1863, 1865, 1867, 1872, 1875.

Han var antakelig i Amerika 1868-71, ut fra norske kilder og barnas fødselsår. Men beretningen antyder at han var der som gutt eller ung mann, noe som plasserer oppholdet til før 1861. Ubekreftede opplysninger oppgir at det var verdalinger med på et emigrantskip fra Trondheim i 1857, så han kan ha vært med der. Men han er oppgitt å være amerikaner da han reiser sammen med familien i 1876, noe som vel må tilskrives oppholdet 1868-71.

Når det gjelder pengene Johannes fikk tilsendt fra Ole, så skal de ha blitt sendt før Jacob ble konfirmert, som var i 1851, men den dateringen medfører et par problemer. For det første skal Ole ha vært i California i tre år, altså 1848-51. Det framgår også at det skal ha gått noe tid etter at Ole kom tilbake til Minnesota før han sendte peng- ene, så her er det tydeligvis noe som ikke stemmer. Dessuten skal Johannes ha satt pengene i banken, og Verdal Sparebank ble opprettet i 1854. Så om pengene kom før den tid, kan han ha satt dem inn i Levanger og Skogns Sparebank, som ble opprettet i 1843. Om de gamle innskuddsprotokollene er bevart, så skulle det kunne gå an å finne ut om det er foretatt noe innskudd av den størrelse det her er snakk om. Det har jeg ikke hatt anledning til å undersøke.

Derimot har jeg avskrifter fra låneprotokollene for Verdal Sparebank fra de første årene. De viser at Johannes tok opp hele tre lån i 1859, to på 40 og det tredje på 30 spesiedaler. Det lyder kanskje litt merkelig for en som hadde fått 500 dollar fra Amerika, selv om det skjedde noen år før.

Om vi setter en dollar lik 4 kroner, og en spesiedaler lik 4 kroner, så var 500 dollar det samme som 500 spesie- daler. Det var et anselig beløp i de dager. Det var akkurat det Johannes betalte for Snausen i 1842.

Det største problemet med slike beretninger er at de som regel er skrevet ned en god tid etter at begivenhetene det fortelles om faktisk skjedde, og ofte er det personer som selv ikke var med på dem som skriver dem ned. Men også aktørene selv vil glemme mye over lang tid, og mange ting vil bli blandet sammen.

Det er altså mye ved denne historien som ikke henger sammen når vi prøver å datere de tingene det er mulig å datere, men kjernen i den er at Ole reiste til Amerika og døde der ugift. Han var en mann på 55 år i 1848, så han var ikke akkurat noen ungdom da han kom dit. Og hva hadde han gjort fra han forlot Verdal i 1817 til han kom til Amerika?

Man kan stille mange spørsmål, men svar blir det verre å få. Og likevel, jakten på dem fortsetter.

.................................................................
Av
Jostein Molde. Hentet fra Årbok 1989 (Utsolgt)